Side 68 av 117

Mr. Cocker og sjela fra Woodstock

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

cockerSvetten pipler gjennom den trange skjorta, mens han veiver fritt med armene. Utenom Richie Havens var han selve symbolet på friheten og lidenskapen på Woodstock, uten tvil tidenes mest berømte festival. Det hjelper med litt hjelp fra venner. Stemmen var så rå og dynamisk at den boret seg gjennom de enorme mengdene med mennesker, som delvis satt oppå hverandre, i en gjørmehaug som regnet hadde omgjort festivalområdet til. Det begynte med en vennegjeng og spredde seg til stadig flere. Enormt mange flere. Vi snakker tross alt om den største kulturhistoriske begivenhet i etterkrigstiden. Og vi snakker om en massemønstring i «peace & love». Når selveste Joe Cocker nå er død er det på sin plass å gjenoppleve stemningen og ideologien fra den gang. I fjor gikk Havens bort og nå Cocker. Han ble 70. Det tynnes i rekkene.

Musikk kan skape fred. Stemmer kan skape følelser. Mr. Cocker klarte begge deler.

Kanskje kunne dette vemodige budskapet få oss til finne frem igjen noen av minnene fra der det startet, før vi passerer dørterskelen til et nytt år.

Joe Cocker fortsetter i englekoret, synger «Unchain My Heart», «You Are So Beautiful to Me» og selvfølgelig «With A Little Help From My Friends». Vi kan gjerne utrope han til verdens beste coverartist, selv med det for øret at Johnny Cash sine siste år, gjerne vil ha en bit av kaka. De får diskutere seg imellom der de befinner seg.

Da hundretusener invaderte Yasgurs jorder for førti år siden var det ca. 300.000 flere enn det var forsvarlig å ta imot. Arrangørene og musikerne spøkte og trodde ikke hva de så, der de skuet utover folkehavet. Noen tenkte rasjonelt og fikk panikk. Guvernør Nelson Rockefeller ble anmodet om å erklære stedet for katastrofeområde. Men så brøt altså Joe Cocker lydmuren. Statistisk sett vet man hva som skjer i en storby i løpet av et døgn. Folk blir født og folk dør. Det skjer noen hundre tilfeller av grove hærverk, overfall, ran og voldshandlinger. I USA snarere et tusentall, samt en del mord. «Men de var 400.000 hippier, og de levde sammenklumpet delvis i en sølesjø, i storm og stille gjennom tre overveldende – etter hvert nokså verdenshistoriske – døgn,» skrev Eivind Reinertsen. Hans bok «Reise uten ankomst» er blitt omtalt som «hippiebevegelsens historie». Var Woodstock et siste forsøk på leve i en gammel Atlantis-drøm i fred og kjærlighet? Woodstock viste at det var mulig for 400.000 å komme sammen for musikk og moro og ikke noe annet enn det. Det var mulig for menneskene å leve sammen i fred og forsoning og kjærlighet. Ungdommene som sto bak massemønstringen var i opprør mot de voksnes løgner. De hatet masker og ville bare leve i et åpent indre landskap, og de klarte det i tre dager. Allerede ved Isle of Wight, «Europas Woodstock» året etter og ikke minst ved Altamont, var det slutt på freden.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har sett filmen. Hørt Mr. Cockers stemme bryte lydmuren i tospann med Richie Havens, som messer hardt på gitaren mens gullringene glinser i lyset fra lyskasterne. De sto riktignok ikke samtidig på scenen, men akkurat nå hører jeg de sammen. Dette var tross alt tidenes festival. Det jeg drømmer om å få til på Protestfestivalen. Ja, det er lov å drømme fritt i en ønsket fri verden.

Opprøret den gang ble startet av studentene. Ungdommene den gang ville ikke være bilder i en ramme deres foreldre plasserte dem inn i. De ville være slik de var, og slik gjelder det vel fremdeles. De hatet dobbeltmoral og undertrykking av minoriteter. Dette er kjente problemstillinger ved inngangen til 2015. Mye er likt, men den store forskjellen finns først og fremst i hvem som levde ut hippiedrømmen eller hvem som ble engasjerte samfunnsborgere. De valgte to veier. Noen ble drømmere og hippier. Andre ble politiske på den knallrød siden.

