November går mot slutten, men utenfor vinduet ligger havet blikkstille mens den blå horisonten tyder på alt annet enn vinter i emning. Når idealistene går i vinteropplag strømmer nostalgien over alt det man er blitt, preget av radikale endringer igjennom minst tre tiår. Vi er ikke bare i ferd med å eldes, men alt vi har gjennomgått har satt dype spor i kropp og sjel.
Mye handler om økonomi, mens de gamle trygge verdiene vi vokste opp med for lengst er havnet på skrothaugene uten at vi helt klarer å tidfeste når det hendte eller hvor de befinner seg.
Det er lenge siden mødrene våre sto ute midt på dagen og banket tepper, eller at naboen kom over for å låne litt mel eller sukker. Det er lenge siden det var lys i alle husene på bygda eller at vi kunne høre den harde og kalde, men like fullt gode og varme hamringen fra dokka der en eller annen stor båt lå inne til reparasjon. Vi visste at det var fedrene våre som holdt på, og at snart kom de hjem fra jobben og alt var så såre godt. På radioen var det kanskje Stein Ove Berg med «Manda Morra Blues», men de færreste av oss kjente på blues, selv om vi kjente godt etter. Vi hadde skyhøye lånerenter, men selv alenemoren klarte seg, kanskje fordi hun fikk bostøtte og husbanklån. Når de voksne klarte seg var det helt ålreit for oss barn å tilbringe dagene på fotballbanen fra leksene var unnagjort til det begynte å mørkne. Alle var der. Også jentene. Ingen var jorda rundt.
Ingen av oss behøvde så mye, utenom det vi måtte ha til mat, hus, bil og telefon. I dag handler alt om penger, selv om vi ikke snakker så mye om det og til tross for at renten stadig pushes nedover mott null. I dag handler alt om å skaffe seg mer, til tross for at alt for mange av oss har mer enn nok. Vi legger ikke merke til at alt koster mer og at flere faller av karusellen. Et sted langs veien gikk alt feil. Kanskje tok vi feil ved veikrysset da «I Wanna Dance Somebody» og «It’s A Sin» runget utover stua i den brune kjellerleiligheten fra MTV, sånn cirka midt på 80-tallet.
Jeg er fristet å sitere Lars Saabye Christensen fra omtrent den tida han skrev Beatles. «Og jeg spør meg selv for det er ingen andre å spørre: hvor var det det butta hvor var det egentlig det butta hvor er det blitt av alle gutta?
Hippie ble byttet ut med soss. Stresskofferten inntok til og med de nye frikirkelige menighetene på Sørlandet og penger gikk fra å være noe vi ikke snakket om til noe alt handlet om. Vi kunne til og med be Gud om en Mercedes, om vi bare var sterke nok i troa.
Men så tippet altså alt overende på slutten av tiåret. Vi kan gjerne si at skjebnen til min første og eneste «normale» jobb på et lager i en kjeller i Tollbodgata kan stå som eksponent for tidsånden. Vi hadde allerede flyttet ut fra kjelleren til et stort bygg på Tangen der vi kunne sole oss på taket i lunsjen. Ja, vi kunne til og med ta en pils om vi ville det. Overgangen var enorm. I kjelleren så vi hverken sol eller regn. Alt dette siste var så lovende, men så tok det helt av sted.
Jeg befant meg midt i tidsånden, ikke minst da jeg på den tiden overtok en av de lokale radiostasjonene. Det var lite som skjedde lokalt som vi ikke fikk med oss. Men det store bygget på Tangen ble ikke stort nok for det ærverdige firmaet. Sønnene var grepet av tidsånden og drømte om alt på en flate. Resultatet skulle bli et spektakulært gigantbygg i Vågsbygd. Derfra og ut var begynnelsen på slutten. Deretter klarte jeg ikke å selge kjellerleiligheten min, som nå var druknet i lånegjeld. Det skulle bli verre. Når jeg stakk til Notodden klarte heller ikke banken å selge.
Effektivitet må ha vært årets nyord. Jeg smatt ut av døra og over til radioen før firmaet gikk dundrende konkurs, så jeg skal ikke påta meg noe ansvar den veien. Dessuten var jeg bare en vanlig lagerarbeider. Tidsånden fikk skylda.
Mot slutten av tiåret raknet alt i alle retninger. Unge børsspekulanter satt med milliongjeld i alle bankene i byen. Vi som skulle selge leilighet fikk ikke solgt og fikk gjeld i stedet. Butikkene tapte stort fordi folk ikke kunne handle som tidligere. Jeg raknet også, men med motsatt fortegn. Jeg var så lei av å bruke lønna mi på huslån at jeg sluttet å betale regninger. Jeg ville leve livet i stedet. Og det var nettopp hva mange gjorde på den tida.
