Side 89 av 117

Slapp av, livet er en overgang

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Sammen-for-livet-650x350Når man passerer kirkegården forstår man plutselig at døden er livet. La meg forklare. Egentlig er alle mennesker døde, fordi hvert enkelt individ ikke finnes det meste av «tida». Tida er et abstrakt ord, fordi tida finnes bare i det øyeblikk man er der, altså den tida man lever på jorda. Likevel er sånne som meg pissredde for å tenke på det fakta at alle skal stryke med. Vi kan ikke en gang snakke om felles skjebne, felles trøst. Det er nemlig ingen formildende omstendigheter i det faktumet. I motsetning til dyr som deler problemet med oss, kan vi tenke og forstå, og vi kan uttrykke sårbarhet og lidelse på en helt annen måte. Vi kjenner vår skjebne, og må rett og slett feise det, enten vi liker det eller ikke.

Livet er knapt en overgang, for det eksisterer bare så kort tid at jeg vet ikke om det er verdt å kalle det et liv en gang. Det er et lysglimt i historien for hver av oss. Derfor er et av årets tema på Protestfestivalen noe vi burde snakke mer om. «Medikaliserer vi livet ved å gjøre normale livsvansker og kriser til sykdom og diagnoser?» «Gir diagnoseinflasjonen økte markeder og profitt for farmasøytisk industri? Og er Dagbladet en av de sterkeste pådriverne for utviklingen?» Jeg vender stadig tilbake til diktet som henger på veggen på det vesle toalettet her i huset.

«Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig. Men all vår streben består i å finne et smertestillende middel», skrev Hans Børli i diktet.

Helse selger. I lang tid har avisen Dagbladet bedrevet skremselspropaganda med å slå opp sykdom på forsida. Filosofen Rasmus Johnson mener psykiatrien ikke kan gi oss det gode livet. Hans Skjervheim sa en gang at «ein skal ikkje ta det diagnostiske språket med seg ut av sjukehuset; då blir heile verda eit sjukehus». Kanskje må vi heller slutte å kalle alt for sykdom, når livet i seg sjøl bare er en overgang. Trenger vi i tillegg å bli skremt, når det er så slitsomt å være menneske. Det er jo ikke mulig for samfunnet å håndtere psykiske lidelser, som har bakgrunn i det å leve.

Noen gjør penger ut av vår skjebne. I den andre enden av skalaen  fra skremmerne lever selvhjelpsmotivatorene, hvis viktigste mål er å tjene penger på å motivere oss til å være happy. Å være ulykkelig i dag er tabu. «Å slite med noe i hverdagen, ha det tungt på en eller annen måte, skal det ikkje snakkes om,» sa tidligere fotballspiller Fredrik Strømstad i et intervju med Fædrelandsvennen. Sterkest ut mot lykkejegerne går forfatter og blogger Lene Wikander, som kommer til årets festival. «Vi er besatt av lykke her oppe på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den straks repareres», skrev hun i en kronikk på NRK Ytring. Wikander har kreft. «Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomullssamfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare en vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt», skrev hun.

Lykketenkningen går tilbake til gammel tid. Professor i samfunnspsykologi Joar Vittersø nevner i Morgenbladet at «Sokrates ble dømt til døden fordi han oppfordret til å pleie sin sjel og bruke tid på å utvikle sine dyder og sitt potensial». Positiv psykologi som fagfelt oppsto for fullt rundt år 2000, og har som hensikt å se hvordan man kan videreutvikle livet til vanlige mennesker. «Dette er kunnskap mange kan ha glede og nytte av. For meg handler det om å sette livskvalitet og lykke på dagsorden,» sa professor Espen Røysamb. Psykiater Jørgen Mortensen er kritisk til lykketenkningen og slår et slag for god gammeldags melankoli.  Han mener man heller burde «verdsette tristhetens kunstneriske og filosofiske egenskaper». Psykolog Gry Stålsett skriver i Vårt Land at «depresjonsepidemien ligg under overflaten. Det er den nye skammen. Vi trenger motkultur mot perfeksjonisme». Også psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har et kritisk blikk mot populære selvhjelpsoppskrifter i sin nye bok «Det er innover vi må gå».

Jeg slår heller et slag for realismen.

Psykolog er et smart ord, fordi det lurer oss. Amerikanerne kaller dem for «shrinks» og går til dem jevnlig. Kanskje har de forstått hva det dreier seg om.

«Hjernekrympere» er bare et annet ord for livsløgn, men likevel oppklarende. De forsøker å fortelle oss at livet er godt, at livet er evig og at du ikke trenger å bekymre deg. De krymper hjernen vår med å mate oss med trygge ord. Ingvard Wilhelmsen, lege og stifter av Hypokonderklinikken har en annen vinkling. Du skal dø, så du kan drite i å tenke på det. Bruk heller tida på andre ting.

