Medan mange eig millionhytte, står stadig fleire nedlagde småbruk i bygdene med hus som rotnar på rot. Hytteområda, som liknar bustadområde i byen med sterkt nedbygd natur, er sjølve ofte spøkjelsesbyar utanfor dei store utfartshelgene. Ein kan spørje: Finst det håp for den norske bygda, eller for den saks skuld bygdene i Agder? Etter mitt syn er det ikkje i hytteområda at framtida for bygde-Noreg er å finne.

Småbruk var i mange år det mest søkte ordet på FINN.no. Dyrtid og pandemi skapte større interesse for ro og for høve til å dyrke eigen mat. I urolege tider kan det vere tryggare på bygda enn i byen. Ein er også ute av «Matrix» – det å vere slave under andre; ein bestemmer meir sjølv over eige liv. På andre sida: Gardsliv inneber hardt arbeid store delar av døgnet, og dei fleste klarer ikkje å leve av jordbruk aleine. Det har vi ikkje minst sett den siste tida med bondeopprør mot at ikkje ein gong «bondepartiet» Senterpartiet var på parti med bøndene.

Kari Bremnes syng «Det sku bo folk i husan. Husan e som folk. Folk treng hus og hus treng folk i all si tid.». Det store spørsmålet er: Korleis kan vi få fleire menneske til å finne seg til rette i bygdene før dei ender opp som spøkjelsesbyar? Setesdal frå Byglandsfjord og oppover er etter mitt syn eitt av dei vakraste områda her i landet, ikkje minst takka vere fjorden. Åseral og Sirdal har også sin store sjarm utanfor dei store hytteområda.

Kan hyttefolket og bygdefolket finne ei felles semje for oppjusterte levekår? Inntil nå har utmagra bygdekommunar med hytteområde lagt seg flate for kapitalismen utan å få tilbake stort meir enn øydelagd natur. Kan bygdefolket og hyttefolket møtest om det som er kjernen i saka, at det trengst levande bygdesamfunn med folk i både hus og hytter. Er det vilje og kjærleik nok, kan mange arbeide nesten like mykje frå ein landstad i bygda som på kontoret i byen.

Kan problema i små bygdesamfunn vere meir avmakt enn motvilje, sjølv om bygdedyret har ein tendens til å reise hovudet når det får tusle rundt lenge nok. Må bygdefolk akseptere at ein del av oss sit på gamle småbruk der ein ikkje kan bu fast? Elles kan konsekvensen bli at ein sel staden og forsvinn for godt frå bygda ein elskar? Kan ein gå i dialog om alternative løysingar?

Alt dette er delar av tema-pakka på Protestfestivalens prologdag 29. august i år. Prologen er i ferd med å etablere seg fast i ein av dei mest avfolkingstruga kommunane i Agder, Bygland med vel 1000 sjeler. Dette er heilt naturleg for ein motstraumsfestival.  Om det ikkje bur folk i alle husa, har det vist seg å komme mykje folk på arrangementa til Protestfestivalen der i bygda!

Til prologen kjem bl.a. Joakim Broman, som er redaktør for den svenske tankesmia Smedjan. Han vaks opp på den nå svært så avfolka svenske landsbygda, på ein stad som heiter Ramsele. Tidleg på 1990-talet blei der bygd nye hus, ein hockeyhall og eit senter for slektsforsking. Nå 30 år seinare er dei fleste butikkane stengde, og husa står tomme. Kva skjedde? Er det mogleg å vekke til live det som er att av bygdene i dag? Broman har skrive historia til bygda si i boka «Döden vid Faxälvens strand. Om sveket mot landsbygden och framtiden i periferin». Han meiner dei tre makrotrendane globalisering, urbanisering og digitalisering (GUD), har bidrege sterkt til avfolkinga.

Broman peikar på at bustadprisane på bygda ofte er så låge at det ikkje er noko poeng i å selje. Affeksjonsverdien blir større enn den økonomiske verdien. Det har ført til at vi ikkje har lykkast med å gjere om tomme hus til hus folk vil bu i, skriv han.  Eg sit sjølv i glashus med eit gammalt småbruk etter besteforeldre, sjølv om eg ikkje eig det åleine. Det er sannsynlegvis ikkje verd å selje, fordi bygda – særleg når ein blir eldre – gir så mykje tilbake, sjølv om ein ikkje er fast busett der.

