Det som skjer, det skjer

Det er noe skummelt over det som skjer i Kristiansand i disse dager. Trekk parallell til noe av det jeg skrev i forrige uke, om tiden vi lever i som egentlig er et blunk, så får du et innblikk i hva jeg forsøker å si noe om. Vågsbygd er ugjenkjennelig. Det graves, sprenges, omkjøres og endres. Snart kommer en helt ny vei og et helt nytt Vågsbygd vil se dagens lys. På Tangen skal Aquarama stå opp som fugl fønix fra asken i ruinene av den gamle svømmehallen. I Markens er det enda et nytt bygg på vei opp. I Hannevika er det dukket opp en ny tunnel. På Odderøya er det store planer og i andre enden av sjakkbrettet planlegger pinsevennene et spektakulært bygg før Lundsbroen. Om ikke det er nok kommer Euroterminalen som egentlig er et kolossalt spenstig og spennende prosjekt, til tross for endringene som vil skje. Da glemte jeg nesten i forbifarten å nevne Kilden som åpner med pomp og prakt allerede neste år.
Hva vil jeg med dette? Alt dette setter i gang det noen vil kalle underlige tanker i meg. La meg trekke en enda mer underlig sammenligning notert av Kaj Skagen i Dag og Tid forrige uke. Skagen skriver egentlig om Bob Dylan men resonnerer seg tilbake til den tiden Dylan skrev sterkt og engasjerende om alt som skjedde omkring. Skagen kaller det ”redselsbalansen”. Jorda var dominert av to krigere med hver sin ladde pistol hardt presset mot tinningen til den andre. Et øyeblikks uoppmerksomhet var jevngodt med døden. Denne gjensidige gisselsituasjonen polariserte all politisk tenkning og handling, lammet refleksjon og dialog og frøs fast den kulturelle og politiske utviklingen, skriver Kaj Skagen. Han hevder at det eneste som gikk fremover i årene etter 1945 var teknologien og økonomien. Noen få turde gjøre opprør. De ble sett på som avvikere og fikk tilnavn som bohemer, beatbohemer og hippier.
Vi forlater Kaj Skagens tanker der og går inn i vår tid og i vår del av verden og enda mer nært, i vår by. Bohemene kjenner vi til, det var en bohemleir bare en båttur unna, i Skagen. De var også i Christiania og andre steder. De brukte pensel, blyant og intellektet som våpen. Beatbohemene hadde sin base i San Francisco. Hippiene noen år senere var overalt. De brukte slagord og blomster som våpen. Blomster i kanonmunningene og i tøyet. Tilbake til tidsbegrepet. Vi lever i et øyeblikk av evigheten. Mennesker har levd på planeten i tusenvis av år. Det var en tid da urmennesket bodde i huler og jaktet dyr med spyd for å få seg mat. Når Kong Christian IV fant på Christianssand (Nettopp, med Ch og ikke med K) i 1641 var han bevisst på hvordan det skulle være her. Han må ha vært et ordensmenneske. Gradvis kom endringene, fornyingene og moderniseringene ettersom tiden skred frem. I dag er vi i 2011, men frem til for femti år siden levde fremdeles byfolket i byen vår ganske kummerlig. Jeg bodde for eksempel mitt første leveår i en ombygd stall i Kristian 4des. gate. Det som skjer nå er intet mindre enn en revolusjon i modernisering og fornying. Alt skjer på grunn av det Kaj Skagen skriver er det eneste som gikk fremover etter 1945, nemlig teknologien og økonomien. Utrolig nok kan det virke som det nettopp er teknologi og økonomi som i dag lammer all dialog og refleksjon. Begge disse to fenomener er temmelig nye i historisk sammenheng.