Men hadde Woodstock vært det samme uten Mr. Cocker? Neppe!

Lars Bjørke skrev i Morgenbladet i 1989 at «Jeg tror vi aldri klarer å overvinne noen av tidens problemer uten først å ha overvunnet Woodstock. Woodstock er en del av vårt liv, selv så lenge etterpå. For å overvinne Woodstock må vi være sterke nok til å gå langs vår egen sti, uten å skjele mot andres. Klarer vi det uten Gud? spurte han.

Mr. Cocker gikk sin egen vei og nå er han kommet frem.  Jeg blir gretten hvis ikke Sheffield Uniteds spillere markerer med svart bånd på armen 2. juledag. Cocker var ikke bare Sheffields store sønn, men en av verdens største artister.

Overvant vi Woodstock? Neppe! Døde sjela fra Woodstock med Mr. Cocker? Jeg tror det.

«You Can Leave Your Hat On».

7 timer i bil for 3 sanger – Min hyllest til bakfolka.

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

bobNeuwirth

Jeg har lyst å blogge om musikk denne førjulskvelden. Musikk er en vesentlig del av livet for mange av oss. For en del år siden kjørte jeg mange mil for å høre tre sanger. Det var en gang en festival som het Down On The Farm utenfor Halden. Sist gang jeg var der var den datoen som har brent seg fast i de fleste nordmenn i dag. 22. juli 2011 var også siste gang festivalen ble arrangert. Bootsa mine som drukna i regnjorda står fortsatt hos skomakeren. De var kjøpt i Kansas på slutten av 90-tallet, men gikk fra hverandre den grusomme dagen i juli.

Down On The Farm var en av mange festivaler som de siste årene har ridd inn i solnedgangen. Den jeg har savnet mest. Men primus motor Tom Skjeklesæther er en seig skrue. Han kan gjerne finne på å blåse liv i den igjen.

Men tilbake til det jeg begynte med. Etter en kjapp runde i skapet og samlingen med t-skjorter finner jeg den og ser at årstallet var 2008. Navnet vi skal frem til sto ikke overraskende nederst på plakaten.

Når sangeren avslutter sekvensen sin om løgneren har vi som var til stede vært vitne til noe helt spesielt. Eller som vokalisten i det norske bandet Onkel Tuka sa det, da jeg traff han litt tidligere den kvelden. «Mange vet ikke hvem som tusler rundt her på farmen, men jeg begynte å skjelve da jeg snakket med han».

Hvis man er opptatt av musikkhistorie (eller det som er igjen av den) burde mange flere slått følge med meg, men jeg dro alene den lange veien. Bob Neuwirth er nemlig ukjent for de fleste, tydeligvis også på farmen den varme sommerdagen, der gamlingen tuslet uforstyrret rundt. Skulle du komme til å nevne navnet til Bob Dylan, Kris Kristofferson eller for den saks skyld sjela til Janis Joplin ville de sannsynligvis humre, grine eller begynne på en strofe de kan utenat. Bob og Bob hang sammen i tykt og tynt, i tørt og fuktig lag. Janis og Bob var bestevenner og det skal ha vært Bob som introduserte henne for «Me and Bobby McGee». Det kan jo nevnes sånn helt forsiktig at det var han som skrev «Mercedes Benz». Bob og Kris har skrevet sanger sammen og nesten vært livsledsagere, men det er ikke alt de husker. Fylla har alltid skylda.

Fakta er at Bob Dylan hermet etter faktene til den andre Bob, så opp til han som en guddom og den andre Bob endte naturlig opp som Dylans turnemanager. La deg ikke lure av at du ikke har hørt navnet hans før. Betydelige navn i musikkhistorien karakteriserer han som den hippeste mannen de kjenner. Og noen av de som har klart å følge Neuwirths spennende liv vil kunne fortelle ting som får musikkelskere til å sperre øynene opp i dyp nysgjerrighet og respekt, ofte med tårer i øynene. En slik mann som kjente alle de store gutta sa det slik: «Hvordan kan Bobby Neuwirth være blant de største du kjenner? Kjenner du ikke Dylan? Kjenner du ikke Beatles? Kjente du ikke Ginsberg, Jack Kerouac og Neal Cassidy? De lurer på hvem i svarteste skauen Bobby Neuwirth er. Svaret han gir er at Bobby er en av 60-åras best bevarte hemmeligheter. Magasinet Esquire beskriver han som stjernenes superstjerne. Det er en bra betegnelse. Han er en av musikkhistoriens største, sett fra innsida.

