EEFF var initialene på en humørfylt forening Jon Eikemo og Harald Heide Steen Jr stiftet for mange år siden. Initialene står for Eldre Engstelige Fedres Forening, ja for strengt tatt er det stort sett fedre som blir fedre som eldre, hvis man tenker på den biologiske klokka kvinnene har på seg for å sette barn til verden.

Jeg tilhører disse eldre engstelige fedrene, uten å stå oppført i noen forening. Da jeg ble pappa for første gang var jeg relativt ung og befant meg på et annet sted i livet enn i dag. Likevel, det var stort den gang, og er stort i dag. Det nye er at jeg som småbarnspappa 50+ har fått andre verdier, mer erfaring med livet og i større grad opplever øyeblikk man ikke oppdaget som ung. Man vet for eksempel at livet er sårbart, kortsiktig og uforutsigbart. Man vet også at de verdiene jeg påfører mine barn kanskje er de verdiene mine foreldre påførte meg. Derfor er jeg mer bevisst på hva jeg ønsker at mine barn skal utsettes for og hva de skal spares for i hverdagen. Jeg er også bevisst på å alltid rose dem, fortelle dem at jeg er glad i dem og fortelle dem hele tiden hvor flinke de er med det de holder på med. Livet som småbarnspappa er til tider krevende, særlig etter at jeg ble alenepappa annen hver uke. Nå skal de på aktiviteter, følges opp på skolen, få i seg skikkelig middag og legges til faste tider. Jeg synger «Kjære Gud jeg har det godt», og gir dem klem før de sovner om kvelden. Jeg opplever hver dag store øyeblikk, og livet har fått en ny dimensjon. Jeg forguder simpelthen de små barna, som lever i hver sine bobler, en jenteboble og en gutteboble.

Plutselig i dag kom tomheten kastet over meg. Hvis jeg tenker tilbake på tiden på barneskolen, hva husker jeg da? Knapt noe som helst. Hva husker jeg fra barndommen ellers? Svært lite. Hvorfor skal jeg bruke så mye energi på all den strukturen og alle de verdiene, på å ta dem med ut i skogen, snakke med dem om ting osv. når de faktisk antakelig ikke vil huske et døyt av det? Og om jeg finner en god unnskyldning for dette, vet jeg at det jeg forteller dem vil de i alle fall ikke huske særlig mer enn små bruddstykker av.

Følelsen som kom over meg var en tomhet, en dysterhet og meningsløshet, som nesten rev meg overende. Jeg ble stående å fundere på dette, og hvor meningsløst dette livet egentlig er. Det er som å tenke på at «om hundre år er vi alle glemt». Det er jo sånn og vi vet det, men vi tenker ikke mer på det. Det fikk meg også til å huske en universitetsrektor som reagerte på at noen snakket om meningen med livet. Han er attpåtil kristen, men var klar på at livet er meningsløst.

Jeg er muligens en eldre engstelig far, men disse tankene er først og fremst tunge. Logisk sett vil barna huske mer, når de blir eldre. Men som pappa på 50+ med barn på 6 og 8 år må jeg stoppe meg sjøl fra å tenke hvor gammel jeg er når de f.eks. er konfirmanter. Det er håpløst å tenke sånn, og tomheten blir total. Alt er bare tomhet, er et bibelsitat fra Predikeren. Alt er bare tomhet. Når det får synke tilstrekkelig ned i mageregionen får man bare lyst til å sove. Man blir fylt av et hulrom som hvis man lar det gro ender i total apati.

Man famler i blinde etter løsninger, for å finne mening i det meningsløse. Jeg fant en liten strikketanke i hodet mitt. Jeg kan ikke strikke, men jeg kan innbille meg at de som strikker en genser i etterkant husker lite av selve strikkeprosessen, kun det ferdige resultatet. Med andre ord, hvis man oppfører seg greit og påfører barna en god oppvekst, vil de stort sett få et godt liv. Men, det er alltid et men, så er det ikke alltid sånn heller, men det gir jeg meg selv forbud å tenke på.

Leonard Cohen sier det best; «there’s a crack in everything, that’s where the light gets in». Hvis jeg vrir litt på den kan man kanskje si at det er et hull i alt, også i tomheten. Det er der lyset slipper inn.