Jeg tror at for å få et godt liv må man nyte det, hver dag til fulle. Man må drite i å bekymre seg for det hjelper lite likevel. Fordi vi bare er på gjennomreise er det kanskje noe vi burde tatt med oss på veien; Snakke med flest mulig om livet, nyte god mat og kjærlighet, oppdra barn på best mulig måte, la være å krangle om bagateller, drikke vin og le i godt selskap, reise å se andre steder og andre mennesker, hvis man har muligheten og bestemme seg for hvor veien går videre, hvis du tror dette livet bare er et stoppested. .

Homostrid

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

vlhomoI dag avgjøres homostriden på Kirkemøtet i Kristiansand. Men homostriden ender ikke på kirkemøtet. Vi snakker om det mest ømtålige tema i samfunnsdebatten siden vi gikk inn i et nytt tusenår. Ja, og som arrangører av Protestfestivalen har vi merket denne striden på kroppen like lenge.

Temaet er så betent at selv de mest konservative kristne tør ikke annet enn å forsegle munnen. Det er de som er på vikende front i dag i samfunnet, slik de homofile var tidligere. Uansett hva man måtte mene om at homofile skal få gifte seg i kirken, eller ikke, er det liten tvil om at tematikken føyer seg inn i det vi kan kalle politisk korrekte tema, eller tema som styres av et flertall, som i mye annet. Hvis man skyver menneskerettigheter foran seg, må så klart alt annet vike. Problemet dukker opp når man stiller spørsmål med menneskerettighetene. Handler menneskerettigheter også om ytringsfrihet og trosfrihet? Jens Fredrik Brenne og Stein Solberg skriver i Dagen at «etter vår mening preges kirkens erfaringsmessige kompetanse av ensidighet. Kirkens ledelse har valgt å lytte mest til en talefør gruppe homofile som krever sine «rettigheter», og nå kirkelig ekteskap». Min tidligere kollega og fortsatt gode venn Kai Erland og jeg ble kalt homofobe mørkemenn fordi vi i 2008 satte temaet på dagsorden i den forstand at vi utfordret «den andre sida» til å komme ut fra sine huler. På den tida var fokuset ensidig, og enhver som forsøkte å fremme et annet syn basert på tro, ble raskt ekspedert og kneblet. Vi fikk kjørt oss hardt og på mange måter lever fremdeles bruddstykker av dette som et dårlig rykte, og som kjent «evig eies kun et dårlig rykte», som Henning Kvitnes synger. Dette til tross for at vi ikke tok stilling til noe som helst, bare ønsket å skape en åpen debatt der alle kom frem fra sine skyttergraver.

Det er selvfølgelig helt rett at en gruppe som har måtte levd delvis skjult i alle tider skal få komme frem i lyset og leve fritt som oss andre. Det har vært mange tragedier gjennom årenes løp der homofile har måtte leve som «spedalske» og i mange tilfeller har tatt sitt liv. Spørsmålet er hvorfor vi mennesker alltid ser ut til å gå fra den ene ytterligheten til den andre. Blir samfunnet bedre av at hundretusener av kristne plutselig skal måtte leve skjult? For mange av dem har ikke Bibelen forandret seg. Eller Koranen for den saks skyld. Jeg leste nettopp en sak der det sto at før var det en fordel at man var kristen for å få jobb, mens i dag er det en bakdel. Noe er riv ruskende galt hvis det skal være sånn at man som homofil må leve skjult, men like mye riv ruskende galt om man som kristen heterofil må leve skjult av frykt for mobbing og trakassering.

Det forunderlige er at alle snakker forbi hverandre, og ikke til hverandre. Det gjøres fra sekulære til kristne, fra kristne til sekulære og fra liberale kristne til konservative kristne og motsatt vei. Man forstår jo at de ikke er «på nett» med hverandre, eller ikke vil forstå hverandre, og dette kan sammenlignes med den klassiske forskjellen mellom kvinner og menn. Menn holder på med noe annet når kvinnen snakker til han, men hører det meste. Kvinnen forlanger at han sitter og ser henne inn i øynene når hun snakker til han. De er Mars og Venus, og de forstår hverandre ikke før han innser at hun ikke forstår at han kan lytte når han ikke ser på henne. Samtidig forstår ikke hun før hun innser at han faktisk hører etter fordi om han ikke ser henne inn i øynene hele tiden.

I alle tider har bokstavtro kristne sett på homofili som synd. I de senere år har riktignok liberale kristne sett annerledes på det. I land som Russland lever de fremdeles i en gammel tid, noe vi så eksempel på under Olympiske leker, når Norge forsøkte å belære mektige Russland om hvordan de skulle behandle homofile. Andre brudd på menneskerettighetene mot ikke minst kvinner var det ingen som snakket om.

Når man her i landet krever at kirken skal godta homofile ekteskap kan de like gjerne si «legg ned statskirken», for det er det som egentlig sies. Det merkelige er at flertallet av medlemmene i Statskirken som består av medlemmer, og ikke nødvendigvis kristne vil ikke legge ned Statskirken. Dermed oppstår en uløselig konflikt mellom bokstavtro kristne og liberale kristne og andre medlemmer av Statskirken. Hvordan løser man det med fortsatt Statskirke?

