I mange år jobbet jeg tett sammen med Birger. Det er en mannsalder siden. Birger var ironikeren som forsto hva livet handlet om, en slags Obstfelder med hippieskjegg og vaklende gudstro. I likhet med Obstfelder strevde han med å få livet til å gå opp. Vi gjemte oss ofte bak reolene på lageret for å diskutere de store spørsmåla. Han hadde en sjelden form for humor, Birger. Alltid på hogget, alltid ironisk og alltid lattermild, noe som passet en hypokonder som meg som hånd i hanske. Jeg har alltid skygget unna overfladiske mennesker og aldri vært god på smalltalk. «Det går den veien fua blåser», pleide han å si før latteren tok overhånd. Du kan jo forestille deg den latteren som kommer når du vet at alt går til helvete likevel. Bak latteren, alltid med et dypt alvor hengende løst rundt overflaten. Enten vi telte skruer, rullet asbestruller eller tok ei pils i pausen, på taket over Otra, var vi oss selv nærmest, og ingen andre. Vi hadde våre måter å få ut angsten på. Jeg tror han savnet meg også, når jeg valgte radioen foran lageret. I alle fall pleide han i mange år å ringe meg på torsdager, sånn litt etter midnatt. Da var han brisen. Torsdagene var pilskveld, det er de kanskje enda.

Alt var ukorrekt med Birger. Han bodde på landet i byen, han så ut som en overvintret hippie med sitt lange ustelte skjegg. Når han ringte handlet samtalene om Gud, livet og døden, alt det vi egentlig ikke våget å snakke om. Jeg var attpåtil edru. Jeg klarte aldri å legge på, selv om jeg kanskje skulle tidlig opp dagen etter. Vi kunne snakke le og snøvle nesten til morgenen. Birger var den snilleste personen jeg har kjent. Når han møtte faren min fant de hverandre lett. De likte hverandre. Det var den samme ånden som befant seg like under overflaten. Når lageret måtte pakkes sammen ble Birger værende blant bohemene. Han malte, grublet og stoppet ut fugler. Men Birger var «heilved», som Åge Aleksandersen ville sagt det. Han var ekte, i likhet med Leif, som vi stadig møtte «litt lenger oppi veien», på et annet lager. Leif var gammel storspiller i fotball, så samtalene med han handlet en del om vår felles interesse. Og akkurat der falt Birger ut, som syntes fotball var mer uinteressant enn strikkeoppskrifter. Leif var «den stødige», også i sin tro. Han hadde lik personlighet med min far, så de to fant hverandre også, de gangene de møttes. Leif var også det snilleste menneske jeg har kjent.

Når jeg nylig møtte Leif på joggetur i skauen spurte han åssen det gikk med min far. Sånn har tida fart med oss. «Det går den veien fua blåser», som Birger pleide å si det. Leif var en typisk kristiansander, og den som med sin ro bandt oss sammen som mennesker. Alt var riktig med Birger, selv om alt var galt. Man tusler liksom ikke ut av 80-tallet som religiøs grubler og hippie. Han fikk seg noen smeller i livet, som skilsmisse, hjerteinfarkt etc., men har stått av det meste. Jeg har ikke sett han på en stund, men alt tyder på at han finnes på samme sted. Leif var noen år eldre. Han er gammel i dag, men har ikke forandret seg så mye. Da jeg møtte han i skauen hadde jeg ikke sett han på en mannsalder. Leifs ro og klokketro på Jesus som løsningen på alt ble på mange måter han vi kunne gå til med uroen. Joda, Leif hadde hatt sine nedturer han også, men taklet dem på sin måte. Det var aldri noe tull med Leif og Birger, selv om de likte å tulle.

Da Kai og jeg startet Protestfestivalen for femten år siden var det i ånden til Jens Bjørneboe og Henrik Wergeland, men det var like mye i ånden til Birger og Leif. Ekthet må aldri undervurderes i lønnsomhetssamfunnets kynisme og overfladiskhet. Derfor er det de store spørsmåla som vi stiller deltakerne. Derfor burde alle som hører om den innta plassene.

I den tiden jeg delte tid med Birger og Leif fikk jeg mange svar. I dag når vi sitter foran dataen finner vi bare spørsmål. Hvis jeg var Kongen ville jeg gitt dem Kongens fortjenestemedalje i gull, fordi de fortjener den.

Jeg vil titusen ganger mer dele tid med mennesker som Birger og Leif enn med de såkalte «viktige» menneskene som styrer samfunnet, media og økonomien i verdens rikeste land. Men samtidig tror jeg det finnes en Leif og en Birger i dem alle.