– Vi gir oss ikke

IMG_0007Aldri har Protestfestivalen hatt så mange sponsorer. Bortimot 1/3 av budsjettet er sponsormidler i år. Festivalen oppfyller dermed ønsket til den nye regjeringen om at privat kapital må sponse mer av kulturlivet. I år har festivalen 15-årsjubileum, når den går av stabelen 12.-19. september. Likevel er det noe forunderlig over det hele. Millionene som ruller ut til Kilden, stort sett til produksjoner som produseres andre steder i landet. Bedrifter pøser ut store summer for å feire seg selv. Banksjefer anmoder om at de som har mye privat kapital må dele med lokalsamfunnet, f.eks. ved å bidra til kultur. Musikkfestivaler pøser ut beløp like store som hele vårt budsjett over en hel uke til enkeltartister som fra før er milliardærer. Norsk Kulturråd kutter i overføringene til Protestfestivalen. Kommunen kutter i overføringene. Protestfestivalens budsjett på snaue 1.5 er i så måte mikroskopisk. I en hel uke er det spekket med arrangementer, og inni dette også utdelingen av Erik Byes minnepris. Alt dette koster, selv om vi ikke har honorarer. Festivalen varer en uke, og det er kun en person som har dette som fulltidsjobb. Inni denne jobben ligger det å lage program, utvikle ideer, tema, skaffe sponsorer, annonser, lage programblad, avis, samle inn bilder, arrangere stabsmøter, invitere deltakere, finne deltakere, følge med i samfunnet etc. I tillegg skrives det kronikker og redaksjonelt stoff som en del av jobben.

Isolert sett mener jeg at Protestfestivalen ikke burde slite med økonomien. Jeg mener også at den ene ansatte, meg, ikke burde skape debatt. Agenda-sjef Marte Gerhardsen som besøker festivalen i år har en lønn på 1.2 millioner. Jeg som alenepappa sitter på en brøkdel med 1/3-del av dette, etter å ha jobbet fulltid de første seks åra uten inntekt, til det ikke gikk mer.

Jeg mener at offentlig støtte på til sammen 2 millioner hvert år er den beste løsningen for å ta vare på det eneste frie pustehullet i offentlig debatt i Norden. Jeg vet det finnes andre mer eller mindre frie organisasjoner, men ingen med samme bakgrunn og oppgave som oss. Jeg er uenig med de som mener at en «rik onkel» burde finansiert festivalen helt opp. «Rike onkler» har en tendens til å ville ha «et ord med i laget» på hvem som ikke kan inviteres, og hvilke tema vi skal ta opp. Skal vi ha en «rik onkel» som støtter oss ene og alene, bør det være som en gave, ikke som for sponsor. Evt. må det være en sponsor som stoler 100% på det vi holder på med.

Historien vår gjennom 15 år viser at en overvekt av offentlig støtte er det beste, og at der sponsorer skal inn å bidra må de gi oss helt frie tøyler. Men ofte er det jo sånn at en sponsor (kanskje med unntak av banker, som eies av kundene) er samfunnsengasjert, og av den grunn ikke vil støtte noe så kontroversielt som Protestfestivalen. Er man samfunnsengasjert, vil man som regel ha et ord med i laget. Dette fikk vi erfare da skipsreder Einar Rasmussen i et hyggelig brev skrev at det var vanskelig for han å sponse f.eks. Erik Byes minnepris, når han ikke hadde innflytelse på hvem som fikk prisen. Det kunne jo være f.eks. at prisvinners verdier ikke var forenlig med de verdiene han ønsket å formidle. Det er på sett og vis fullt forståelig. Dette er et klassisk problem når man lager en Protestfestival mot apati og likegyldighet, og mot misforstått toleranse. Når vi likevel har mange sponsorer i år skyldes det at enkelte synes det vi driver med er viktig. Man må heve seg over tema og deltakere og stole på at det vi gjør som helhet er godt nok. Sponsorbeløpene er heller ikke av så stor størrelsesorden at det vil by på konflikter, som f.eks. i forfjor da vi inviterte Hells Angels til debatt.
Man blir sjelden profet i eget hjemland, sies det. I 15 år har Protestfestivalen forsøkt å skape debatt, på det «blide» Sørlandet, der alt ikke er så greit likevel. Uansett hva vi gjør får vi kritikk, og det er helt greit. Faren oppstår først når vi ikke lenger skaper debatt. I disse dager deler vi ut Erik Byes minnepris til Dalai Lama, som regjeringen ikke ønsker å møte. Med det kan vi risikere at statsrådene vi har invitert til å delta i debatter ikke vil komme. Når Kongehuset år etter år beklager at de ikke kan komme å åpne festivalen eller dele ut Erik Byes minnepris, er det ikke utenkelig at noen på Slottet har gjort forarbeid og satt seg inn i den kontroversielle festivalen.