Bobby kjente alle som betydde noe, og alle som betydde noe var Bob Neuwirth-fans. Det finnes bare en person til som Bobby, og det er cowboy-legenden Ramblin Jack Elliott, en mann Jan Vincents Johannessen kaller kompis. Du kan spørre Jan om Jack, og han kan holde på en stund med historier. Spør du Kris Kristofferson kan han antakelig fortelle en uke i strekk. Både Jack og Bobby var betydelige for folk som Dylan og Kristofferson.

Bob Neuwirth er Elliotts høyre hånd. Dylans skygge. Se på «Don’t Look Back», filmen som tok for seg Dylans turne i England i 1965 og som er utgitt på DVD. Skjult bak svarte solbriller ser man de to, Bob og Bob som et speilbilde av hverandre. Du ville ikke klart å skille dem fra hverandre. Bob var Bobs medstjerne før og etter teppefall. Det sies sågar at de som kjenner dem begge ikke kan se om Dylan kopierte Neuwirths stil eller motsatt. Neuwirth var selvsagt til stede på den berømte Rolling Thunder-turneen mange år senere. Joan Baez beskrev den uskyldige fylliken som en samaritan som ikke stikker hodet frem sjøl, men sørger for at andre får suksess. Bob var i likhet med Ramblin’ Jack sterkt delaktig i Kerouacs «On the Road» som en figur som lå bak selve historien. Neuwirth er antakelig den personen Kerouac snakker om her:

«The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow Roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes ‘awww!»

Janis Joplin og Kris Kristofferson var knyttet til Neuwirth gjennom sprit, sanger og den endeløse landeveien. Bobby var Joplins svirebror og betydde mye for The Doors. Jim Morrison var en av kompisene. Det var selvfølgelig Bob som satt og trøstet en sørgende Eric Clapton, da han nettopp hadde mistet sønnen sin. Patti Smith har skrevet dikt om ham. Respekten er enorm. Hun har fortalt at han bygget opp selvtilliten hennes steg for steg og lærte henne å drikke tequila.

Og så har vi den berømte historien jeg har med i min bok «Kris Kristofferson – Dikter Drømmer Lærer Løgner» om trioen Neuwirth, Joplin og Kristofferson som drakk tom hver eneste bar i Marin County, og at det var alltid en masse mennesker rundt dem. Disse tre alkoholikerne ble kjent som The Great Tequila Boogie.

Mine tre sanger med Bob Neuwirth fant sted inne i skogen like ved svenskegrensa, rundt et leirbål, sammen med kanskje hundre medsammensvorne. Datoen var 16. august, ingen hvilken som helst dato i musikkhistorien. Elvis Presley døde på denne datoen i 1977. Billy Joe Shaver ble født på den datoen samme året som Neuwirth. Til og med Madonna er født 16. august.

Fra den mystiske skogen utenfor Halden dro nok Bob Neuwirth hjem til New York for å male bilder, for det er som billedkunstner han har livnært seg de senere årene.

Mine sju timer i bil for tre sanger og en kort prat, de kan ingen ta fra meg. De står stemplet, så lenge det er pust i meg.

Sist Jack Elliott skulle ha konsert i Norge var jeg selvfølgelig på pletten for å sikre meg billett. Typisk nok fant han på å få hjerteinfarkt like før, så konserten ble avlyst.

I dag er Jack 83, Bob er 75, og så kan vi jo i samme slengen nevne at han andre Bob er 73, Kris 77, Billy Joe 75 og Guy Clark, som aldri var langt unna, 73.

Jahn Teigen kunne gjerne stukket innom.

Alle kan de synge med i det nærmeste Bob laget en julesang, en merkelig sang om jula i Las Vegas:

The Devil’s had my body, now may the Good Lord take my soul
So do not try to find me, for I will not be found

Ps. På Tidal finner du fem plater med han. Det er alt.

Nostalgi eller tidsånden?

