Har livet en mening? Hvorfor tusler vi ikke bare herifra? Det er jo ikke så enkelt, det er jo ikke det. Når vi først er her må vi forsøke å finne en mening i det meningsløse. Vi må forsøke å finne ut hvorfor vi er her. Jeg tenker på Glen Campbells sang Fate of Man, der han tar for seg livet fra ungdom til alderdom. Hvert tiår med sitt. Helt til slutt konstaterer han at vi kom her mot vår vilje, og må forlate dette livet – skuffet.

I påsken får vi liksom det store svaret fra han som gav sitt liv for oss. Fra Han som døde på korset. Like mange som ser et svar, ser bare et spørsmål. Flere og flere tror ikke en gang. Vi får flere tvilere, som presten Asle Rossavik som sprer troskrisa si utover forsiden på Vårt Land før påsken satte inn for fullt. Rossavik fant meningen tilbake. Han fant klinkekula igjen, slik Erik Bye sang om at Gud fant  jorda igjen i form av en liten klinkekule i nevene til en liten gutt. Jon Michelet derimot, lette forgjeves, men fant ingenting. Han skulle ønske han fant. Hans Børli setter ord på mye:

Du spør og spør
som om det fantes
svar.
Men vit: du skal møte
gåter uten språk. Stumheter
store som døden.

Fåfengt heter et ord.
Det svømmer grått omkring
på bunnen av all tale.
Stirrer med døde
fiskeøyne. Stirrer

I disse dager snakkes det om at 3. verdenskrig er nært forestående. Flere og flere snakker om det. Årsaken er Vladimir Putin, som samler Russland som brikker i et puslespill. Vil verden sitte å se på dette, eller reagere. Det er et annet spørsmål.  «Jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at det kan bringe oss farlig nær en atomkrig,» skriver forfatter og Economist-journalist Edward Lucas i en kronikk i Daily Mail. Han er ingen hvem som helst, men ekspert på Russland og i en årrekke korrespondent i Moskva. Spørsmålet resten av verden snart vil stille seg er om vi skal se bort ifra ansvaret eller å beskytte Ukraina og Baltikum.

Jo mer tida går fremover, jo mer nærmer vi oss en slags endetid. Det kan vi ikke se bort fra. Det gjør meningsløsheten enda større, og oss mennesker mindre. Det underlige er at vi tasser av gårde med vårt eget som om alt varer innover i det evige. Det gjør ikke det. Livet har en slutt. Jorda har en slutt, og mennesker er onde. Det har vi fryktelige eksempler på, fra historiens verste skraphaug til marerittet noen fremdeles husker fra 2. verdenskrig. Det å tro at en eller annen med makt nok til å sprenge ikke vil ha dette gale i seg, må være passe naivt, tenker jeg. Jeg husker jeg skrev et dikt en gang om Boris Jeltsin. Litt humoristisk selvsagt, men alvorlig nok. Jeg kalte det «Atomknapp»:

Boris på sykehus
i all hast.
Om han overlevde eller ei

All verden bar han
under armen
på båren

Sykepleiere:

Hva dere enn gjør,

Ikke gi han Valium eller
likegladsprøyte.

Vi overlevde Jeltsin, men vi vet ikke om vi overlever Putin, eller noen andre. Sannheten er at vi ikke en gang vet om han er god eller ond. Vi vet ingenting. Vi vet like lite som vi vet om selve livet. Vi vet ikke om vi råkes av en bil i motsatt kjøreretning eller en celleforandring. Vi vet at en dag er det for sent uansett, og vi vet at livet er kort.

Vi vet at livet er ganske meningsløst, men at vi forsøker å skape mening i det meningsløse. Det er vår måte å overleve på. Vi er mer lik lemen enn vi tror. Vi samler oss, og går – i motsetning til lemen – hver for oss, men i samme retning.

Men blir vi klokere? Neppe. Inntrykket er at jo eldre vi blir jo flere spørsmål. Ingen har så få spørsmål som våre barn. De vil si de stiller mange spørsmål, men er mest opptatt av de små nære i nuet. Deres evige verden er den de er midt oppe i, og det kan oppfattes som om dette kulminerer når de når ungdom og unge voksne. Deretter går det andre veien, med færre svar og flere spørsmål. Jeg beundrer gamlinger som går inn i sine siste timer med en visshet og ro som for oss andre dødelige kan virke både enkel og naiv.

