«Noen meninger er så kontroversielle at knapt noen vil si dem offentlig», sto det i en større sak i avisen Vårt Land. Bakgrunnen er en større undersøkelse gjort av Institutt for Samfunnsforskning, som handlet om ytringsfrihetens kår i Norge.

Norge er et demokrati, men aldri har vi levd i et så ensrettet samfunn. Vi styres av et flertallstyranni, hevder mange. Det er urovekkende.

Protestfestivalen har skiftet status i enkeltes ører fra «blodrød 70-tallsmarxisme» til «mørkeblå kristenkonservativ suppe». Det er fordi festivalen hele tiden forsøker å sette søkelys på tema som til enhver tid er kontroversielle, men også viktige å sette søkelyset på. Et eksempel var da Hells Angels ble invitert for å snakke ut. Et annet da mindretallet i diskusjonen om den nye ekteskapsloven fikk slippe til. I år spurte festivalen bl.a. om Norge egentlig har grunn til å feire grunnlovsjubileet når vi i år overfører ytterligere makt fra norske til europeiske organ (EØS).

Nylig fortalte Hans-Christian Vadseth at Protestfestivalen aldri har vært så motstrøms som nå. Dette bekrefter også Magne Lerø i Vårt Land, når han skriver i sin faste spalte: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Erik Bye så hvor viktig festivalen var da han spilte inn på bånd en gripende tale før han døde, hvor han appellerte strengt til makter og myndigheter om å «holde den gående». Erik var så engasjert at familien ønsket at Protestfestivalen skulle dele ut Erik Byes minnepris. Det har den gjort siden 2005. I år gikk prisen til Dalai Lama og Amal Aden.

Per Fugelli sa i bystyresalen i Kristiansand i fjor at «hvis Svein Inge Olsen trenger penger til Protestfestivalen, så gi han det han trenger». Kameraten hans Steinar Westin, som er fastlege og professor i sosialmedisin, så vel som kjent samfunnsaktivist mot fattigdom, skrev i årets jubileumshefte: «Finnes det noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff? Kan noen fortelle vår tids fyrste, Staten, at den viser lite mot og dårlig dømmekraft hvis den utsetter seg for å kvitte seg med sin narr?» Magne Lerø er inne på noe av det samme: «Protestfestivalen er egentlig verneverdig», skriver han.

Politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle, som er stor fan av festivalen, skriver at «Protestfestivalen er vaksinen vi så sårt trenger mot den selvtilfredse likegyldighet».

Selv samfunnsytrere fra andre deler av Norden tar til orde for viktigheten til Nordens verdifestival. De bedyrer at den er enestående i sitt slag, og at den er viktig. Professor i religionspsykologi og forfatter Owe Wikström skriver: «Från nordisk horisont är Protestfestivalen en unik möteplats mellom kultur, musik, samtal, politik og engagerad gemenskap».

Shabana Rehman, Jon Schau og Jahn Teigen har også tatt til orde for at festivalen må få leve. Jahn Teigen og den amerikanske legenden Kris Kristofferson har støttet festivalen økonomisk.

Flere av dagens kontroversielle temaer har religiøst tilsnitt, slår rapporten til Institutt for Samfunnsforskning fast.

• Å kritisere eller sette spørsmål ved evolusjonslæren.
• Å forsvare konservative muslimske praksiser, som omskjæring og tvangsekteskap.
• Å være mot kvinnelige prester.

Forskerne mener vi kan fanges i noen fastlåste måter å tenke på, og viktige stemmer kan bli usynliggjort. Samfunnsforskerne trekker frem homofilispørsmålet som et område der vi risikerer at mindretallets standpunkter ikke blir hørt.

Men det er ikke bare religiøse spørsmål som skaper harme i dag. Forfatter og blogger Gunnar Tjomlid lister opp tre andre tema.

• Pedofili
• Seksuell lavalder
• Voldtekt

Konsekvensen er at en fryktelig viktig debatt ikke tas. Tjomlid hevder at «hvis du ikke vil drepe og torturere alle overgripere, så har du omtrent ikke rett til å uttale deg».

