«Copperhead Road» eller «Lyckliga gatan» – via Woodstock, eller en scene fra «Krutrøyk»?

f0198-woodstockLyden av en Saab er det første jeg husker. Det var naboen som kjørte Saab. Vi kjørte Datsun. Jeg mener barnet het Ine, og det var før Bjørnstøl flyttet inn. Ja, for vi var barn, men om man hadde laget Krutrøyk for barn slik de laget Olsen Banden Junior, hadde Kobberveien vært den perfekte scenen.  Det var en magisk atmosfære selv om 70-tallet ble delt i to etter at min mor skilte seg fra min far i 1974. Vi var omtrent de eneste skilsmissebarna og selvfølgelig et lett bytte for røverne i gata. Men stort sett levde vi som på Woodstock. Vi var ikke 400.000 mennesker, men vi var mange, og vi levde stort sett i fred og harmoni med hverandre, ikke gjennom tre overveldende – etter hvert nokså verdenshistoriske – døgn, men gjennom minst ti år, og mer eller mindre sammensveisede år. Når Eivind Reinertsen skrev hippiebevegelsens historie glemte han Kobberveien. «Talløse Overgrounders, det vil si disse med mystisk innsikt eller en indre viten om den vidunderlige tid som skal komme, har i mange år sådd i den planetære bevissthet, det standhaftige håp om at dette Tapte kontinent av Menneskets Ånd vil stige opp igjen. Visjonene har tidfestet dets tilsyneskomst til omkring disse tider. Dersom Atlantis kommer opp, vil den borgerlige verdenen bli fullstendig lamslått og bli nødt til å revidere sin oppfatning av hippienes «med hodet i skyene»-metode til intuitivt å føle universets vibrasjoner… OG Aquarius er Bevissthetens Tidsalder,» skrev han. Hasjbrukerne – de drev lite med sterkere saker den gang – holdt til i skogen ved Duekniben. Vi andre var cowboyer før vi overga oss til fotballen. På den tiden var cowboy og indianer hetere enn Nettbrett og Playstation er i dag. Krutrøyk med Festus var selvfølgelig godbiten, men også McCloud, Alias Smith & Jones, Morgan Kane, Tex Willer, Lucky Luke, Erik Bye og alle de andre småcowboyene som lekte i skogen bak blokkene. Jeg erindrer en natt at flere biler hadde flyttet seg, og mon tro om ikke det var den natta noen hadde kverket duene til Aadnesen. Vi diskuterte heftig hvem som sto bak og vurderte små grønne menn fra verdensrommet som en mulig forklaring siden menneskene nettopp hadde inntatt månen. Vi var veldig nære å tilkalle sheriffen McCloud som red på hesteryggen gjennom Central Park. Han var tøffere enn de fleste og lot ikke sjefen bestemme. En annen gang fant vi store mengder sjokolade nedgravd i skogen, og var overbevist om at det var narkotika inni papiret, så vi gravde det bare ned igjen. Vi samlet oss hos hverandre og gikk inn og ut dørene som om vi hørte til der.

Kobberveien var Norges tettest befolkede vei. Vi bodde i verdens mest berømte vei, og den hadde bare tilnavnet «mini-Texas». Klart vi ble sammensveiset. I motsetning til i dag var alle i samme bås. Pappaene jobbet på Mekken, Falconbridge eller CB, alle bedriftene på gangavstand unna og med tusenvis av arbeidsplasser. Ingen var rike og ingen var fattige. Ingen reiste og alle var hjemme. De få som hadde vært på solreiser måtte fortelle om den store begivenheten når de kom hjem. Stjerneblokkene ruvet på toppen av bakken, med ti etasjer på hver og tilnavnet 12-blokka, 11-blokka og 20-blokka. Bak blokkene var fotballbanen der vi tilbrakte tida stort sett hver dag de siste åra av tiåret. Når vi hadde vokst ut av liksom-prærien ble vi fotballspillere eller brifa med mopedene. Kjell Hallbings bokserie om Morgan Kane ble en gigantsuksess. 83 bøker ble solgt i 11 millioner solgte eksemplarer. Hvis du går på loppemarked i dag, finner du dem. Rundt blokkene fungerte rekkehusene som en mur mot fienden. Rekkehusene startet som fastmurt i blokkene og gikk rundt hele Kobberveien. I midten sto Nærkjøp, butikken til Aadnesen, som ble et slags samlingspunkt for de fleste av oss. I 20-blokka bodde Tønder, «Ferens», «Molte» og «Fozzie». I 12-blokka bodde «Hansa». I 11-blokka bodde Trydal-tvillingene, «Knøttis», Osan og Farsirotos. I rekkehusene bodde oss andre. Når vi kjedet oss slapp vi bildekk fra toppen og ned stupet til Tinnheiveien, til vi hørt dunket når det landet på et bilpanser. Da løp vi. Når «Tosse» og jeg lekte med fyrstikker på vei til skolen sto brannbilen der nå vi kom hjem. Vi lekte på taket til butikken selv om det ikke var lov, og vi plasserte fisk vi fisket fra utenfor Falconbridge utenfor leilighetene i blokka. Når de fikk godgjort seg i løpet av natta fungerte det nesten som å bli røyka ut. Falconbridge sørget for at vi befant oss på en ordentlig prærie. Alt av grønt var vekk, og bare stokkene sto igjen. Av og til snek lukta og røyken inn over fotballbanen så vi måtte ta pause fordi vi ikke fant hverandre. Det var ingenting som hette SFO den gang, så når skolen var slutt måtte vi klare oss sjøl, selv om de færreste mammaer jobbet. De hadde mer enn nok å gjøre i huset og laget middag til pappaene kom hjem fra jobb. Hasjgjengen holdt seg i skogen. Vi fotballgutter på fotballbanen og «gaffelgjengen» med La Coste-gensere samlet seg hos hverandre.