Vi kan flytte trusler om sykdom, egen død og alt annet foran oss, som man flytter vekk problemene med ei snøskuffe foran seg. Men trusler utenfra er vi hjelpeløse overfor. Vi blir tvunget til å ta tak i livet og gi det en mening. Vi blir tvunget til å tenke på de store spørsmålene.

Det sies at alle ber i et fly med sterk turbulens. Ja, selv ateister. Timbuktu sier det på sin måte når han rapper at «alla vill til himmelen, men ingen vil dö».

Når Putin rasler med sablene blir vi tvunget ut i en febrilsk leting etter en mening i det meningsløse. Samtidig som vi leter og gnages av uro, må vi bygge Lego med barna, så de finner mening. På den måten finner vi en mening.

Jeg finner bare en sammenlikning på det å være menneske. Han som sitter på dødscella i San Quentin og venter på henrettelsen, og trener til han blir fri og som hver uke skriver kjærlighetsbrev til kjæresten, om at en dag skal de treffes igjen.

Vindstille blir aldri
samme som før
etter at noen skrudde på
motoren i øret.
Sola arbeider ufortrødent
stryker kinnet
til trøst.
Ei varm hånd
mot sjelens hjerte

I all naivitet
ser jeg opphavet
trø fiskebein
Oppover mot
himmelen

Vi satt med sølvpapir rundt hodet, festet rundt en lampeskjerm. Jeg måtte le av kompisen min. han så ut som ei bikkje med skjerm rundt hodet. Det var teit, det var jo det. Men det var overskya og påske. Når vi først hadde kjørt den lange veien måtte vi jo få noe utbytte av det.

Historien er sann, men også symbolsk på hvordan den beste tida på året har fortona seg for noen av oss.  Når man aldri har eid hytte på fjellet, eller hatt tilgang til noe som ligner, blir det timelange bilturer daglig i tiden fra Jesus ble korsfestet til han sto opp igjen den tredje dag. Været var selvsagt helt avgjørende, men om det var dårlig vær i byen var det viss sannsynlighet for at det var dårlig vær på fjellet også. Likt skulle det være. Det var tålelig.

Når jeg fikk kjæreste, og nye kjærester, så var det et krav som ble lagt på bordet dagen vi ble sammen. Påsken er hellig! Joda, den er hellig sånn kristent sett, men nå tenkte jeg på at ingen skal forstyrre freden inntil en hyttevegg etter å ha gått oppover i like mange timer. Ingen skal forstyrre det evige øyeblikket de timene jeg sitter stirrende mot sola og klekker ut resten av livet. Ingen skal forstyrre diktene jeg sluker, kakaoen jeg slurper og sola som varmer på mitt kinn.

Påsken har alltid vært høydepunktet på året. Kanskje fordi jeg ble født på palmesøndag, ikke vet jeg. Foran oss lå ikke bare lange hvite vidder, men hele den deilige varme sommeren. Nå, for første gang i mitt voksne liv, er det en overhengende fare for at det kan bli en hel vinter uten ski på beina. Påsken har alltid vært redningen, men nå er det andre ting som må klaffe også, før man begir seg ut på timelange kjøreturer med barn i bilen. Min kjærlighet til ski og påske går i arv. I en fotoserie i 1976 knipset journalisten Kikki opphavet gående langs veien fra bydelen han bodde i på vei til bussen med skiene over skulderen. Det var ikke et snøfnugg igjen i byen og bussen han var på vei til kom aldri. Han måtte gjøre vendereis. Slukøret.

For meg er bypåske en skremmende tanke. Den stille uke i byen er bortimot tortur. Når jeg sitter der oppe i fjellet lader jeg batteriene for et helt år, og der og da legges planene for fremtiden. Alt avgjøres der oppe på fjellet i de små timene, i den stille uke, så sant været er fint. Der oppe er det eneste stedet jeg ikke er på jobb. Salige Henrik Ibsen skjønte det også da han vandret i fjellet og skrev; «her oppe på vidden er frihet og Gud. Der nede famler de andre».