Jeg kan ikke begripe at det i det hele tatt er mulig, når ingen forstår hverandre.  Det blir som i Anne Grosvolds TV-program for noen år siden; Det svakeste ledd skal ut. Hvem nå enn det er.

Frihet til å mene

Svein Inge Olsen 1 kommentar

imagesCAHWQ0M4«Norske kjendiser er blitt så meningsredde og høflige at de like gjerne kan ta på seg foldeskjørtet og kjemme håret,» sier Morten Hegseth i Vgs Rampelysavdeling. Han mener norske kjendiser frykter en ting mer enn døden; å fronte en mening.

I femten år har Protestfestivalen vært en meningsleverandør, som blant annet har innbefattet å få kjendiser til å mene. Kjendisene har ofte hatt klippekort i pressen, de blir lyttet til av den vanlige borger som leser Se og Hør og VGs Rampelys, enten man vil innrømme det eller ikke. Hegseth har et poeng. Alt for mange kjendiser er livredde for å mene noe. Protestfestivalen har vært i hardt vær, frontet politisk ukorrekte tema, blitt stilt til veggs for meninger og blitt beskyldt for å busse flere busslaster med kristne til Oslo for å demonstrere mot den nye ekteskapsloven.

Hva vi i virkeligheten har gjort er å invitere de som til enhver tid tør å mene noe, og gjerne de som mener noe ikke de andre mener. Flertallstyranni er en skummel utvikling. Festivalen er blitt kjent for at mange kjendiser har stilt opp gjennom årenes løp.

Likevel kan jeg si meg enig med Morten Hegseth. Jeg har opplevd kjendiser som ikke vil bli tatt til inntekt for en mening, og jeg har opplevd artister pissredde for å fortelle media om sin festivaldeltakelse etter at vi er blitt tatt til inntekt for en mening.

Heldigvis finnes det hederlige unntak. Hegseth nevner Bjørn Eidsvåg som et unntak. Blant de som har deltatt på festivalen er vel Erik Bye og Kris Kristofferson de mest tydelige eksemplene. Erik Bye sa en gang at hvis han kunne bruke sin kjendisstatus (han likte ikke ordet) til å få sagt noe viktig, så var det verdt statusen. Kristofferson er blant de internasjonale kjendisene som har stilt opp. Over en lengre periode mistet han både platekontrakter og filmroller fordi han «mente noe».

Bilde 038 «Jeg kan se hvordan hele livet blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Jeg har kommet meg ut av flere såkalt sikre liv som ble programmert for meg av andre, og i hvert tilfelle – når jeg gjorde det – var følelsen oppmuntrende, og litt skremmende. Alt dette dreide seg om å tillate seg å være den jeg var og skulle være, og det tror jeg er en kamp for hver og en av oss,» har Kristofferson uttalt ved flere anledninger. Hvis det er sånn at man selger mindre plater eller får færre filmroller, så får det bare være sånn, har han sagt. «Har du fått redskapen er du nødt til å bruke den. For meg har livet alltid vært et spørsmål om plikt i ordets rette forstand. Å ikke ha levd som jeg gjorde ville vært et svik,» har Kristofferson fortalt.

Mye handler om mot til å være fri, og det er viktig for samfunnet og på sikt gir det også kjendisene større kredibilitet. Hvis man ser på hvem som faktisk tør å mene noe av kjendiser i dag, er det ofte den eldre garde. Det kan selvfølgelig skyldes at de står mer støtt på egne bein, enn unge som nettopp har skaffet seg en karriere.

Kjendisene som har stilt opp for «å mene» på Protestfestivalen innbefatter flere enn Bye og Kristofferson. Kjendiser som Anne Grete Preus, Jahn Teigen, Ole Paus, Jan Eggum, Per Inge Torkelsen, Jon Schau, Ellen Horn, Stefan Sundström, Gry Jannicke Jarlum, Helge Torvund, Terje Dragseth, Åge Aleksandersen, Tuva Syvertsen, Unni Askeland, Vigdis Hjorth og avdøde Lars Andreas Larssen og Triztan Vindtorn har alle ment noe på Protestfestivalen.

Morten Hegseth tar opp et viktig tema. Hvis de som har tilgang til folket gjennom media, ikke bruker tilgangen til å formidle noe viktig, hvilke signaler gir det? Miro Arapovic sa at «når friheten har influensa, hoster folket». Mahatma Gandhi sa at «Frihet er ikke verd å ha, hvis den ikke omfatter friheten til å feile». Og for å avslutte med Kristofferson; «Vi må ha Frihet til å kunne ha mulighet til å følge det man i sitt indre mener er rett, selv om det går på tvers av holdninger i samfunnet og selv om det koster».

Før gikk folk på barrikadene for frihetens skyld. Nå går vi på barrikadene for fritidas skyld. Noe er galt med samfunnet når vi ikke tør å si det vi mener. Kjendisene har en spesiell oppgave der med sin tilgang til å nå ut til mange.

Hvis jeg tenker over hvilke artister jeg forbinder med de sterkeste meningene i dag er det spesielt tre som umiddelbart treffer meg; Ole Paus, Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg.

Merkelig nok regnes disse også blant de største vi har i dag.