Broman meiner småstadene ikkje må få kvalitetane og føresetnadene sine øydelagde av velmeinande politikarar og byråkratar. Ingen skal få bygge ut vasskraftverk, forstyrre dyrelivet eller skogbruket eller stille så høge krav til skogbruket at berre store firma kan drive med det. Elles vil bustadprisane falle ytterlegare. Dette harmonerer med tidlegare Valle-ordførar Steinar Kyrvestads utspel om at skal bygdene lykkast, trengst det ein bustadpolitikk som gjer at det lønner seg å bygge. Han har illustrert situasjonen slik: Bygger du bustad i Valle, blir verdien redusert med 50 prosent den dagen nøkkelen blir vridd om. Som konkret mottiltak foreslår han momsfritak for bustader i distrikta, både for nybygg og for restaurering. For å halde oppe liv på bygda vil eg for min del også slå eit slag for viktigheita av kultursatsing, og moglegheita for å vere hobbybonde.

Hyttefolk og bygdefolk bør kunne einast om at avfolking er dårleg reklame for bygde-Noreg. Den amerikanske countryartisten Sam Outlaw, som var i Kristiansand nyleg, song ein song han tileigna den avdøde norske mor si, ein song som dessverre gir eit flaut bilete av vårt vakre Noreg. Omsett lyder ei line slik: «Skulle ønske du kunne sjå denne staden slik han ein gong var, då industrien fanst. Skulle ønske du kunne kjenne på livet i desse gatene, men du kan ikkje, du kan ikkje, for eg er på veg gjennom ein slags spøkjelsesby».

En kveld midt på 1970-tallet var vi noen kids i stua til Henrik som spilte luftgitar hvor vi hermet etter Francis Rossi i Status Quo, og det var ikke helt uvanlig på den tida. Musikken var som en symbiose. Musikk var livet. Livet var musikk. Musikken på den tida favnet vidt, for om jeg var i starten av tenåra var Roger Whittaker og Tina Charles vel så hyppig på platespilleren eller i kassettspilleren som The Rolling Stones eller Status Quo. Verre var det med svensk gospel som Ingamay Hörnberg og Pelle Karlsson som var så flaut å spille at jeg måtte smug lytte i min mors Datsun. Siden den gang har utviklingen for populærmusikken vært formidabel – og trist, og man kan få følelsen at den er i ferd å gå mot sin undergang. I alle fall som rendyrket ideologi. Nylig meldte flere medier at et av verdens mest anerkjente musikkmagasin Pitchfork legges ned som selvstendig avis og innlemmes i et bredere livsstilsmagasin. Ifølge forskere er dette en generell tendens, at musikkmagasiner er i åpenbar fare, fordi færre mennesker tar musikk alvorlig som kunstart.

Inntil nylig var jeg selv fast kunde hos Narvesen og er det fortsatt der kjeden finnes, hvor jeg kunne se gjennom fortsatt eksisterende musikkmagasin som Uncut og Mojo, før jeg kjøpte. I dag er det bare Country Music People jeg kjøper fast, men får stadig en underlig følelse av at jeg er blitt en del av en kuriositet. Jeg reagerte med vantro da Narvesen som eneste butikkjede med utvalg av magasiner på kort tid har lagt ned tre av sine butikker i Kristiansand. Nylig gjorde Platekompaniet kjent at det eneste «vannhullet» for ny musikk som er igjen av kjeden, på Oslo City, skulle legges ned, og flyttes til Storgata. Før gledet jeg meg til turer til Göteborg og platebutikken «Bengans», men den har forandret seg mye siden jeg var der første gang, for det å fortsatt drive platebutikk er en overlevelseskunst.