Akkurat nå famler jeg her nede.

Det er to regler for påsken. Man skal ha farge i ansiktet når den er over, og man skal være mosjonert for en stund. I tillegg skal altså batteriene være oppladet. Den viktigste personen i påsken heter Kristen Gislefoss. Mye avhenger av at han er i godhjørnet. Det var et år jeg insisterte på fjellpåske. Etter en diskusjon med min daværende ble vi enige om å overtrekke kontoen for noen dager å leie hytte i Åseral. Det regnet hele påsken. Vi ble sittende inne. Flaks hadde jeg ikke, men dog.

Så langt alt greit.

Det er nå frustrasjonen for alvor tiltar. Det ryktes at man ikke skal være misunnelig på andre, men jeg tillater meg å være det. Jeg tror til og med at alle de som har det som meg får det bedre, når de forstår at det er flere av oss. Noen må ta på seg den kjipe oppgaven å gi frustrasjonen et ansikt.

Men OK. Jeg har klart meg uten hytte på fjellet i femti år, jeg klarer sikkert femti år til.

Heretter er alt galt!

Jeg har alltid vært en drømmer. Til og med Sølvi i klassen skjønte det da hun skrev dikt om alle før vi tuslet ut fra ungdomsskolen i 1979. Svein Inge Olsen har alltid vært en drømmer.

Men drømmere vil oppleve drømmene. Det er et skille der. Når man har levd en stund vil man oppleve drømmene, før man tar kvelden lissom.

Aldri har jeg sett så mange reiser som denne påsken. Fjesboka gnir dem utover veggen. Og jeg som drømmer så veldig om å reise utenlands. Jeg har vært utenlands noen få ganger. Sist jeg kom hjem fra det store utland var på den stygge datoen 22. juli 2011. Jeg lever ennå på to dager i Sheffield, til tross for datoen.

Når jeg er i utlandet er det som å være på en annen planet. Jeg glemmer tid og sted. Jeg bekymrer meg ikke for noe hjemme. Jeg kan tulle rundt i butikker i time etter time, eller være oppslukt i en eller annen severdighet, som da jeg surret rundt i min egen verden på et marked i Helsinki. Jeg har oppdaget at bare der, på den andre planeten som heter utlandet klarer jeg å koble helt vekk fra alt som plager meg, bekymrer meg eller stresser meg. Kun der og på fjellet i påsken.  Jeg er selvfølgelig et ork å ha med, for jeg har så god tid, og skal ha med meg alt som er verdt å få med seg.

Når jeg ser hvordan mine venner på boka reiser blir jeg misunnelig. Jeg ser bilder fra Italia, fra det forjettede land USA, fra utallige steder under fellesbetegnelsen Syden. Jeg så til og med Svein Olaf Olsen på et esel så langt hjemmefra at jeg innbiller meg at det hele bare er fiksfakseri.

Jeg har reist lite, men drømt mye, og når jeg først vinner en reisepremie er det selvfølgelig til de tre verdensdelene en reddhare som meg aldri i verden tør å reise til.

Jeg får lyst til å dra til Kjevik og skrive med store feite svarte bokstaver utover hele veggene; MISUNNELIG! Ja, jeg er misunnelig.

Kanskje det er derfor jeg alltid har lengtet tilbake til tiden på 70-tallet. Til tiden da vi levde som en stor sammensveiset familie i Norges tettest befolkede vei. Alle hadde like god råd, eller alle hadde like dårlig råd.

Tenk på det, du som ferierer på fjellet eller ute av landet, at neste gang du klistrer bildene utover fjesboka, er det noen av oss som blir grønne av misunnelse. Vi blir misunnelige fordi vi har så lyst til å reise, men det koster for mye.

Men vit også at de av oss som ikke kan reise, ville gjort nøyaktig det samme som deg, klistret bildene utover fjesboka i ren stolthet.

Se, se, vi er i den store verden. Se!