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

nissekoneIngen som kjenner meg vil være i tvil om mitt svar på overnevnte spørsmål. Nostalgi er liksom blitt mellomnavnet mitt. Men bevares, her er det rom for nytenkning.

Tidsånden i dag er så mangt, og mye av dette kommer frem i denne ukes utgave av Morgenbladet. En ung jypling skriver at Fru Johnsen er død. Altså henne Inger Lise Rypdal sang om sent på 60-tallet. Jyplingen som ikke var født på den tida hadde lært seg å rulle rullings for henne. De gamle klærne var levert til Fretex og LP-platene «dømt til evig forråtnelse på kirkegården for gammel og fortrengt», som han skriver. Kommoden og møblene i teak var visst hentet av noen studenter og lå begravd under bøker av Jaques Derrida og Jürgen Habermas.

Rappkjeftede Thomas Seltzer skriver en lengre sak i samme avis om nostalgien og når vi tolker den ut fra hans surrealistiske språk levnes det liten tvil om at nostalgi er noe som bør brennes og tilintetgjøres for evig og alltid. I dag er tidsånden i seg selv blitt en diktator. De gamle diktatorene som Amin, Ceausescu, Gaddafi, Duvalier, Stalin, Zedong og Pinochet har for lengst avgått. «De råtner i sin grav,» som den svenske artisten Johan Piribauer synger.

Dagens tidsånd er minimalistisk. Hvite vegger, sykehuskorridorer som jeg kaller det, i alle rom. Milevis unna 70-tallets blomstrede og fargesprakende tapet. Fy, sier vi om datidens tapet. De som røykte har sluttet. De som tok LSD har også sluttet. I alle fall innendørs. Men selv de som står på verandaen i tjue minusgrader har forstått at de lever på lånt tid. Til og med min kjederøykende ex-svigerfar har sluttet. Mange sluttet på grunn av kols, kreft eller hjerteinfarkt, andre sluttet fordi det ikke var hipt nok å røyke. «Det var jo forsvinnende lett. Det var jo bare å bestemme seg,» sa Kong Harald, da han sluttet. Den gamle kongen, Kong Olav, fikk holde på uforstyrret.

Treningssentrene er poppet opp i hver bydel, gjerne flere i samme bydel. Skogsturene med primus og Morakniv er byttet ut med You Tube, nettbrett og tredemølle. Mødrene kvittet seg med både kilo og menn, så selvgående er de blitt. Til og med gladkristne som fortsatt holder sammen snakker varmt for italiensk vin og om gleden ved onani i en travel hverdag. Mor lager ikke lenger kjøttkaker og poteter i brun saus. Hun er på reise jorda rundt, om hun da ikke er stuet inne på et eldresenter.

Tidsånden skal være indisk eller utsøkt gourmet, laget av samboerparet som nå er inne i sitt fjerde forhold. Journalister og dobbeltarbeidende småbarnsmødre som kjeder seg har blitt millionærer på matblogger. Det er Ut med ferdigmat, selv om de færreste av oss lager noe annet enn ferdigmat. Vi har ikke tid til det og kan ikke lage noe annet. Men det er In å snakke om den sunne maten fra matbloggene.

Den stadig rikere middelklassen har tid og råd til å investere i eiendom. Et lite kjøp blir til flere, som leies ut til stadig høyere leie til de fattige av oss, de som av en eller annen grunn ikke får lån til bolig. Nesten 50 prosent av barna bytter på mor og far og på den måten er det blitt behov for dobbelt så mange boliger som for noen år tilbake. Selv de som ikke har investert i eiendom har råd til å ta seg helgeturer til New York, der vi før tilbrakte den ene reiseuken i året på teltcamping i Drangedal.

Tidsånden er likes på Facebook, humanistiske seremonirom og dildoer under juletreet. Tidsånden er regulerte liv med tidssatte aktiviteter for barna fra mandag til fredag. Vi har satt rammer rundt livet. Alt i frihetens tegn. Vi lever jo i en tid der vi skal ha råderett og frihet.

Tidsånden er EL-bil og vinterhage, Taco på fredag og trådløse nettverk. Tidsånden er at kjedene har overtatt for kjederøyking. Alt er større, som i Texas. Enorme butikker, veksthormoner i kyllinger, større forsamlinger, gigantiske flatskjermer, doblet antall regninger. «Tilsynet for høg moral», er nedlagt. Kardemommeloven har overtatt. Akkurat som Inger Lise sang om i 1968.