I England har det de siste ukene pågått en het debatt i media omkring fotballspilleren Ched Evans, som er sluppet ut fra fengsel etter en voldtektsdom. Evans hevder samleiet var frivillig, men dommen ble stående. Han var Sheffield Uniteds viktigste spiller da han ble arrestert. Når klubben nylig gav han lov til å trene med klubben igjen, ble det omtrent lynsjestemning mot klubben, som måtte trekke tilbake treningstillatelsen. Evans på sin side ser ut til å ha fått ødelagt fremtiden, selv om dommen er sonet.

En annen som har fått erfare at man mister sin stemme i samfunnsdebatten hvis man er for kontroversiell, er naboen min Øivind Benestad.

Protestfestivalen skal ta opp viktige tema. Men det blir vanskelig når man er avhengig av at politikere og sponsorer trekker tilbake økonomiske midler fordi temaet som tas opp irriterer eller risikerer et stempel. Protestfestivalen er religiøst og politisk uavhengig.

Mange mener også at det er riktig at festivalen holder hus i Kristiansand, der «alt er så greit», men likevel ikke så greit. Blant dem er forskeren Asle Toje, som mener festivalen ikke må finne på å flytte til Oslo på grunn av manglende støtte i Kristiansand.

Protestfestivalen skal etter planen arrangeres 18.-25. september 2015 for 16. gang, samt minifestival i Oslo like før. Men for at det skal være mulig må hverken politikere eller næringslivsledere skygge banen.

I disse dager er det 100 år siden Mummitrollets mamma Tove Jansson ble født. Det markeres over hele Norden. Mummidalen med alle figurene der var en del av oppveksten til mine barn. Sommeren 2008 besøkte vi Mummidalen i Nålendal utenfor Helsinki. Det var et bevisst reisemål, og ikke bare for mine bittesmå barn.

Jeg filosoferer ofte over livet, over meningen med livet og hvordan man bør leve den tiden vi har fått utdelt. Min fascinasjon for den mystiske Snusmumrikken har gjort denne stille og mytiske skikkelsen til en slags mentor i livet. Han dukket opp av og til fra sine vandringer, med sin rolige og trygge stemme, funderende og gjerne sittende rundt et bål for å fortelle om mer dype sider av livet. På mange måter minnet han meg litt om faren min, i væremåte riktignok. Han reiste aldri bort. .

I går dukket Lisenskontrollen opp på TV der religion og meningen med livet var tema. Helt tilbake fra 60-tallet og frem til i dag hentet de frem debatter og utdrag fra program med dette som tema. På 70-tallet var gjerne filosofene dystre folk som så livet som meningsløst. En av filosofene satt i beste sendetid på den tiden og lurte på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, korpulerer, avler, eldes, dør og råtner».

I dag er samfunnet helt motsatt. Nå skal vi se det positive i alt, og gjerne gå på selvutviklingskurs, positivitetskurs og bedrive yoga eller mindfulness. Vi skal ikke tenke negativt, og i alle fall ikke dystert som filosofene på 70-tallet gjorde.

Mot slutten av programmet kom de frem til en slags konklusjon. Livet var meningsløst, det var utgangspunktet fra filosofene. Fremover ble det ikke mindre meningsløst når prester og prelater diskuterte og kranglet seg imellom og Vår Herre dukket opp i alle slags varianter. Med tiden endret vi også syn på hva Vår Herre mente om alt mulig.

Etter alle dilemma rundt tro og tvil, rundt religion og mening og alt som hadde endret seg, fant programlederen frem et konsertopptak med Nat King Cole. Der lå og svaret, i stemmen til sangeren, og i verset i sangen om kjærligheten.

Kjærligheten er nemlig meningen med livet, var konklusjonen. Det var om å gjøre å bli elsket av noen og å kunne elske tilbake. Det var lykken, det var meningen. En del av oss, som sikkert hadde andre meninger enn programlederen vil også gjerne trekke inn et åndelig perspektiv. Men likevel, et poeng har han dog: I en verden som vår, med en skjebne som vår, må vi være til stede som best vi kan, og i det perspektivet står kjærligheten til et annet menneske helt sentralt. Det handler om tilhørighet, menneskelig sett, selv om vi kan føle tilhørighet åndelig sett til høyere makter. Vi vil leve godt, leve lenge i landet og føle på trygghet og stabilitet. Det gjør vi best i tospann med et annet menneske.