I dag lever konkursboet jeg var ansatt i av eiendom, som så mange andre. Eiendom er blitt dagens spekulanter. Eiendom er blitt dagens gullgraving. Eiendom er blitt redningen for rederne, når skipene måtte legge til kai og skrotes.
Vi fikk vår buklanding på 2000-tallet og slikket våre sår. Men noen av oss hadde lært av hva vi gjorde og hadde mer enn nok med å rydde opp etter oss. Det gikk mot bedre tider, med lavere rente, mer i lønningsposen og alle i full jobb. Det blir penger av sånt. Men det blir også høyere levestandard av sånt. Egoismen blir økende. Dessverre merker vi det knapt, i vår travle hverdag.
Noen av de mest følsomme av oss synes det er verre enn noensinne. Det er derfor vi stadig vender tilbake til 70-tallet.
Absolutt alt handler om penger på kortet. Samhold er byttet ut med ord som gevinst. Sirkelen ser ut til å være umulig å bryte fordi vi har rotet oss inn i et system det er umulig å komme ut fra. Jeg hører stadig folk si at vi er blitt avhengig av to inntekter. Har man to inntekter har man god råd, men har man bare en har man dårlig råd. Forskjellene øker stadig, noe som 80.000 fattige barn er en indikasjon på. Det uforståelige er at vi har laget et samfunn som skaper flere tapere. Tidsklemma knekker oss, skaper utbrenthet, skilsmisser og til slutt gjør den oss fattige, både materielt og ikke minst sjelelig. Vi har nok med vårt, både vi som har det godt og vi som sliter.
Det begynner å bli mange år siden jeg brant regninger. Men jeg har aldri kjent angsten sånn på kroppen som i dag. Det er som å balansere på en knivsegg. Jeg har aldri tjent så mye som i dag, men aldri vært så redd for jeg har heller aldri hatt så mange regninger. Ja visst er jeg blitt ansvarlig, men hva hjelper det når samfunnet styrer løpet og ikke en selv lenger, slik det var den gang.
Norge er blitt som Texas. Alt er blitt større. Nærbutikkene er blitt gigantiske matkjeder. Drivstoffet vi får i oss er produsert av ferdigmatgiganter, som kun tenker profitt. Ja, selv kommunene snakker om å slå seg sammen for å bli mer effektive.
NAV som skal hjelpe de utstøtte, de arbeidsledige og de syke er blitt effektivisert til det ineffektive. Man havner i et iskaldt system der i utgangspunktet alle hjelpetiltak som sosialtrygd, arbeidsledighetstrygd og sykepenger skulle være under samme tak. Alt skulle bli så bra. Men monsteret er blitt et monster oss vanlige borgere frykter.
Kampen for å holde seg unna NAV er blitt en kampsak, men er blitt mer vanskelig. Hvis du var uansvarlig på 80-tallet var det om å gjøre å ha et så greit forhold til banken som mulig, for gjelda var nesten alltid til banken. Hvis du er ansvarlig i dag har du en daglig kamp for å forbli det. Du er nemlig omgitt av kreditorer på alle kanter, som om du var en cowboy omringet av indianere på krigsstien.
Vi er blitt aldrende nevrotikere, hele tiden på flukt og i kamp for å holde vår sti ren, for å holde indianerne unna. Vi kjemper en daglig kamp for å overleve, i tidsklemma, med alle slags ferdigaktiviteter for ungene, med alt som koster.
Utsikten fra vinduet ser finere ut enn den er i virkeligheten, i slutten av november.
Samholdet og somlingen fra før i tida er liksom dratt til de evige jaktmarker. Menneskene er blitt en del av et maskineri, av et system som skal fungere. Det skal lønne seg å jobbe. Det må produseres flere barn, så vi får flere arbeidstakere. Nå har vi til og med fått en regjering der de som er syke og ikke kan arbeide skal tvinges ut i arbeid. Alle grenser er utryddet. Eller som Erik Dammann sier i sin nye bok «Verdirevolusjon»; «Resultatet er at vi bindes til et system som forutsetter at alle konkurrerer med alle om mer til seg selv. Et slikt klatresystem gjør det umulig å bli tilfreds, både for individer og bedrifter, fordi det alltid vil være konkurrenter som befinner seg høyere på stigen».
Jeg savner bankingen fra verftet. Nå for tida hører jeg bare klapringen fra tastaturer. Vi møtes ikke lenger heller. Kun via skjermer.
Vi er på vei mot avmaktens tidsalder.
Derfor trekker jeg meg tilbake til de gamle westernfilmene, der cowboyene alltid overlever indianerne.
Det er i fortida fremtiden befinner seg. Tror du noe annet er du allerede på villspor.
Jeg skal innrømme en ting, selv om det sitter hardt inne.
(Til Runa, Rune og andre som gruer seg til jul)
PEACEMANS BLOGG 