To interessante uttalelser den siste tiden får meg til å skrive om et tema som gjør at jeg må stålsette meg litt ekstra for å ta det opp. Det har sin naturlige forklaring.

I mai 2008 tok vi opp «den nye ekteskapsloven» til debatt på Protestfestivalen. Debatten foregikk først i Oslo, men senere i media først lokalt og deretter nasjonalt. Min kollega og jeg skrev et innlegg i lokalavisen med overskriften «øredøvende taushet fra kristenfolket»

Vi visste at den nye ekteskapsloven ville bli en rystelse i de fleste kristne miljøer og menigheter på Sørlandet. Likevel var det helt taust fra den kanten i media.

Så hvorfor var de så tause? Etter å ha fulgt med i media forsto vi raskt at noen ikke våget å ytre seg.

Hvorfor slapp bare den ene sida til i media? Vi fikk mange spørsmål, men ingen svar.

Vi skrev leserinnlegget fordi Protestfestivalen ønsket å stille flere spørsmål og fordi vi ønsket at begge sider skulle få komme frem i media.

Når det kokte som verst deltok jeg i en debatt på NRK, der daværende pastor i Frikirken Jan Gossner innrømmet at vi hadde rett. Kristenfolket var redde, fordi flertallet hudflettet alle som var imot den nye loven som da var til høring, og ord som gikk igjen var «brudd på menneskerettigheter», «full av fordommer», «intolerant». Kristenfolket var gått under jorden og var rystet. Senere kan man vel si at de slikket sine sår. Vi var ikke først ute med å ønske debatten velkommen. Stian Bromark skrev i Dagbladet 9. april det året: «Alle snakker varmt om toleranse, men ingen vil være tolerant». Mohammad Usman Rana skrev i en kronikk i februar 2008 at sekularismen var blitt så dominerende at religiøse mennesker som tar sin tro alvorlig, blir undertrykt.

Det siste er særdeles interessant.

Brevet vårt vakte voldsom oppstandelse. Man kan også si at det haglet med kommentarer om oss personlig. Vi ble kalt homofobe, til tross for at Protestfestivalen alltid hadde invitert homofile deltakere på festivalen. Kultureliten i Kristiansand ble intervjuet og vi fikk ord på oss for å ha begått «intellektuelt selvmord».

Det ble noen tøffe måneder for de rundt oss. Det ble ikke bedre når Fædrelandsvennen gav oss skylda for at 5000 sørlendinger dro til Oslo for å demonstrere mot den nye ekteskapsloven.

Vi fikk heldigvis støtte også, fra der vi minst ventet det. Fra Einar Gelius og Kåre Valebrokk.

I etterkant har jeg til tider funnet meg selv nynnende på Henning Kvitnes sin sang «evig eies kun et dårlig rykte».

Min oppfatning er at debatten endret klimaet i Kristiansand, og ikke minst lokalbefolkningens forhold til Protestfestivalen. Jeg skal ikke si så mye mer om det. Jeg måtte bare få ryddet dette av veien for å få skrive litt mer om det overskriften hentyder til.

Oslo Symposium ble arrangert nylig. Symposiet er på mange måter de konservative kristnes egen lille arena for å ytre seg. Den arenaen er blitt mindre og trangere og bærer kanskje også mer preg av nettopp det. Den som blir undertrykt blir som regel sintere.

Alf Gjøsund er kommentator i den kristne avisa Vårt Land. Han har vært på Symposium og skrevet kommentar til avisen lørdag 21. mars. Her hevder han at dette er «kristen-Norges outsidere». Han mener de etablerte kristne organisasjonene holder dem på en armlengdes avstand». Det kan man vel knapt være uenige om.

Men Gjøsund skriver også at de konservative kristne ikke har fulgt med i tiden. Han mener bl.a. at TV-stasjonen til Jan Hanvold «antakelig har skremt bort flere fra kristendommen enn Human-Etisk Forbund og at formuleringer som ville sjokkert vanlige folk blir applaudert».