Dette har jeg snakket med mange om, og ikke alle er enige, naturlig nok. Mennesket har like mange meninger som vi er mennesker. Kjærligheten utelukker ikke det å kunne trives alene. Men hvis man må leve alene under tvang uten mål og mening og over lengre tid, blir det vanskelig. Noen lever alene alltid, og hevder de har et godt liv. Det er vel et av livets fenomen. Men sett i levealder lever de som lever i tospann lenger enn de som lever uten noen. I dyreverden dør jo dyrene uten nærhet. Det har vel sine årsaker. Kanskje er det også sånn med oss, det tar bare litt lenger tid.

I det åndelige perspektivet har jeg opp gjennom årene sett mange dypt kristne mennesker som har ramlet langt vekk fra sin tro når for eksempel kona eller mannen har forlatt dem. Det viser vel kanskje at et åndelig perspektiv i en fysisk verden ikke er så enkelt. Stedet man ofte møter alle disse sammensatte «skjebnene» er puben. Men ikke alle går på byen for å finne noen å bli elsket av og å elske.

I alt dette, hvorfor fascineres jeg av Snusmumrikken som stadig reiser ut på sine vandringer alene?

Jeg tror kanskje vi ser forbi det ensomme og ser bare friheten. Hank Williams «I’m so lonesome i could cry» passer ikke inn i Snusmumrikkens liv.

Men fantasifiguren trenger ikke kjærligheten. Han klarer seg med friheten. Drømmene lever også sitt eget liv, på kryss og tvers av alt. Filosofenes tenkemåte har vært veldig likt den amerikanske cowboyforfatteren Nick Tosches sine tanker, da han beskrev den amerikanske cowboyen slik:

«De blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør de».

Snusmumrikken finnes i fantasien, men vi har også latt oss fascinere av f.eks. Lars Monsen sine vandringer. Alt har sin tid. Det er en tid for å elske, en tid for å tenke, en tid for stillhet. Uten det ene vil neppe det andre eller tredje fungere optimalt.

Jansson selv levde i ikke alene men i et lesbisk forhold til sin Tuulikki i hele 45 år. Vi ser kjærlighetsfilmer i hopetall og trekkes mot alt som knytter oss til et annet menneske. I tillegg har vi begjæret, som den sterkeste driften vi bærer på. Snusmumrikken tror jeg symboliserer drømmer og frihet, og i det kan vi lengte.

Friheten er menneskets motsetning, som William Blake har beskrevet så mange ganger. Vi er vandrende motsetninger og vi slåss mot disse to hele tiden, lengselen etter å tilhøre et annet menneske, og friheten til å være oss selv. Det totale vanvidd å begi seg inn på disse to arenaene samtidig. Men akk så ustyrlig nødvendig.

Tilfeldighetene vil ha det til at samtidig som jeg skriver denne bloggen ligger en bok på nattbordet mitt. Den heter «Dikt om frihet og kjærlighet» av Jaques Prevert.

I vårt savn og vår lidelse over mangel på tilhørighet og kraftfullt begjær, søker vi gjerne til stillheten i den tause ensomme friheten – den totale motsetning.  Deretter fortsetter vi å plage oss med meningen med livet, mens vi kjemper en daglig kamp mellom tilhørighet og frihet.

Du vil ha den sprø kombinasjonen av plikt og tvang, bundet opp mot din egen frihetstrang.

Forstå det den som kan.

Jeg tror imidlertid Snusmumrikken selv var inne på svaret. «Man kan aldri bli ordentlig fri om man beundrer noen for mye. Det vet jeg,» sa han.

Vel, da velger jeg ufriheten, og beundrer likevel Snusmumrikken. Jeg er jo bare et sammensatt menneske.

Alle voldtekter er ikke like. Med det for øye bryter jeg meg inn i en diskusjon som er forbudt område. For i dagens samfunn er alle voldtekter like, til tross for at samfunnet har endret seg radikalt. Vi lever i en tid der mye er «korrekt», og nåde deg om du mener noe som ikke faller innenfor normen. Samtidig lever vi i en tid med kardemommelov der «alt er tillatt bare man ikke skader andre».

Vi tolererer mer enn før, men der vi ikke tolererer gis det alt for lite rom for tilgivelse, dessverre.