KrisProtestVartLandArtister har fått kjeft av Morten Hegseth i VG for å sky samfunnsengasjement i redsel for at det skal ødelegge deres egen karriere. All honnør til artister som Kris Kristofferson, Jahn Teigen, Åge Aleksandersen, Jan Eggum og Bøygard som år etter år har stilt opp for Protestfestivalen.

I 2002 satte vi søkelys på medias rolle, og skapte forsider. I 2003 var det at kvinnen ikke lenger trengte mannen. To paneldeltakere forlot debatten i protest. I 2004 formidlet Kris Kristofferson protest mot sitt eget land USAs rolle som verdenspoliti, da han holdt støttekonsert for festivalen. I 2008 forsøkte vi å lokke kristenfolket ut på banen for å debattere den nye ekteskapsloven. Reaksjonen var voldsom, og fremdeles sliter vi med etterdønninger, eller som Henning Kvitnes synger «evig eies kun et dårlig rykte». Vi har beveget oss fra raddisfestival til fordekt kristenkonservativ festival, men vi er ingen av delene. Når vi fikk homofobstempelet samme året svarte vi med å invitere rekordmange homofile året etter. I 2010 gikk vi konkurs på grunn av satsing på konserter, men ble reddet av en trofast støttespiller og investor i Kristiansand (Mosvold & Co). Når lokalavisa Fædrelandsvennen ikke lenger vil dekke festivalen, mister vi publikum og året etter blir det brukt mot oss som grunn for å ikke skrive om oss. Likevel, vi skal ikke underslå at vi de siste årene har mistet publikum, noe som kan relateres til mindre dekning, små midler til annonser og «kjendiser» og støttespillere som har gått bort.  Men vi har fortsatt mellom 3-4000 publikummere hvert år, og jobber iherdig med å skaffe oss nye.

Hele året igjennom er festivalen i media. Bare de siste månedene har det handlet om forfatteres protest mot festivalen for å ikke honorere dem, til tross for at fotograf Morten Krogvold en gang sa at «den dagen dere begynner med honorar, kan dere legge ned». «Man skal ofre noe for å delta på Protestfestivalen,» sa Krogvold. Cornelis Jakhelln og vennene hans kalte oss «reaksjonær suppe» og brukte kristenstemplet som begrunnelse. Men motinnlegget kom i samme avis fra Knut Mygland og Torstein Bringa, som skrev boken om «kolonistene». Senere var det min deltakelse på symposiet Kontra som kom i søkelyset og nå er det utdelingen av Erik Byes minnepris til Dalai Lama, som skaper diskusjoner og omtale.

På sett og vis blir det nesten komisk at selv med all medieomtalen vi opplever året igjennom må vi likevel forberede oss på en festival som ignoreres av media. Lokalavisa Fædrelandsvennen sa i sin slakt av den første festivalen i 2000 «la det ikke skje igjen». Åtte år senere skrev de på lederplass at vi var en maktfaktor i samfunnet. På den måten har vi holdt liv i oss med stadige debatter i media, både før og etter festivalen.

Magne Lerø skrev for en stund siden i sin Vårt Land-spalte om økende ensretting. Han avslutter saken med følgende: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige forhold for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Deltakere fra hele Norden har uttalt etter sitt besøk at de aldri har deltatt på noe så viktig og egenartet. De skulle ønske det fantes noe lignende i sitt land. Frank Aarebrot sa en gang at det er spesielt genialt å ha denne festivalen i Kristiansand, der alt er så greit. Oslo-ordfører Fabian Stang spurt en gang om vi ikke kunne ta med oss festivalen til hovedstaden.

Alt i alt er det forunderlig at de to millionene som ville gitt oss friheten til å invitere folk utenfra, markedsført oss skikkelig og gitt oss ro til å lage enda bedre debatter, fortsatt ikke befinner seg på kontoen vår.

Jan Erik Vold skrev en gang et dikt, som jeg har tatt til meg:

Det er håpløst, og vi gir oss ikke

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s