Fredag morgen drar noen av oss kristiansandere inn til hovedstaden for å høre den kuleste dama i verden. I motsetning til Bob Dylan og andre opprørere fra 60- og 70-tallet har Patti Smith holdt koken i samme sporet. Hun er fortsatt en rabiat og skjør livskunstner inspirert av den visjonære hippieprofeten og troende levemannen William Blake (1757-1827). Patti opptrer på Norwegian Wood fredag, med en liten avstikker innom Litteraturhuset torsdag. Det er blitt noen år siden jeg hørte henne på festivalen Peace & Love i Borlänge. Da leste hun dikt i gågata når hun ikke sto på scenen foran 5000 elleville fans.

Det er ikke mulig å forlate en Patti Smith konsert uengasjert. Vi må engasjere oss, sier hun selv. Rock’n roll sov. Det var min plikt og vekke folket, har hun også sagt. Du går fandenivoldsk fra en konsert med henne og lover deg selv at aldri mer skal du bry deg om hva andre mener. I Borlänge kom hun på scenen som hun pleier med sin lange svarte jakke, som like gjerne kunne vært den berømte svarte regnkåpen Leonard Cohen sang om i 1971. De svarte støvlene var nok ikke lånt av Drillo, men velbrukte var de og ville antakelig fått innreiseforbud på Kilden, når den tid kommer. Punkens gudmor fra 70-tallets skapende musikkscene er selvsagt innlemmet i Rock’n Roll Hall Of Fame.

Hun er aktuell med boken Just Kids, som er en slags biografisk reise i sitt eget liv. Like sterk er dokumentarfilmen Dream of Life, der hun åpner opp og viser oss hvem hun er bak sceneteppene. Patti Smith verner vanligvis om privatlivet sitt. Regissøren Steven Sebring fulgte artisten, kvinnen, mammaen, rebellen og den sørgende enken i elleve år. I boken Just Kids snakker Patti om ”the artist of my life” som var fotografen Robert Mapplethorpe som hun innledet et intenst romantisk forhold til. Forholdet var også fullt av problemer. De var tidvis fattige og Mapplethorpe slet med sin egen seksualitet. Han døde av komplikasjoner på grunn av Aids 42 år gammel i 1989. I filmen sitter hun med levningene hans strødd ut i den ene hånda hennes, som et smykke hun er livredd for å miste.

Patti dro videre, nølende, men med musikken og diktene i sekken. Sammen med Patti Smith Group gav hun ut debutalbumet ”Horses” i 1975. Hun giftet seg med Fred Smith fordi han var like glad i poesi som hun var. Fred døde i 1994 og Patti var på ny vandrende alene og filosoferende og årvåken til stede i alt som foregikk. ”Dancing Barefoot” og ”Frederick” var begge tilegnet ektemannen. Hun snakker om at ”selveste Bob Dylan har stemt gitaren hennes” og om at hun studerte Hank Williams og vandret gjennom vrakrestene av 60-tallet før hun fant seg selv i et hus med musikere og poeter i 1973. Beatpoeten William Burroughs var blant dem, det samme var Allen Ginsberg. Hun savner tiden da vennene levde. Noen lever ennå, som Sam Shepard, den prisbelønte forfatteren, skuespilleren og filmregissøren – filmens Ramblin Jack Elliott.

Patti Smith minner meg om engasjementet Erik Bye eide da han leste inn en slags farveltale til Protestfestivalen på video før han døde. Han snakket om at makter og myndigheter til enhver tid skulle være under observasjon. Det var vi, folket, som til enhver tid måtte sørge for å være årvåkne. Patti var sint da George W. Bush satt ved makten. Vi anklager deg for å besudle vårt lands navn. For å bruke taler om frihet til å rettferdiggjøre tyranni. For å sløse bort statlig overskudd mens de rike gis skattelettelser, skrek hun. Hun er bekymret for dagens unge. De bryr seg ikke, leser ikke, spiser usunn mat. Bli heller sint og forbanna, er hennes oppfordring til dagens unge. Pattis mest kjente sanger er ”Because the Night” som hun skrev sammen med Bruce Springsteen, ”Gloria” med den velkjente strofen ”Jesus died for somebodys sins, but not mine”, den mektige låten ”Power to the People” og den noe nyere ”In My Blakean Year”.

Det er gode grunner til å skrive om Patti Smith i Kristiansand avis. Hun har alltid stått øverst på ønskelisten til Protestfestivalen, som samfunnsrefser, poet og rockerebell. Ektheten og engasjementet har alltid vært det bærende i Patti Smiths karriere, og en del av det skyldes nok fascinasjonen for William Blake, som hun har holdt foredrag om. Hun besøkte Blakes grav i London med kamera. Strøk gravsteinen forsiktig med rockefingrene. Blake var misforstått og ble ikke satt pris på mens han levde. Hun er ikke den eneste som er påvirket av han. Jim Morrison fant på navnet The Doors ut fra et Blake-dikt. Kris Kristoffersons yngste sønn heter Blake, oppkalt etter poeten. Blake skal ha vært totalt fri som menneske og forbannet alt som bandt. Han skrev om ”de sukkende små” som måtte sitte inne på skolebenken når sola skinte. Han skrev at den som begjærer, men ikke handler, avler pest. Blake laget mesterverkene ”Uskyldens og erfaringens sanger” og ”Ekteskapet mellom himmel og helvete”. Det siste betegnes som en kampskrift for menneskets energi, seksualitet, livskraft og skaperevne opp imot autoritetstro, død moral og fornektelse av kjærlighetskreftene, regulering og tvang på alle livets områder, slik biografen Geir Uthaug beskrev verket. At han ble regnet som kristen og møtte døden mens han sang lovsanger viser enorme kontraster og krefter oppi alt dette. Beatkunstnerne tok han til seg, det samme gjorde hippiene ti år senere.

Tenk deg Blake på 1700-tallet som støttet alt som var feil på den tiden: den seksuelle frigjøringen, kvinnenes frigjøringskamp, revolusjon og han var sterk motstander av alt som hindret friheten, som for eksempel slavehandelen. Blake så den materielle verden for å være en død verden. Menneskene som levde for materialismen var for Blake som døde og regne. Tenk deg da Patti Smith i dagens samfunn, med sitt opprør, sine dikt og sine sanger, raslende mot alt som ødelegger enkeltmennesket og menneskeheten. Tenk deg den samme ånden i dagens Kristiansand der det sprenges og bygges, filmes og faktureres, utvides og selges nær sagt over lik. Mitt beste råd nå dagen før Patti Smith inntar Frognerbadet er at makter og myndigheter setter seg på bussen innover sammen med oss andre. Patti har en lekse og lære oss alle. Den lyder som følger:

The power to dream to rule / To wrestle the world from fools / It’s decreed the people rule / It’s decreed the people rule / Listen. I believe everything we dream / Can come to pass through our union / We can turn the world around / We can turn the earth’s revolution / We have the power / People have the power