Unge mennesker i dag ligger med hverandre som det skulle være det mest naturlige i verden, og gjerne hjemme på barnerommet, med foreldrene i huset. Grensene er utvidet. Da vi vokste opp på 70- og 80-tallet var det helt utenkelig. Moralen har endret seg, for regelen er at det er ingen regel, så sant man har tillatelse fra den andre. Men med «slappere» grenser blir holdninger mer uklare og fristelsene kanskje flere.

Samtidig er vi blitt mer tydelige overfor det vi ikke tåler, de forbrytelsene som alle er enige om skal straffes hardt. Et sted går grensen. Vi har altså laget mer flytende grenser, men passerer man den streken er man ikke nådige.

Jeg begynte å fundere på dette på grunn av en sak som er blitt mat for mediene i Storbritannia. Jeg fulgte ekstra godt med fordi fotballaget mitt Sheffield United var involvert. Storscorer Ched Evans var klubbens viktigste spiller for et par sesonger siden. Klubben styrte mot opprykk. Men så ble han arrestert og puttet i fengsel for voldtekt. Klubben endte med å kjempe for å unngå nedrykk. Nå er Ched Evas satt fri etter to år i fengsel. Men saken mot han ser ikke ut til å være avsluttet. Han ønsker å spille fotball igjen, og han hevder seg ikke skyldig dømt etter anklagene. Ifølge Evans var samleiet frivillig, men mye alkohol var inne i bildet hos begge parter. Nå har 157.000 signert et opprop mot at han skal få komme tilbake til klubben og spille fotball igjen. Andre mener han har sonet sin dom. Nylig fikk han tillatelse til å trene med klubben, noe som har satt fart i diskusjonen om den fortapte sønn skal få komme hjem igjen. Bildet er komplisert, for han har jo sonet sin dom, men ved å spille fotball igjen blir han forbilde for de som er yngre enn 25-åringen. Evans selv har beklaget på det sterkeste det han har gjort. Han forteller at voldtekt er en alvorlig forbrytelse som ingen skal utsettes for, men at han har sonet sin dom og bør få spille fotball igjen.

Enkelte på den lokale puben hevder at «det ser ut som hun har våknet opp edru og vært flau for det hun har gjort, og deretter gått til politiet». Det var flere involverte i selve hendelsen. Ifølge kilder «storkoste hun seg» under akten. Uansett hva man måtte mene om voldtekten i dette tilfelle er saken ikke opplagt og den er mange steg frem til f.eks. en ung kvinne som på brutalt vis blir voldtatt på åpen gate av en ukjent mann.

Alle voldtekter er ikke like. Sheffield Uniteds klubbledelse sover nok dårlig om dagen. På den ene siden vil Evans være en solid og etterlengtet forsterkning på laget. På den annen side er det spørsmål hvor mye publikum de mister og kanskje til og med sponsorer. Antakelig tenker de som meg at han har sonet sin dom og dette var ingen opplagt voldtektssak. Og så kommer enda et moment inn som selvsagt ikke skal være formildende, men som man likevel bør ha i bakhodet i en sak som er omdiskutert. Når en ung fotballstjerne går på byen er det nok flere unge kvinner som gjerne vil bli med han hjem. Fotballspillerens naivitet er selvfølgelig at man i fylla ikke forstår sammenhengen.

Men med alt det vanskelige i denne saken og det faktum at han har sonet sin dom burde vel ikke utestengelse fra fotballen på livstid bli hengende med et fotballtalent som Ched Evans. Han er tydelig i sine uttalelser overfor de unge om hva han har gjort galt. Er det ikke også sånn at de som har opplevd noe vondt har fått erfaringer som gjør at de kan gi tilbake noe godt.

Hvis samfunnet heller ikke klarer å skille mellom snørr og bart får vi et problem i mange flere saker fremover, og hvem har rett til å kaste den første stein?

Selv om det er riktig med non-toleranse overfor voldtekt må man se sammenhengen, som med alt annet i samfunnet. Hvis ikke er vi på ville veier. Og en ferdigsonet dom må være ferdig.

Skal den fattige tiggeren som stjeler et brød dømmes like hardt som den kyniske forretningsmannen som over tid har lurt til seg millioner? Skal fotballtalentet Ched Evans være dømt for all fremtid fordi han gjorde noe dumt en gang som ung?