Gjøsund trekker frem homobevegelse, statsfeminisme og Islam som forumets fremste fiender. Han skriver blant annet at «selv har jeg ikke helt fanget opp hvem disse statsfeministene er, men jeg får vite hva de står for: De vil ha menn som sitter med bedende blikk og bretter servietter, de mener at kvinner er bedre enn menn og vil oppheve kjønn som størrelse. Ikke rart damen ved siden av meg sier huttetu».

Retorikken til en fremtredende kommentator i Norges største kristne avis er oppsiktsvekkende, fordi hele innlegget like gjerne kunne vært skrevet av en kommentator i Dagbladet. Under debatten i 2008 ble nettopp Dagbladet ansett som kristenfolkets verste fiende. Når Vårt Land og Dagbladet snakker samme språk er det skjedd en endring.

Gjøsund har nok rett i at statsfeminismen på mange måter er kristenfolkets fremste fiende, men ikke uten videre rett når det gjelder Islam. I 2008 sto på mange måter muslimer og kristne sammen mot liberaliseringen. Homobevegelsen mener jeg Gjøsund feilberegner. Det var ingen samlet bevegelse, men en bevegelse som både var enig og uenig med kristenfolket. Mange homofile stilte spørsmål i media om hvorfor de skulle inn i kirken for å gifte seg.

Det liberale flertallet var først og fremst heterofile medlemmer av Den Norske Kirke, men også en god del som for lengst var utmeldt av kirken.

I dag er de konservative kristne, blant annet representert med naboen min Øivind Benestad regnet for å være outsiderne eller «underdogs» (den svake part).

Alf Gjøsund kaller dem «de som aldri gir seg».

I februar i år ble NRK-programleder og komiker Leo Ajkic intervjuet i nettopp Vårt Land. Han hevder kristne oppdaterer religionen sin. Ajkic er opprinnelig fra Bosnia og regner seg som ikke religiøs.

«Kristendommen har forandret seg, som en app som oppdateres. De hevder ikke lenger at jorda er flat, og først nå aksepterer kirken homofile. Jeg tror den strenge Gud er blitt varmere for at kirken ikke skal miste følgere,» sier Ajkic i intervjuet. Men Ajkic går lenger enn dette:

«Kirken tør ikke si at homofili ikke er akseptabelt. Den forandrer seg fordi de vet at de fleste mennesker ikke er der lenger. Det er jo fett, men er det virkelig det kirken står for? Du kan jo ikke oppdatere en religion. Det blir for mange sideversjoner,» sier han i intervjuet med Vårt Land.

På mange måter blir bosnieren og ateisten en slags talsperson for kristenfolket, mot sin vilje antakelig. Det kan jo oppfattes som morsomt, og en komiker verdig, men sett med mange kristnes øyne er det kanskje litt pinlig.

Ajkic har utvilsomt ett poeng, det avdekkes blant annet når kommentator Alf Gjøsund gjør sin egen kommentar fordummende ved å fordumme sine egne. Det mest interessante i dette ordspillet er likevel ikke feminismen eller homosynet, men om Gud oppdaterer seg.

I kristen terminologi brukes ofte begrepet far på Gud. I menneskelig forstand skal en far både være streng og mild, slik at barnet ikke blir bortskjemt eller ødelagt i en for fri barneoppdragelse.

Hvis Gud oppdaterer seg, hva slags far er det vi har med å gjøre?

Snakker vi da om en far som hele tiden skifter mening, eller er vanskelig å forholde seg til?  I biografien hans (Bibelen) vises det frem en streng far som driver avstraffelse hvis man ikke hører etter, eller hvis liberalistene har rett, en far som vingler og «oppdaterer seg» hele tiden etter hva som skjer til enhver tid. Hvilken far er best? Noen vil hevde at det er sunt å være i stand til å skifte mening, men hvis man skifter mening til stadighet gir det kanskje ikke et spesielt godt bilde av en egnet far? Kanskje ville barnevernet grepet inn.