Tidsånden er fremsnakking, barbert og hjerterom, alt i alt en grei pakke når man om noen år kommer til å snakke om de gode gamle dagene.

Hvis vi stikker fingeren i jorda vet vi at den snurrer, selv om vi ikke merker det. Når noe er rundt og snurrer kommer det alltid tilbake, det gjelder både sola og våren, vinter og jul. Ja selv LP-platene er tilbake. Jeg leter fremdeles etter stuebord av teak, slik vi hadde hjemme i stua på 70-tallet. Er visst umulig å oppdrive.

Nostalgi er et naturlig sted å være for de fleste. Du satt på bestemors fang. Nå finnes hun bare på falmede bilder. Du ble oppvartet og kunne konsentrere deg om leken. I dag har du alvorlig ansvar. Alt var nytt. Nå er det gammelt. Du vet hvor det bærer hen. Mange av de du var glad i har flyttet ned i jorda. Tidsånden er separasjoner og nye forhold. Alt etter ABBA er trykket på Allkopi. Alt var jo så mye bedre før. Alt var jo bedre under krigen. Eller alt var mye bedre under Keegan. Har du hørt det før? Forandring fryder sies det like fullt. Eller? Til og med CD-skiva er å vei mot fremtidas skrothaug.

I det rommet i huset jeg trives best i er nesten alt bare nostalgi. Bestefar med hesten, McCloud med cowboyhatten, Tony Currie i den rød og hvit-stripete drakten på 70-tallet, faren min i bar overkropp i båten sin og gamle filmer jeg gjerne vil se igjen. Hvorfor trives jeg så godt i dette rommet? Fordi tida flyr og fordi mennesker kommer og går og aldri kommer tilbake. Fotoalbumene på nettet vet vi mindre om enn de som støver ned nederst i bokhylla. For første gang i historien er vi blitt dårlig til å ta vare på det som var.

Røtter og identitet betyr noe. Vi klarer oss ikke uten. Derfor skal man ikke kimse av nostalgi. Den gir oss en form for trygghet, stabilitet, balanse i den travle og oppløsende hverdagen.

Så hva er best, nostalgi eller tidsånden? Først må vi rydde opp i kaoset. Om noen år vil dagens tidsånd være nostalgi. Nostalgi er dermed også en form for tidsånd, som alltid vil være der og aldri forandre seg. Der skiller nostalgien seg fra tidsånden.

Vi trenger ikke tidsånden. Den trenger oss. Vi trenger å finne oss selv og skape vår identitet. Vi må våge å være annerledes. Våge å være den vi er. Alt har sin tid, står det i Bibelen. Nostalgi hever seg over tida. Den er det vi savner og de vi savner og når vi evner å savne er det fordi vi har følelser og er i stand til å kjenne på kjærlighet, det alt handler om. Størst av alt er jo kjærligheten.

Latterliggjøring av nostalgi er tullete. Minner er limet i livet, brobyggeren gjennom året, i tida som hele tiden forandrer seg. Den tar oss ut av tida hele tiden, tilbake til barndom og fortid og ofte gode minner samtidig som de lapper sammen det vonde, ubehagelige og ugjenkallelige. Eller som Sara Moss skriver i Vårt Land; «Den som fnyser av minner og nostalgi, kan aldri ha opplevd å savne».

Når vi henter fram det gule til påsken og det røde til julen kjennes det godt.

Fretex er blitt trendy, loppemarkeder fylles opp av unge mennesker. Min kjæreste eiendel i jula er ei gammel nissekone av stearin med brillene på nesa. Jeg aner ikke hvor gammel hun er, men jeg arvet henne av min far.

Nå står hun der på hylla i kraft av sitt nærvær. Hun er det eneste lyset som aldri blir tent fordi hun alltid skal være her omtrent på denne tida av året. I all sin prakt står hun der og vet at jeg aldri vil ha hjerte til å brenne henne ned.

Jeg begynner å kjenne meg igjen i denne nissekona med brillene på nesa. Nostalgi eller tidsånd?

Svaret er gitt.

God jul!