Ola Bye, Erik Dammann og Sidsel Mørck under utdelingen av Erik Byes minnepris i 2010

«Jorda er fortapt. Mennesket er fortapt. Det er ingenting vi kan gjøre». Denne linja høres dyster ut, som en dommedagsprofeti. Ordene tilhører klimakjempen Erik Dammann, som i sitt 83. år renskriver manus til nok en bok. I april er det 40 år siden hans organisasjon Fremtiden I Våre hender ble stiftet. Den dystre spådommen kom i et lukket forum da han mottok Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i 2010. Det var riktignok noe som kunne redde jorda, men Dammann fant ikke realisme i at det ville skje: «Legg ned all tenkning på vekst i norsk økonomi og start med blanke ark; det kan redde oss». Sånt blir oversett i verdens rikeste land. Dammann taler for døve ører. Mennesket er fortsatt seg selv nærmest.

Fremtiden i Våre Hender var en bok som ble til en hel organisasjon og en tenkning. Han ønsket å realisere verdiene han trodde på. Bevegelsen var ikke bare et 70-tallsfenomen, i en tid da alle gjorde opprør. I sin bok Kontraster skriver Dammann at «ved begynnelsen av 1980-årene kunne man kanskje ventet at FiVHs fremgang ville ha stagnert. Slik var det ikke. Bevegelsen hadde vind i seilene som aldri før, medlemstallet hadde passert 25.000, og meningsmålingene viste at flertallet av befolkningen delte våre grunnverdier og vårt syn på vår utvikling». De samfunnsengasjerte som inntok Nadderudhallen i 1974, kom i tusentalls. De trodde på ideene til Dammann. Den gang var livsstilen annerledes enn i dag. Det var små forskjeller mellom folk, en gjennomsnittlig årsinntekt var snaue 50.000 kroner. Man sparte på det man hadde. Der jeg vokste opp i Norges tettest befolkede vei på Tinnheia i Kristiansand, var vi flere hundre familier i samme «bås». Vi var økonomisk likestilte. I ferien var det telttur eller reise til Danmark. Noen få fikk oppleve Syden. Kontrastene til i dag er enorme. Familier reiser jorda rundt, og man reiser hele året. Vi jobber mindre og tjener mer. Oljen har gjort noe med landet og med oss som bor i landet?

Den viktigste begrunnelsen for opprettelsen av FiVH beskrev Erik Dammann i boka «Revolusjon i Velstandssamfunnet» (1979). Verdigrunnlaget vesentlig. Stikkordet var medmenneskelighet. Problemet Dammann har slitt med i førti år, er at folk har forskjellige verdier. Professor Jan Brøgger var en konservativ stemme i samfunnsdebatten frem til sin død i 2006. I boka Maktmennesket (1975) beskrev han venstresida som maktmenneskene. Dammann på sin side, har alltid hatt mest gehør hos nettopp venstresida, særlig den grønne venstresida. Brøgger beskrev studentvalget i 1974 med overdøvende seier til Rød Front som en «uhyggelig opplevelse. Her slår tema fra den tredje verden særlig gunstig til. Hvem er ikke imot undertrykkelse og brutal utnyttelse av andre? Ved først å invitere til kamp mot nød og undertrykkelse og dernest gradvis og forsiktig å knytte denne kampen til bestemte, ideologiske anskuelser, har det i stor utstrekning lykkes å skape en bred opinion mot det vestlige samfunnssystem og dets fremste eksponent USA. Det kapitalistiske system blir i dag fremstilt som roten til det meste av verdens ondskap.

Brøgger forsøkte i sitt forsvar av kapitalismen å trekke inn Jesus på sin side: «Den naive påstand om at Kristus var sosialist, er det vel de færreste som tar alvorlig. Kristus har neppe fremsatt noen samfunnsteori, og de kristne verdier lar seg utvilsomt realisere i den grad det er menneskelig under mange ulike systemer. I boken trekker Brøgger frem et intervju med venstresidas Berit Ås i Morgenbladet i 1973, der hun uttalte: «To holdninger, to livssyn står steilt mot hverandre: skal vi gi pengene prioritet, eller skal vi gi menneskelighet og likeverd prioritet». En ovenfra og ned uttalelse, blottet for forståelse, ifølge Brøgger.

I de førti årene som har gått siden Erik Dammann startet sin bevegelse, har samfunnet endret seg radikalt. Den viktigste endringen beskriver Asbjørn Wahl i sin bok «Velferdsstatens vekst – og fall»: Mye av omsorgen for barn, syke og eldre, som hjemmeværende kvinner tidligere hadde utført som gratisarbeid i hjemmet, ble overtatt av samfunnet og omgjort til lønnet arbeid. Denne utviklingen avlastet kvinnene, men den førte dem også ut på arbeidsmarkedet. Med dobbeltinntekt i husholdningene økte levestandarden. Olja var som å sprøyte vitaminer inn i samfunnet. Doping vil kanskje Dammann kalle det.

Nå er utviklingen løpt løpsk og retretten er umulig. Det bærer utfor stupet. Bremsene virker ikke. Det virker umulig å få kapitalistene og miljøforkjemperne til å snakke sammen. De taler to forskjellige språk. Da Protestfestivalen startet i 2000, samarbeidet vi med Dammanns siste bevegelse «Forum for Systemdebatt». Den ble lagt ned, men Protestfestivalen eksisterer, og har fått ros for å få folk som vanligvis ikke snakker sammen, til å gjøre det. Når Dammann gjennom i 40 år har hevdet at «Det vi trenger er ikke bare et helt nytt system, men også en ny strategi for å komme dit», kan det virke håpløst. Men «medmenneskelighet» kan få til det meste. Vi er tross alt alle borgere av samme jorda.

Publisert i Fædrelandsvennen 10. april 2014