Det er vel dette kristenfolket (også kalt de konservative kristne) mener. De tror på den strenge far.  Kulturformidler og sokneprest Ivar Skippervold er blant de som tar sterk avstand til «kristenfolket». «Det er frekt å kalle en politisk bevegelse for Kristenfolket. Det er tyveri. Det er å stjele identiteten til mennesker som ønsker å være kristne. Stjele min identitet,» skriver han i Vårt Land.

Det er ingen tvil om at Skippervolds kristendom har flest følgere i dag, men også gode argumenter. Håkon Dahl (66) skrev i samme avis om hvordan han som 5-åring planla å ta livet sitt for å dø mens han ennå var syndfri og garantert plass i himmelen. Mye av det konservative kristne har stått for har vært svært skadelig.

Hvem har så rett? Med alle appene og oppdateringene som finnes i dag er det ikke lett å velge. Det blir uansett ren tipping, og om du vinner får du først vite det når du har forlatt jorda.

Men det burde være et høyst relevant og interessant spørsmål å debattere i Vårt Land. I stedet velger kommentatoren å «oute» den delen av de kristne han kaller «outsiderne».

Det er i selve debatten man finner svar, det er hverken ved å stemple en hel gruppe av sine egne eller å gjøre som strutsen, å stikke hodet i sanden.

Jeg vet fortsatt like lite og sitter igjen med det samme spørsmålet jeg begynte med:

Kan Gud oppdatere seg?

 

 

 

Unionen mellom Norge og Sverige hadde eksistert siden 1814, da den ble oppløst etter møtene i Karlstad som ble avsluttet 23. september 1905. Etter dette ble Norge et selvstendig land.

Det sies at forhandlerne ble enig om å møtes i Karlstad fordi byen lå midt imellom Oslo og Stockholm.

Nylig tilbrakte jeg en hel helg i Karlstad, og noe av det første jeg så på den lokale bokhandelen var en utstilling for å markedsføre boka om Petter Northug. Ja, du hørte riktig! Fakta er at selv om unionen formelt er oppløst har nabolandene fortsatt nære bånd til hverandre. Likevel, det er temmelig oppsiktsvekkende at svenskene elsker Northug. Det skyldes ikke minst at Sverige og Norge kappes om å bli best i skisporet og på fotballbanen, og avisene i de to landene skyter gjerne fra hofta for å mobbe den andre.

I 1966 gav Jens Bjørneboe ut essayet «Vi som elsket Amerika». Essayet kom i en opprørende tid, ikke bare i Europa, men i enda større grad i Amerika, der Vietnamkrigen herjet og rasediskrimineringen skapte uro og sinne i store deler av befolkningen. Essayet bar nok preg av mer hat enn kjærlighet, men avstanden mellom kjærlighet og hat er jo syltynn. Bjørneboe var neppe glad i Amerika, så essayet var nok rettet mot andre enn personlige erfaringer. Europeere har alltid elsket Amerika og gjør det fortsatt, selv om ikke alle vil innrømme det. Det er den amerikanske kulturen vi elsker, ikke den amerikanske politikken.

Forholdet til «söta bror» er atskillig mindre anstrengt. I Sverige elsker de oss nordmenn og vi elsker svenskene. Dette inderlige «forholdet» må sies å være enda mer kjært enn forholdet til danskene, selv om vi aldri kommer til å gifte oss med Sverige igjen. I vår hovedstad er det til og med en svenske som står på den største sokkelen og det attpåtil rett utenfor Kongens slott. Kong Karl III Johan (1763-1844) gav navn til Karl Johans gate.

Vi var blitt selvstendige og kunne gjort noe med det, men vi lot det være.

Hvorfor kaller vi Sverige for «Söta bror»? Det gjorde allerede Henrik Wergeland i sin tid, så uttrykket er gammelt. I den senere tid er det blitt sagt at uttrykket blusset opp da Norge var i krig og vårt kjære naboland blant annet hjalp oss med tilgangen til sukker.

