Det er uforståelig hvordan vi holder ut, men så har vi egentlig ikke noen valg. Vi kan jo ikke trekke oss tilbake og si at dette vil jeg ikke lenger. Her om dagen satt jeg og studerte datteren min på tre år og klarte ikke holde tilbake tårene. Hun sto i speilet og studerte håret sitt, smykkene sine og hadde overtalt meg til å kjøpe henne røde platåsko som damer går med når de skal være skikkelig fine. Datteren min er helt annerledes enn oss andre. Jeg vokste opp med en lillebror og fra før hadde jeg en tenåringssønn og en sønn som er to år eldre enn datteren min. Unge damer som vil ha på neglelakk fra de er 2-3 år og som kun vil ikle seg rosa var et ukjent fenomen. Livets vakre øyeblikk er å studere henne. Jeg synes hun er verdens fineste unge dame. Man forstår at større kjærlighet enn den man har til sine barn er det ikke mulig å oppdrive. I neste øyeblikk tenker jeg på seksåringen, som nettopp har hatt bursdag. Igjen måtte jeg skrape bort en tåre fra øyekroken. Han er så lik broren sin, og siden broren har en annen mor må den likheten komme fra faren. Poden skal bli fotballspiller når han blir stor. Vi ser Startkampene sammen i sofakroken og han kan knapt holde ut til han en dag kan begynne å spille fotball. Han skal på skolen til høsten, men mest av alt gleder han seg til fotball. Talentet er åpenbart. Han skyter godt og vet hvor målet står. Han har likt kroppsspråk, lik følsomhet og energi. Jeg er temmelig sikker på at han kan bli noe mer enn 6. divisjon som ble min beste karriere. Samtidig ringer det ustanselig bekymringsmeldinger i hodet mitt. Man kjenner egne svakheter, egne redsler men heldigvis også sin egen styrke. Derfor begynner tankene fort å kverne rundt voksenlivet hans om noen år.

Tidsdifferansen er egentlig bare et blunk. Jo eldre man blir jo fortere flyr tida. I neste øyeblikk tenker jeg på min far som ikke fikk oppleve disse to søte små. Igjen må det tørkes tårer. Jeg vet han ville vært veldig stolt av dem og at de ville hatt verdens snilleste bestefar. Når de tankene kommer er det nesten ikke til å holde ut. Overgangen fra de glade tårene til de vonde er like kort og uoversiktig som når Start plutselig begynner å spille dårlig etter å ha spilt bra en stund. Du får ikke gjort noe med det, for det er andre som har regien. Jeg vet også at livet for de søte små vil fortone seg omtrent på samme måte, fra bunnløs sorg og smerte til intens glede og kjærlighet, nesten ikke til å holde ut.

For en måned siden var jeg i 60-årsdagen til en nær venn. Jeg blir sjekket opp av damer på 50 fordi jeg nylig er blitt singel. Min eldste sønn fyller 18 år om et par måneder og kan snart gå på Polet. Alt dette skremmer meg. Jeg leser om Rune Larsen (62) eller Ole Paus (63) og tenker at, jøss, fylte ikke han nettopp 60 år. Kan dagene virkelig gå så fort eller er det bare dagene for oss voksne som fortoner seg så likt at vi ikke enser at tiden går. Jeg hilser på noen i Markens og noen dager etter leser jeg dødsannonsen. Alt dette minner meg om den siste linjen i diktet ”Junikveld” av Hans Børli: ”Den er så svindende kort den stund / vi mennesker er sammen”. Livet går så det griner. Tid er et lite ord på bare tre bokstaver, men likevel rommer det hele tilværelsen. Tid rammer inn hele livet. Tør du gå dypere inn i det er det lett å bli skremt, fordi tid viser vår sårbarhet og menneskenes forgjengelighet. Ofte har vi heller ikke begrep om tid, som når du diskuterer en felles hendelse med en nær venn og tidfester det hele til å være et års tid siden. Sannheten er ofte at det er blitt tre år siden hendelsen.

Inni tiden vi lever i og med skal vi håndtere alskens følelser. Du kan klype deg i armen og føle på den verste frykt og den mest ubehagelige uro, men også den altoppslukende forelskelsen. Følelsene som hele tiden overmanner oss virker å være så mange at vi ikke ville klare å skrive dem ned, men i følge den svenske motivatoren Jackie Bergman finnes det bare to typer følelser; redsel og kjærlighet. Blir man for eksempel sint eller frustrert, er det redsel hevder han. Det høres logisk ut. Det er jo alltid to lag på banen. Gud mot djevel, godt mot ondt, jobb mot fritid, seiersrus eller tap, Start mot Viking, eller Vålerenga. Mann og kone er ett i kjærlighet, men i det øyeblikket man går fra hverandre blir det ofte ekskone mot eksmann. Bergman hevder all motivasjon kommer av følelser, og i og med at det kun er to følelser, ja da handler alt om redsel eller kjærlighet.

Millionspørsmålet som hele tiden tyter ut av et fullpakket hode er hvordan vi holder ut, hvordan vi klarer å leve med følelsene og skjebnen vi har uten å bli tullete. Glen Campbell tar i visa Fate Of Man for seg en menneskeskjebne i livets tiår frem til livets siste. Han avslutter med: ”Han kommer her mot sin vilje, og han drar igjen, skuffet”. For et par dager siden kom det frem i media at 75-åringen Campbell sjøl er diagnostisert med alzheimers og legger ut på avskjedsturne i forbindelse med sin kommende plateutgivelse. Nå er det nok av dem som vil mene Campbell tar feil. Man må ikke forlate jordelivet skuffet.

Limet som for min del henger livet sammen er de søte små. For andre kan det være jobb eller noe annet. Man har holdepunkter innenfor kjærlighetens mysterier.
Når man møter motbør er det godt å ha de søte små. De gir livet mening. Men det er en form for egoisme, på samme måte som det å fø dem inn i denne verden mot sin vilje er egoisme.

Ungene deler skjebne med oss, men akkurat nå er de søte små i lekens alder, og akkurat det er befriende for oss i alvorets alder. De tenker ikke på det selv, men de gjør oss voksne lykkelige og livet meningsfullt. Når de vokser til må også de holde ut eller finne fluktveier. Eller som Jackie Bergman analyserer; Søke kjærlighet, finne kjærlighet i stillingskrigen mot redselen på andre siden av banehalvdelen.

Forgjengelighetens tid er tiden som aldri tar slutt. Alt tar slutt, unntatt dette ene, at alt gjentar seg selv, til alt er visket ut og noe nytt hele tiden oppstår.