Pappa! Jeg er den eneste i klassen som har en så stor storebror, sa poden. Er ikke det fint da, svarte opphavet, litt bekymret. Jo, det er jo det, måtte han erkjenne. Vi satt og snakket litt om dette før han også sa at han hadde regnet ut at pappaen hans er ti år eldre enn de andre pappaene. Han er stolt av storebroren sin, som har lappen. Hvis noen i klassen er slemme med han, er det bare å tilkalle storebror. Han er også veldig glad i pappaen sin og pappaen er veldig glad i han og stolt av dette vesle fotballvidunderet på 7 år. Men den stemmen som bare snakker inne i seg er atskillig mer bekymret. Jo, jeg må jo innrømme at jeg er ti år eldre enn de andre pappaene. Neste vår fyller jeg, ja det snakker vi ikke om. Det krever sin mann å skrive eller si høyt det tallet som vil stå på trykk bak navnet, når man intervjues eller av en annen grunn står på trykk et sted. Det er lettere når det bare står et fødselsår, som i pass og førerkort. Man slipper å regne seg frem til alderen. Før syntes jeg det var kjipt at jeg var litt for ung for Woodstock, men sånn er det ikke lenger. Om noen uker er det jul, og for første gang skal opphavet feire jul alene med barna. Det er sånn det er å bli en del av skilsmissestatistikken. De sier det ikke høyt, de små, men som det var for storebroren deres helt fra han var liten betyr det mye at pappa ikke er alene. Det var sånn for meg og min far når han ble alene, og sånn er det for dem. Det er mye man kan si om 19-åringer, men særlig hjelpsomme er de ikke. Da han var noen år mindre tenåring pleide jeg å kalle tilværelsen hans for ”ei boble”, et ganske dekkende begrep. Nå har han kjæreste og nederst på rangstigen etter kjæresten og alle de tusen kameratene kommer opphavet. Men av og til er ikke ting slik man tror likevel. Noen ganger har jeg hatt date. Bevare meg vel hvor hjelpsom han blir, uten at jeg har spurt om noe som helst. Plutselig er det tent stearinlys i alle rom, klær er behørig ryddet, lyset er dempet og vinopptrekkeren ligger på bordet. Alt er tilrettelagt etter beste merke. Man skulle tro det var han, men det er opphavet som skal ha date. Da får det ikke hjelpe at det går for langt noen ganger, som da jeg etter siste date fant en kondom i lomma. Og apropos date, som både han og de to små er ganske samstemte om, så er det atskillig verre når man nærmer seg, ja, det tallet jeg ikke vil snakke om. Man har fått sine uvaner, og sine rutiner. Jeg har det bra annen hver uke, og ikke fullt så bra de andre ukene. Det veier nesten opp. Egentlig trives jeg ganske godt slik det er nå, uten innblanding fra et annet menneske – og uten risiko for at det skal skjære seg igjen. Dessuten blir jeg skremt når jeg får meldinger fra damer som er rundet det tallet jeg ikke vil snakke om. Jeg blir så skremt at det er like før jeg klapper sammen dataen og setter på noe musikk med Barry White. Jeg svarer dem aldri. Jeg bruker noen sekunder på å summe meg, før jeg finner på noe annet. Ikke er det lett heller, har jeg funnet ut. Yngre damer vil ha barn, men jeg kvier meg for å tenke i de baner, og særlig når man lar tankene gli noen år frem i tid, til et eventuelt nytt barn skal konfirmeres. Hvis man går for mye inn i det er det fort gjort å føle seg dødelig eller feeling mortal, som den siste skiva til 76-åringen Kris Kristofferson heter. Damer med barn på min egen alder er i samme situasjon som meg. De har det egentlig greit. Barna betyr mest for dem, og en eventuell partner er en ren bonus. Jeg vil ikke være en bonus. Jeg simpelthen nekter å være en bonus. Da vil jeg heller være alene.  

Om noen måneder er det ugjenkallelig slutt, man er blitt en del av de gamle. Før det skal man igjennom overgangsalderen. Svetting, nerver, bekymringer – og flere dater, som garantert ikke stemmer. Barn er så enkle. For en stund siden da jeg fikk besøk (ikke date) mens ungene var her, utbryter jentungen på 5 år. – Hun kan jo bare sove ved siden av deg, der mamma ikke ligger lenger.

Det er i en sådan stund man oppdager at man faktisk er i ferd med å bli det tallet man ikke vil snakke om.