Dessuten har det i vår tid vært mye snakk om at svenske jenter er så søte. Den forestillingen er ikke bare en myte, for nylig ble svenskene kåret til verdens peneste mennesker. Nordmenn befinner seg ikke en gang på topp 10.

Derfor var det kanskje ikke så rart at vi som vokste opp på 60- og 70-tallet forelsket oss i Agnetha i ABBA, i Malin på Saltkråkan og i Bond-piken Britt Ekland. Vi la merke til svenske «babes» uansett hvor de befant seg i verden. I Fellinis «Det søte liv» (1960) spilte vakre Anita Ekberg. Hun døde nå i januar, 83 år gammel.  I 1971 spilte den smellvakre Ann-Margret i «Kjødets lyst». Hun gav også ut plater, deriblant albumet «The Cowboy And the Lady» i 1969. Ikke alle svenske jenter var blonde, men med våre naive briller var de det likevel. Svenske jenter var gjerne høye, blonde og vakre, og så hadde de verdens fineste språk.

For min del begynte jeg å forelske meg i Sverige allerede som barn. Svensk gospel gikk på full rulle hjemme hos oss og i 1974 vant ABBA Melodi Grand Prix med Waterloo. Turene til Strömstad var eksotiske og da jeg var 18 år drømte jeg allerede om å gifte meg med ei svensk jente. På TV digget vi de svenske seriene. Emil i Lønneberget og Pippi Langstrømpe selvsagt, men senere serier som «Albert og Herbert». Når jeg ble litt større smugtittet vi i de bladene som sto øverst på hylla i kiosken mens Björn Skifs sang «Herligt Herligt, men farligt farligt». På 90-tallet dukket Victoria Silvstedt opp i de bladene. Fordi hun var svensk var hun i særklasse når hun sto der i glanset papir og struttet imot oss. Heidi Klum og de andre bleknet mot svenske Victoria. En gang lurte vi oss inn på Missekåring på Lillehammer, forkledd som radioreportere, noe som bare var delvis sant. Helt greit å få intervjue Rita Paulsen som vant kåringen, men Lena Phillipson som sang under arrangementet var det enda mer stas å få snakke med. Hun var jo deilig svensk. Om mulig gikk kjærligheten til Sverige enda dypere når Gyllene Tider kom med sanger som «Når Vi Två Blir En» på 80-tallet. Da drømte vi om ho svenske, som ennå ikke hadde fått et navn. Per Gessle visste hvordan han skulle forføre nordmenn.

Konkurransen mellom landene har vært som to brødre som stadig konkurrerer med hverandre om å være best og finest. Mest for gøy, men av og til blodig alvor. Det var faktisk helt greit at Ingemar Stenmark dominerte slalomløypene på 70-tallet, og at Johan Granath vant sprint-VM på skøyter i 1976. Det var til og med greit at Thomas Wassberg slo Oddvar Brå. Men det var litt hardere å fordøye at vi fikk så mye juling av svenskene på fotballbanen. Vi så det allerede på kino da Fimpen ble vist på norske kinoer og senere da Sverige som regel alltid beseiret Norge. Heldigvis fantes det unntak. I 1976 hadde Sverige banket Norge i VM-kvalifisering, men på Ullevål klarte Norge å slå Sverige 3-2. Først hadde Stein Thunberg utlignet til 2-2 før Steinar Aase spilte fri Pål Jacobsen, som scoret det avgjørende målet. Da var vi nordmenn fra oss av lykke og ikke så rent lite stolte.

«Før var det Sverige som var storebror og vi var størst og best. Men etter at dere fant oljen, ble det et skifte her og det skjedde ganske fort. Dette omtaler mange av våre intervjuobjekter som «den norske invasjonen», fortalte sosiolog Eva Olsson ved Universitetet i Karlstad til VG for tre år siden. Nordmenn harryhandler som aldri før og mange nordmenn kjøper seg billig «stuga» på den fraflyttingsherjede svenske landsbygda, fordi vi har råd til det.