Pitchfork er ikke et kjent musikknettsted for folk flest, heller ikke for meg, men det skyldes nok at det først ble etablert i 1996, mens jeg var i småbarnsfasen. Pitchfork startet i Minneapolis, og flyttet senere til Chicago og deretter New York, før det nå blir innlemmet i et livsstilsmagasin på nettet. På 2000-tallet var Pitchfork talerør for en ny generasjon musikkinteresserte i kraft av sine anmeldelser og lister. Menn – som i hovedsak kjøper musikkmagasin – har alltid hatt stor forkjærlighet for alle slags lister. Gullalderen for musikkmagasin var på 1960- og 1970-tallet. I Storbritannia eksisterte Melody Maker helt tilbake fra 1926 og New Musikal Express har eksistert siden 1950-tallet. Men det vi i dag kjenner som det fremste musikkmagasinet er Rolling Stone, som startet opp i 1967, men som utover 1990-tallet mer ble regnet som et livsstilsmagasin og har endret status betraktelig. Melody Maker er lagt ned mens New Musikal Express kun finnes i nettutgave slik også den norske musikkavisen Puls nå gjør, så lenge det er liv i idealisten og grunnleggeren Arild Rønsen. Morten Mikkelsen i den danske avisen Kristeligt Dagblad mener utviklingen taler for seg. «Først ble mediet drevet av ildsjeler med blikk for noe nytt, så fikk de suksess med å skrive langt og klokt, så ble de kjøpt opp og til sist fikk de av nye eiere beskjed om å skrive kortere og mer mainstram». Dette er utviklingen for kunstarten musikk, så kan man mene mye om utviklingen går mot en undergang eller bare er en overgang for kunstarten. Mikkelsen skriver i avisa at «bladet skiftet fra å følge den seneste utvikling for en dynamisk kunstart til å være samlingspunkt for en generasjon halvgamle menn med en forkjærlighet for slitte cowboybukser, langt hår og lange gitarsoloer fra en svunnen tid». Akkurat der passer også jeg glatt inn. Ann Powers, musikkritiker i National Public Radio i USA mener at endringen i Pitchfork følger utviklingen til de trykte magasiner. Pitchfork startet som et sted for alternativ rockemusikk, men i takt med popmusikkens framgang på 2000-tallet med navn som Beyoncé, ble det det også ansett som kunstnerisk akseptabelt.

Utviklingen de senere årene er jo ikke akkurat lystbetont. Musikkforretningene forsvant. CD-plata ble byttet ut med Spotify og andre strømningstjenester. Musikkmagasinene er blitt for spesielt interesserte gamlinger, så lenge det er liv i oss. Alt dette etterlater få kroner i kassa til musikkskaperne, som i en helt annen tidsepoke, med helt andre krav for å kunne livnære seg, i større grad er tvunget til å følge den påtvungne arbeidslinja.

Utviklingen blir neppe bedre når alt det som kommer etter alltid vil bli oppfattet som kopier, for ikke å si plagiat, av de som kom først. Legendene fra 1960- og 1970-tallet er gjerne også idolene til dagens musikkskapere.

Vi får aldri en ny Keith Richards, Willie Nelson eller Jerry Lee Lewis, selv om ryktene hevder at de to førstnevnte vil overleve oldebarna våre. Mon tro hvem som skal fortelle kommende generasjoner om artister og sanger når alt er nedlagt utenom det mer flyktige som flyter rundt på nettsider, podkaster og i øreproppene.

Man kan gjerne fnyse av oss gamlinger som mener at alt var bedre før, men tiden det tar og magien det er å bla gjennom magasiner, streke under, skrive av eller for den saks skylde følge teksten i coveret på en støvete LP-skive, kan knapt forklares bedre enn det dikteren og låtskriveren Shel Silverstein gjorde da han skrev sangen Dr. Hook fikk en megahit med i 1972. Ironisk nok gav sangen karikaturer av dem forsida av Rolling Stone:  Oversetter man kan det lyde slik:

«Vi har store rockeartister, vi har gylne fingre og vi er elsket hvor hen vi går. Vi synger om skjønnhet og vi synger om sannhet for ti tusen dollar showet. Vi tar alle slags piller, som gir oss alle slags virkninger, men følelsen vi aldri har hatt er den følelsen vi oppnår når vi får bildet av oss på forsida av Rolling Stone»

TV-serien Makta som vies stor oppmerksomhet i disse dager, har nå nådd 1980-tallet og Gro Harlem Brundtlands første tid som statsminister. I årets første program i serien, fikk vi med oss hvordan Einar Førde og Sissel Rønbeck ville vektlegge 6-timersdagen, men ble fullstendig ignorert av Brundtland. Som lege-datter og selv lege-utdannet kom hun fra en helt annen samfunnsklasse enn Odvar Nordli, hennes forgjenger som statsminister. Under og etter Gro fikk tilhengerne av arbeidslinja og etter hvert nyliberalistene sin vilje videreført av de fleste regjeringer og statsministere de neste førti årene. Som mange andre mener jeg det nå er på tide å stille spørsmålet om ikke arbeidslinja skal få hvile, slik at også arbeidstakerne kan få nødvendig hvile?