Det er ikke så lenge siden man byttet dyr i stedet for å betale med kort, og enda kortere tid siden vi måtte ha ledning for å ringe til noen. Det er tydelig at teknologi og ikke minst økonomi herjer hemningsløst med oss vanlige borgere av Kristiansand, som i Vesten forøvrig. Den teknologiske revolusjon vet vi ikke konsekvensene av ennå fordi det er uklart om man får hjernekreft av stråling. Hva som skjer med modernisering, som handler litt om teknologi og mye om økonomi er temmelig dramatisk sett i et større perspektiv. Hva skal våre oldebarn bygge når det ikke er noen flere fjell å sprenge? Hva skal de finne på når alt er funnet opp på noen få år? Hvordan vil de få noe som helst følelse med røttene sine når alt er oppløst, nytt og sprengt bort? Hva slags kulturhus skal de bygge når Kilden er utgått på dato og det ikke er flere steder å bygge noe nytt? Alt dette hadde vi ikke behøvd å svare på hvis vi ikke fødte flere barn, men det gjør vi jo. Ut i fra dette ser jeg et enormt behov for både bohemer, hippier og andre avvikere. Man kan jo ikke bygge en ny klode. Derfor er vi en liten gjeng som er i startgropen for å stifte ChristianssandsBohemene (med Ch.). Det er selvsagt bare som å pisse i motvind. Derfor burde noen med mer makt ta seg bryet med å tenke litt over hva som har skjedd og skjer i årene mellom sånn cirka 2000 til 2020, for verden skal vel gå videre etter det?
Utenom bohemer og hippier sto en enkel sjel ved navn Erik Dammann alene for en liten revolusjon mot utviklingen, da han skrev noen bøker og stiftet Fremtiden i Våre Hender på 70-tallet. Dammann sa da han mottok Erik Byes Minnepris på Protestfestivalen i fjor at jorda allerede er fortapt. Det eneste som kan endre det er å snu opp ned på å tenke vekst, men det er utopi å tro at den tenkningen endres for den ligger dypt forankret i alt som foregår, mener han. Jeg har snakket med Dammann og han ser langt utover den politiske agendaen med å tenke miljø. Det spiller ingen rolle om folk lar være å kjøre fly eller bil, man må stoppe helt opp og begynne helt på nytt. Det handler om noe helt annet og mye større. Det som skjer i Kristiansand i disse dager viser bare at det går an å tenke så mye nytt at man slutter å tenke. Da vil jeg ikke fremstå som en surpomp. Selvsagt er det gøy mye av det som skjer, men er det sunt? Ironisk nok er det håp i den kunstnerkolonien byen vår alltid har vært. Kunstnerne gikk ut mot Cultiva når de ble fjernet fra søknadsmassen. De tør å si ifra og de vet hvordan de skal få sagt det på rett måte. Kristiansanderen Reidar Wennesland levde tett på beatbohemene i San Francisco. I Christianssands Kunstforening er det tradisjon for å si ifra når noe er galt slik kunstnerne i Myren Grafikk (der blant andre Kjell Nupen var med) gjorde det på 70-tallet. Når sentrale politikere uttaler at kunstnerne ”har sugerør i statskassa” er det ikke så overraskende. Kunstnerne er nesten de eneste som tør å si ifra. Man kan ikke forvente at politikerne skal forstå at viktigere korrektur når samfunnsutviklingen er på feil kurs har vi ikke.
Mannen som skrev hippiebevegelsens historie var fra Grimstad. Eivind Reinertsen skrev om hvordan de oppsto: Det dreide seg først og fremst om enkeltmennesker som lette etter kontakt og livsinnhold som passet deres egen personlighet og deres egen situasjon, og som fant sammen på utsiden av den fastsatte samfunnsrammen. De fleste var folk som ikke bare følte seg fremmede over det etablerte samfunnets nesten religiøse tilbedelse av konkurranse, poeng og døde ting, men som også sto utenfor de tradisjonelle ungdoms-miljøene som sentrerte rundt popmusikk, moter, utseende, idrett, biler, brennevin osv. Det var i aller høyeste grad en søken etter verdier, og etter en virkelighet som besto av ekte og enkle komponenter, skrev Reinertsen.
Det er jo naturlig at ”avvikere” er de som må si ifra. Hvis du er en del av det som foregår tilhører du de ”friske” som i mer eller mindre grad er enig om de store linjene. Hvis du er utenfor er du avviker for massen men kanskje den klartenkte i virkeligheten? Tida går fryktelig fort. Det å la Mammons disipler, makt og penger styre det som til enhver tid skjer bør jo kanskje bli et tankekors for flere enn bohemer, hippier og Erik Dammann? Av og til kan det være klokt å lytte til kunstnerne. De er antakelig de eneste som ikke sier at det som skjer, det skjer.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s