I dag har mye endret seg i forholdet oss imellom. «Invasjonen» går begge veier. Vi slipper å kjøre til Sverige. 55.000 svensker har invadert norsk arbeidsliv og i forrige uke kom filmen «svenskjævel» «De kommer og tar jobbene våre. Er det ikke deilig?» lød ingressen på A-magasinets store reportasje om svenske innvandrere. Jeg forstår godt overskriften. Da jeg nylig var i Oslo opplevde jeg over to dager å snakke med flere svensker enn nordmenn.

Plutselig ble Oslo den idylliske byen den aldri har vært.

Men filmen idylliserer ikke forholdet. Tvert imot. Norge blir sett på som «våre utviklingshemmede fettere som har vunnet i Lotto». Det smiler vi bare av, for vi vet jo at den man elsker tukter man. Trøste og Bære parodierte dansebandmusikken i «Jag är inte sjuk (jäg er bare svensk)». Det har alltid vært moro å tulle med svenskene, men som sagt, den man elsker tukter man.

Hvis jeg noen gang havner på et norsk sykehus vil jeg insistere på å bli tatt hånd om av svenske sykepleiere. Jeg hører gjerne på ABBAs «Arrival», mens jeg til og med har begynt å like «dansbandmusik». Svenskene har aldri vært noen «Svenskjævel» for oss, selv om Jahn Teigen og Prima Vera så ironisk sang om svenskefaen i «Så lykkelig i Sverige». Jahn Teigen flyttet senere til Sverige og har blitt der. Fredrik Skavlan fulgte etter.

Jeg lar ikke en «harryhandel» gå fra meg og drømmer fortsatt om svensk livspartner. Jeg var blant de nordmenn som ble sur da Volvo-avtalen i 1979 gikk i knas, men i dag er jeg glad for at det gikk som det gikk. Hadde svenskene fått slurpet i seg litt av olja vår hadde neppe 55.000 svensker flyttet til Norge.

Vi ikke bare elsket Sverige, men vi gjør det fremdeles. Vi eier litt av Zlatan, på samme måte som svenskene eier litt av Northug, omtrent på samme måte som vi blir glad i barna kjæresten tar med seg inn i forholdet.

Hvis Amerika er den storebroren vi alltid krangler og er uenig med, er Sverige ingen «söta bror», men ho vi vil dele resten av livet med og leve lykkelig med alle være dager.

Med dagens skilsmissestatistikk skulle man tro dette er et naivt glansbilde. Men i fantasien og i drømmene er alt virkelig.

Med det for øye kan man få tårer i øynene av å høre Lars Winnerbäck og Miss Li synge «Om du lämnade mig nu»

Arbeideren står for hugg. Det får meg til å reflektere litt over de gode gamle dager. Nostalgikere tenker at alt var bedre før, men det eneste vi kan konkludere med er at vi var yngre før og at det tross alt var et gode, fordi livets dager var flere foran oss enn bak oss.  Fakta er at ingen tid i løpet av et menneskeliv vil prege oss på samme måte som disse unge årene.

Det var en gang, ja slik begynner mange eventyr. Men det som skjedde i kjelleren på Arbeideren var ikke eventyr. Det var historie. Historie er virkelighet. Noen historier er verdt å ta med seg videre.

Men det krever styrke å dra tilbake. Det krever mot. Ofte må man ned i det vondeste hjørnet av sjela for å hente frem minnene om det som har vært. Min far reiste nordfra på 50-tallet og endte opp i Mandal og senere Kristiansand.  Han så seg aldri tilbake. Det skyldtes vonde minner. Når minnene om det som har vært er gode, blir alt annerledes.