Når vi var ferdig på Solholmen skole flyttet vi over muren til Grim skole. Veien var den samme. Folka var de samme, bare lærerne var forskjellige. Jeg husker kråka som en stund møtte oss når vi kom hjem fra skolen. Ho gikk helt inn til døra og var veldig tam, men jeg husker også den nye diskusjonen som fulgte da noen hadde skutt den med pil og bue så den falt og ble spist opp av maur. Jeg husker bilene som gjorde iherdige forsøk på å komme opp bakken på vinteren. Bak dem sto alle oss, klare for å feste oss fast til støtfangeren for å få oss en kjøretur. Det smalt noen ganger i bakken og det var like spennende hver gang. Når tida vippet over i 80-tallet var ting i ferd med å endre seg. Vi beveget oss utenfor gata og helt ned til Snacken, der vi drakk øl, kir eller Smirnoff på baksiden. Andre ganger gikk vi til hulene ned mot Falconbridge og på gode smeigedager satt vi på fjellet med utsikt over Skagerak og drakk iskald øl som lå i fiskekasser vi hadde stjælt på fiskebrygga. Det vi hadde til felles var at vi ble dritings, bortsett fra «Hansa» ironisk nok, som var avholds. Han samlet penger til sin første Corvette.

Når bilene inntok Kobberveien var tiåret over, gjengen i ferd med å dunste bort og livet i ferd med å gå over i en ny fase. Hvis denne gjengen fra Norges tettest befolkede vei skal møtes igjen en siste gang, før vi forlater kloden, så må alle stille. Det er planene vi har en fredag i mai. Viktigere enn feiringen av 200-årsjubileet for grunnloven åtte dager senere er feiringen av det magiske treffet 9. mai, hvis vi klarer å samle alle. I gamle vesten sendte de ut budbringere for å samle troppene. I dag sendes elektronisk post. La oss slutte med Hippienes antatte død, nedskrevet av Eivind Reinertsen i reise uten ankomst. «Etter hvert hadde hippie-samfunnet begynt å råtne opp innefra. Rent bortsett fra at det sto på en heller dårlig grunnmur, var den viktigste grunnen til forfallet selvopptattheten og sløvheten, frambrakt av en kritikk og holdningsløs, fullstendig sinnssvak, omgang med alle former for berusede stoffer. Samfunnet i Haight Ashbury skjønte at sommeren var definitivt forbi. Og alle nyhetsmagasinene og fjernsynsselskapene som hadde erklært Hippie-bevegelsen, den kommersielle gullgruven, for født i juli; samlet seg nå for å bivåne begravelsen. Det startet ved soloppgang, i Buena Vista parken i San Francisco, et stort opptog av unge mennesker danset bortover gatene. Det var et lystig likfølge, på indisk vis. Hvorfor sørge? Det finnes ingen død, bare forandring. Forandringen er Livets lov. De var pyntet til høytidsstunden, med sin rases kjennetegn, som nå var mote ute i verden, men det var en stemning av tristhet likevel, da de kom til Haight Ashburys gater og Golden Gate parken. Mellom seg bar de en kiste med innskripsjonen «Kjærlighetens sommer». TV kameraer zoomet og svingte og feide, og begravelsesfølget ble stadig hindret av mikrofon-fantomer og blokkskriblere. På spørsmål om hva som foregikk, svarte De Sørgende: Vi begraver HIPPIE – massemedienes hengivne sønn. Så fylte de kisten med talismaner, kors og påfuglfjær, appelsinskall, brød og flagg, samt en marihuana kjeks – og til tonene av God Bless America og Hare Krishna satte de fyr på kisten. Og fra Haight Ashburys bratte gater steg ropet mot himmelen. Hippiene er døde. Nå kommer De Frie Menneskene Frem.

Kanskje det er det vi må gjøre den fredagen i mai, endelig begrave Kobberveigjengen, før vi blir begravet selv? Tida minner oss om at det er 50 år siden veien ble bygget og 30 år siden vi forlot den. Men den har formet oss til der vi er i dag og vil prege oss livet ut. I mellomtiden får vi kanskje litt frysninger på ryggen når Steve Earle synger «Copperhead Road» eller Anna-Lena Löfgren synger «Lyckliga gatan» fordi de minner oss om den evige tid, den gang vi levde forever og ingen i verden kunne hamle opp med oss. Paparazziene vil selvsagt være der med sine kamera, for å bivåne og finne ut hvem som tilhørte den legendariske gjengen.  Jeg kommer som Festus, med et skjevt smil og vil bryte ut i heftig fyllerør, antakelig på Kir; «Peace & Love, brødre og søstre. Kjærlighetens sommer starter 9. mai».

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s