Min motstand mot arbeidslinja, som jeg har skrevet om før, er langt fra ubegrunnet. Uroen min er stor for hva som vil skje om jeg skulle bli alene med én husholdningsinntekt. Den uroen er jeg langt fra alene om. Jeg vet at jeg ville måtte selge huset, kvitte meg med arvegods og bil. Antakelig måtte jeg med to tenåringer flytte inn i en mindre leie-leilighet, få betydelig dårligere livskvalitet og trolig et kortere liv. Mímir Kristjánsson skrev om «de arbeidende fattige» i Klassekampen i november i fjor. Har arbeidslinja satt hengelås på livet vårt? I Bibelens 1. mosebok var den nye faraoen i Egypt bekymret for at Israelsfolket var blitt så tallrikt og stort, så han satte oppsynsmenn til å plage dem med tvangsarbeid: «De tvang israelittene til slavearbeid og gjorde livet bittert for dem».

Hva er vitsen med arbeidslinja når det er blitt så galt at det å jobbe ikke er tilstrekkelig? Siden konseptet med arbeidslinja ble innført, har vi fått en eskalering av skilsmisser, psykiske problemer hos barn og andre samfunnsproblemer som stor ulikhet. For mange handler arbeidslinja kun om å overleve, og knapt nok det. Får vi skrotet arbeidslinja, vil kanskje legen Gro Harlem Brundtland kunne glede seg over mer sunn mat rundt bordet i de tusen hjem, fordi man faktisk har tid til å lage slik føde. Halvparten av alle nordmenn sier de er for slitne til å gjøre husarbeid etter jobb, ifølge Stami-rapporten «Arbeidsmiljøet i Norge og EU – en sammenlikning».

Fjorårets debatt på Protestfestivalen om «husmødrenes tilbakekomst» var ment som en aperitiff, men fikk – neppe uten grunn – mest medieoppmerksomhet av samtlige debatter. I disse dager utkommer boken «Jobb mindre – lev mer. Løsninger for et bedre liv og et varmere samfunn» av Hege Hellvik. Hellvik var i 30-årene og småbarnsmor i krevende jobb da hun var nær ved å kollapse. For et par år siden skapte den finlandssvenske forfatteren Maria Österåker oppmerksomhet på festivalen med sin lille bok «Jobba mindre. Lev mer». Hun skrev den fordi hun ville ta tilbake eget liv og egne drømmer. I Danmark har May My Humaidans bok «Ærø Manifestet», som handler om noe av det samme, fått mye oppmerksomhet. Hun mener det ikke er rett at så mange i samfunnet skal være presset, mens statskassen bugner. Ifølge henne kan vi ikke drive samfunnet på samme måte som vi har gjort de siste 150 år. «Når du begynner å leve det livet som betyr noe, vil du ikke lenger bekymre deg om tid og penger,» sa den danske forfatteren Gitte Jørgensen da hun deltok på festivalen med boka «Simple Living».

I filmen After Work vises det til at kun 15 prosent av verdens befolkning opplever å være engasjert i jobben sin. De resterende 85 prosent er enten likegyldige eller misliker den. Viser ikke dette at friheten må oppjusteres, hvis mennesket skal få det bedre?

Livsstilsbegrepet FIRE, som står for «financial independence, retire early» – «finansiell uavhengighet, tidlig pensjon» – har nå fått verdensomspennende oppmerksomhet. Det har tiltrukket seg en stor følgeskare, først i kjølvannet av finanskrisen i 2008 og så under og etter pandemien. FIRE kan tolkes som et desperat forsøk på å komme seg ut av slavearbeidet og likevel kunne få betalt regningene. Mange unge har fattet poenget. De mener vi ikke er frie, men innelåst i våre liv, der vi bruker alt for mye tid til å slave for andre og stå i bilkø til samme tid hver dag på vei hjem fra jobb. Selv hører jeg 18-åringen i huset snakke om at han ikke vil bli «The Matrix».

FIRE og #Firemovement har over 45 millioner visninger på TikTok. En rekke nordiske aviser har skrevet om fenomenet i det siste. I Danmark har debatten rast siden i fjor, mens vår egen «fattigdomsaktivist» i politikken, Rødts Mímir Kristjánsson, betegner det helt riktig som et «sykdomstegn i tiden». Civitas Kristin Clemet skrev nylig om fenomenet i Aftenposten og stilte spørsmål om det er «beundringsverdig eller usolidarisk». I Norge har arbeidsminister Tonje Brenna og hennes uttalelse om at folk må komme opp om morraen satt sinnene i kok hos mange og antakelig fått flere til å stille spørsmålet om hvem vi egentlig sliter for. Det kan ha vært medvirkende til at FIRE-debatt har nådd også vårt land.

Dersom noen skulle være i tvil: Etter min mening er tida overmoden for at arbeidslinje-arven etter Gro Harlem Brundtland skrotes en gang for alle.