Mickey Newburys sanger en tidlig søndag morgen er det som skal til for å makte tidsreisen. Da jeg snakket med Mickey på en dårlig linje fra Texas før han døde i 2002 fortalte han at folk begynte å grine når han sang. Stemmen hans var så sørgelig, så de knakk sammen når han begynte å synge. Hvis vi legger til at tekstene er triste, blir det dobbel dose.  Han ble aldri spilt der nede i kjelleren, men han hadde passet inn.

Det krever mot å høre på de sangene og det krever styrke å dra tilbake i historien.

Musikk var tross alt det viktigste i livet. Det er fortsatt svært viktig. Musikk var det mest betydningsfulle som fantes. Musikken formet oss til den vi er i dag. Tida formet oss. Musikken holdt oss i livet da det røynet på.

Det var året president Ronald Reagan kalte Sovjetunionen for «ondskapens imperium». I dag er vi på vei tilbake dit, skal vi tro generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg. Det var året det krydde av svartkledde. Robert Smith og vennene hans hadde skapt en ny trend. Man leflet med det svarte, med kristendommen som den store satan.

Utenfor det mørke rommet var den kristne trosbevegelsen oppstått, så kristendommen på Sørlandet var inne i sin sterkeste tid på flere hundre år.

Nærradioene hadde poppet opp som paddehatter over hele landet. Radio 1 var en banebrytende lokalradio i Oslo, men så kom den til Kristiansand. Bare navnet var likt.

Jeg aner ikke hvordan jeg havnet nede i den dystre kjelleren, som mer kunne minne om et gravkammer. Trappa ned var av tre, og langt fra alle gjester ville gå ned i gravkammeret. Musikken som foregikk der nede var av det dystre slaget. Massemorderen Arnfinn Nesset ruller over tv-skjermene. Jeg hadde fått kjørelappen sommeren før.

Hvordan våget jeg meg ned, som var så redd for alt? Jeg trodde kanskje på det Leonard Cohen sang. «There’s a crack in everything. That’s where the light gets in».

Arild og Rune drev på nede i den dystre kjelleren. Til og med Karl Ove Knausgård stakk innom i blant. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan jeg havnet der nede.

Det var strenge regler. Kristen musikk var totalforbudt. Countrymusikk var mislikt. Jeg kom etter hvert til å spille begge deler. Unge jenter med vide skjorter og bare bryster satt bak miksepultene. Hippietiden var for lengst over, men de var likevel frigjorte. De fikk det til å svimle for oss mannlige jomfruer fra metalldelen av byen.

Radioen omfattet alt. Det ble vår inngang til hva som skjedde i samfunnet, i verden for øvrig, i musikken, i rusen, i seksualiteten.

Vi trivdes bedre og bedre nede i kjelleren på Arbeideren. Til slutt ville vi ikke opp derfra, omtrent som på hotellet i Hotel California. Der slapp man ikke ut. Vi ville ikke ut.

Hver mandag hadde Trond Jensen og jeg Sportsidiot1, med mange lyttere. Start hadde sin gullalder og hadde fått sitt andre seriegull tre år tidligere. I oktober 1984 ble det klart at Start tok bronse, med bare Lillestrøm og Vålerengen foran seg på tabellen. Hver mandag intervjuet vi Karsten Johannessen, Starts legendariske trener. For meg som hadde vært både miniputt og lilleputt på Start, var han ikke bare en morsom fyr, men en guru.

Når det var sprangridning tenkte vi av og til koffert. Det hendte Trond fikk latterkrampe mens jeg satt i et intervju på direkten. Da lå han under bordet og kjempet desperat for at latteren ikke skulle komme ut på lufta. John Arne Sandrib og jeg begynte med countryprogram, i metallrockens kjeller.

Radio 1 – perler på eteren, tonet utover eteren. Hvor ble det av alle platene? Arkivet må ha blitt borte et sted langs veien, for selv om de ble med på reisene til Markens gate, Kristian IVs gate og til slutt Kirkegata må de på slutten av den reisen ha forduftet. Logisk sett endte de i konkursboet i 1989, men de kunne like gjerne ha endt opp som helsekost. Siste stoppested var 2. etasje på helsekostbutikken Artisjokken fordi eieren ble styreleder.

