Se for deg dette scenariet: Vi har skrotet penger som betaling for varer og tjenester. Alt er fritt og gratis. Det er bare å forsyne seg. Hva tror du ville skjedd? Mennesker skiller seg neppe ut så mye fra rovdyr, så vi ville antakelig grafset til oss. Men når gleden over at «det er bare å forsyne seg» har lagt seg ville vi antakelig satt i gang arbeidet med å lage et nytt system så vi kan fungere sammen som mennesker. Vi er jo de samme menneskene, med de samme egenskapene, med eller uten penger i verden. I lengden blir det kjedelig å ikke gjøre noe som helst, så noen vil nok lage bukser og jakker, andre biler og andre igjen arrangere kulturarrangementer. Alt gratis selvsagt, for penger finnes jo ikke. Noen vil synes det er trivelig å bygge hus fordi de er flinke til det. Alle trenger vi oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger, så vi merker at vi lever.

Jeg får dette underlige tankegodset fordi tre spesielle hendelser i disse dager pekte i den retningen. Poeten og Protestfestivalvennen Triztan Vindtorn (1942-2009) var en nådeløs kritiker av lønnsomhetssamfunnet. «Han bannet mot materialismen og pengegriskheten, og tordnet mot urettferdighet og urett. Han var så dønn ekte i alt han foretok seg». Jeg skrev dette i minneordene da han døde. Nylig kom boken «Jeg løper fra meg selv – Et portrett av Triztan Vindtorn» ut, forfattet av Ida Marie Brown. Den andre hendelsen er at det er 40 år siden Fremtiden I Våre Hender ble stiftet av Erik Dammann. I disse dager er 83-åringen ferdig med manuset til en ny bok. I 2010 mottok han Erik Byes minnepris under Protestfestivalen og uttalte i den anledning; «jorda er fortapt. Mennesket er fortapt. Det er ingenting vi kan gjøre». Det vil si, teoretisk kunne vi legge ned all vår tankegang på vekst, og begynne å tenke nytt. En urealistisk tanke selvsagt, og derfor også den dystre spådommen. Den tredje hendelsen handler om film. I disse dager er det premiere på filmen «Opprørske oldemødre» som handler om to oldemødre på 83 og 92 som aksjonerer mot veksttankegangen. De modne damene ringte Verdensbanken for å få svar på om veksten alltid skal vokse. Oldemødrene mente at ingenting vil bare vokse. Alt har en ende. Alt har en grense. Oldemødrene retter pekefingrene også mot Norge og lurer på hva vi skal gjøre når oljen tar slutt.

Hvis vi legger ned pengesystemet og går over til å klare oss uten, ville vi fått testet oss som mennesker og ikke minst som medmennesker. Jeg tror ikke nødvendigvis alt går til helvete, tvert imot. Men jeg er ingen historiker og har ingen inngående kjennskap til livet i steinalderen. Det jeg vet var at mange tok vare på hverandre, bedre enn vi gjør i dag. Enhver familie sto sammen, støttet hverandre og tok vare på hverandre i alderdommen. Noen familiemedlemmer laget maten, og andre jaktet den. Alle bygget tak over hodet.

For en tid siden så jeg en ekkel film fra 60-70-tallet, der handlingen var et tenkt scenarium. Et dødelig virus hadde utryddet menneskene – nesten. Noen få hadde overlevd. Disse barrikaderte seg i grupper, og så på andre overlevende som potensielle fiender. De kriget mot hverandre for de samme medisinene, den samme maten osv., og alt for å overleve. I denne filmen herjet ondskapen. Alt handlet om å overleve. Men virkeligheten ville nok vært en annen om mennesket selv valgte å legge ned pengesystemet. Alt er ferdig. Vi har det vi trenger, og vi ville garantert ikke sluttet med å produsere det vi trengte. Vi måtte. Vi hadde ikke hatt noe valg. Det heter at «penger er roten til alt ondt», men det er mangel på penger som er roten til alt ondt. Penger er ikke jevnt fordelt i verden, og dermed oppstår krig, vold, ran og alt mulig som ikke er av det gode. Om alle sto likt, og om penger ikke fantes ble vi kanskje utfordret på å leve sammen på en annen måte. I alle fall til kreative mennesker fant et annet system.

Min teori er at verden hadde blitt et bedre sted å leve. Jeg tror ikke pengene er årsaken til at vi lever lenger. Norge som verdens rikeste land har faktisk en synkende levealder, sett opp mot andre land. Det er det at vi ikke lever alene og at vi tar vare på hverandre som gir oss et godt liv. Uforutsigbarhet er farlig, og uforutsigbarhet henger sammen med å stå alene i hverdagen. Systemer kan aldri erstatte medmenneskelighet. Penger kan aldri erstatte hjertevarme og bytting av tjenester. Frivillighet regnes som en dyd.

Ingen ser ut til å tenke på at når man blåser opp en ballong vil den på et eller annet tidspunkt eksplodere.

Hvis Triztan Vindtorn, Erik Dammann og oldemødrene har rett går verden snart til helvete. Da må vi håpe det finnes en himmel et sted.