Et sted langs reisen var det Ola Snortheims «Langsomt Mot Nord» som ble hyppigst spilt. Snortheim var opprinnelig trommeslager, kjent fra band som De Press og Cirkus Modern. Passet egentlig godt inn i miljøet på radioen før vår tid. I overgangen 1983 til 1984 er jeg jaggu ikke sikker på hvem vi spilte mest. Det skyldtes sikkert bedøvelsen jentene gav oss, nede i mørket der nede i dypet og i tida vi befant oss i som rommet så mye mer enn å huske en bestemt plate. Jo da, vi registrerte at Arne Treholt var blitt arrestert mistenkt for spionasje i slutten av januar det året, det var spennende nok for oss unge, midt under den kalde krigen. Vi opplevde også døden på nært hold da selveste Johnny «Tarzan» Weissmuller døde.

I kjelleren skjedde det brått et hamskifte når Arild og Rune trakk seg ut og jeg plutselig satt som ansvarlig redaktør for hele radioen. Dermed ble det en merkelig sammenstimling av veldig forskjellige mennesker, som alle klumpet seg sammen som de i sin tid gjorde på Woodstock. Ungdommene Arild og Rune etterlot seg blandet seg sammen med vennene mine og stadig nye som kom til. Programmet ble utvidet og sto på trykk i Sørlandet, og sammen med Radio Stampa og Radio Ung fylte vi opp eteren. Radio Sør drev på med sitt eget.

Jeg strever fælt med å huske detaljene fra der nede i kjelleren. Det var jo så mørkt. Vi var ikke alltid edru heller. Det ble kontrastenes kjeller, med en herlig sammenstimling av unge mennesker. Radioen holdt oss på matta. Vi hadde jo alle krypt ned i dette gravkammeret frivillig og der møtte vi andre, ikke akkurat likesinnede, men vi smeltet sammen med dem som om vi var det. Og så ble vi det fordi må møttes i en avgjørende tid for oss alle. I samme bygget holdt avisen Sørlandet til. Der hentet vi stoff til nyhetssendingene. Sørlandet ble først drevet som en partiavis for Arbeiderpartiet, og sånn sett var Arbeideren det rette stedet. I 1984 var Arne Tumyr blitt redaktør i avisen. Han er i dag kjent for helt andre ting.

Mot slutten av 80-tallet var P2 kommet og flere andre nasjonale radiostasjoner. Reklamefinansiering ble vanskelig og en etter en gikk nærradioene konkurs.

I 1989 var det definitivt over. Vår beste tid var slutt. «Vår beste dag» er ikke i dag, som Erik Bye sang. Vår beste dag var den gang. Jeg tok med meg en av de andre, Tom Inge Larsen, og så startet vi opp Radio Skagerak, som aldri ble annet enn en radio på frivillig basis. Når jeg flyttet til Notodden i 1990 overtok andre midlertidig og senere helt, før også den måtte legge inn årene.

Men tida på Radio 1 med alle de unge menneskene som var med har nok satt preg på oss og formet oss til den vi er i dag. Når jeg etter mange år som utbrent etter femten år i radioens tjeneste returnerte til radio i 2010 var det som en fugl fønix som reiste seg fra asken.

Når Arbeideren nå kan bli revet vekker det et lite jordskjelv i mitt indre følelsesregister. Da er det ikke så rart at jeg må høre på Mickey Newbury for å klare å skrive dette.

Ofte når jeg passerer Dronningens gate vender jeg hodet mot «gravkammeret». Når vi krøp ut derfra for siste gang en gang for cirka tretti år sida hadde vi alle fått et nytt liv.

Vi var blitt tøffere, modigere, mer kreative, eventyrlystne og mer utålmodige.

Når jeg krøp ned der første gang jobbet jeg på et jernvarelager. Etter at jeg hadde krypt ut derfra skulle jeg aldri komme til å ha en vanlig jobb igjen.