Moral(es)preken i Kristiansand om kapitalismen?

tidsbilde.indd11.februar møtes to av landets mest fremtredende meningsytrere i Kristiansand for å diskutere tilstanden på samfunnet når vi nå er i starten av 2015. Arrangør er Protestfestivalen.

Når man skal gi en diagnose på en tilstand kan det være godt å ha en lege og professor i sosialmedisin blant oss. Per Fugelli er også mottaker av Fritt Ords pris, og således vant til å snakke fra levra. Vebjørn Selbekk er sjefredaktør i den kristne avisa Dagen og vant til å kommentere hva som skjer i samfunnet. Dessuten er han modig, det har vi sett i debatten om ytringsfrihet, som også står på agendaen i Kristiansand.

På sett og vis står de på hver sin side av det politiske Norge, men vil de bli enige?

Større ulikhet er et av hovedtemaene. Det trenger vi å snakke mer om. Stadig nye grupper blir avdekket som fattige, til og med i verdens rikeste land. Relativ fattigdom er en like alvorlig trussel som reell fattigdom fordi det skaper usynliggjøring, mistrivsel, misunnelse, mobbing og konflikter.

Når nærmere 100.000 barn i Norge regnes som fattige, og tallet er økende burde flere enn de to 85-år gamle tidligere statsministere Odvar Nordli og Kåre Willoch rope varsko. Barna er viktigst, men nå står også kunstnerne frem som en gruppe i akutt pengenød. Dagbladet skriver at snittlønna til en kunstner er på 89.000 kroner, en nedgang på ni år.

Større ulikhet regnes også som hovedårsaken til at Jonas Gahr Støre har sendt Arbeiderpartiet til rekordhøye målinger før høstens lokalvalg. Men er det nå så sikkert at sosialistene sitter med løsningen? Arbeiderpartiet har siden Gerhardsens tid vært arkitekten bak arbeidslinja, som innbefatter at alle voksne skal i fullt arbeid. Når både mor og far jobber fullt har det skapt et samfunn med høyere levestandard og større utgifter. Er man da alene, eller blir alene med barn er man straks i faresonen for å regnes som fattig.

Større ulikhet er langt fra bare et norsk fenomen. Økonomen Thomas Piketty fikk enorm oppmerksomhet da han mot slutten av fjoråret besøkte Norge med sin murstein av ei bok der han advarte sterkt mot større ulikhet i Europa. Han omtalte Norge som en versting.

Før jul skrev Dagens Næringslivs glimrende kommentator Kjetil Alstadheim en rapport fra Klimaforhandlingene i Lima der han formidlet hvordan Bolivias president Evo Morales ble sett på «som en full onkel de helst hadde sett ikke kom i år». Men Morales var ikke full, bare fokusert på å avskaffe kapitalismen. Han omtalte flere av de tilstedeværende for å være både tyver og løgnere. «De stjeler vår fremtid,» sa han om de rike landene i verden. Lengst nord i verden sitter vi, og om Norges miljøvernminister Tine Sundtoft var representert i Lima vil jeg tro representanten fra Lillesand vred seg i stolen. Morales sa noe viktig da han prekte langt over sin tilmålte tid. «Fellesskap er viktig. Kapitalismen er døden», tordnet han.

«Fellesskapet» vekker fort assosiasjoner til «flokken» som Fugelli stadig snakker om, så dette lover godt for en gøy og opphetet debatt i Kristiansand.

Morales hevdet at vi ikke løser problemet med mange millioner. Vi må få slutt på systemet, sa han. I gårsdagens Dagbladet får Morales skryt for å ha fått landet på rett kjøl. Det taler for at Morales er en man burde lyttet til, også i Lima. «Fra han overtok i 2006 har denne bondepresidenten som ledet kokabøndene, gitt Bolivia et bedre og stødig statsstyre. Statens økonomi er ryddig. Rikdommene er omfordelt og fattigdommen merkbart mindre. Helse og utdanning når frem til nesten alle. Og framfor alt er urfolkene, flertallet av innbyggerne, for første gang på et halvt årtusen fullverdige deltakere i samfunnet og statsstyret», skriver avisen.

I Hellas har nylig et stort parti med gamle maoister, kommunister og anarkister tatt over makten. Målet deres er å slette halvparten av den gigantiske statsgjelden. EU har med andre ord neppe vært noen lykke for Hellas. Når den nye statsminister Alexis Tsipras har fått sitte en stund og dvelt over en skyhøy arbeidsledighet med 60 prosent ledighet blant unge, er det mange som lurer på hvordan han vil gripe det an. Kan kapitalismen være på retrett i Europa?

I så fall får Fremtiden i Våre hender-grunnlegger og antikapitalist Erik Dammann drømmen sin oppfylt, en drøm han ikke trodde var mulig, da han talte under mottakelsen av Erik Byes minnepris i 2010.

Kan sjefredaktør i Fædrelandsvennen og moderator Eivind Ljøstad få lirket noe lurt ut av debattantene i Kristiansand?

Selbekk og Fugelli som møtes til samtale i Kristiansand er uenige om mye, men jeg har vel en følelse av at om de ikke er enige i alt rundt kapitalismen, vil de begge se på større ulikhet som den store Satan i systemet.

Har du ledig tid, bør du absolutt møte opp for å høre dem.

– Vi gir oss ikke

IMG_0007Aldri har Protestfestivalen hatt så mange sponsorer. Bortimot 1/3 av budsjettet er sponsormidler i år. Festivalen oppfyller dermed ønsket til den nye regjeringen om at privat kapital må sponse mer av kulturlivet. I år har festivalen 15-årsjubileum, når den går av stabelen 12.-19. september. Likevel er det noe forunderlig over det hele. Millionene som ruller ut til Kilden, stort sett til produksjoner som produseres andre steder i landet. Bedrifter pøser ut store summer for å feire seg selv. Banksjefer anmoder om at de som har mye privat kapital må dele med lokalsamfunnet, f.eks. ved å bidra til kultur. Musikkfestivaler pøser ut beløp like store som hele vårt budsjett over en hel uke til enkeltartister som fra før er milliardærer. Norsk Kulturråd kutter i overføringene til Protestfestivalen. Kommunen kutter i overføringene. Protestfestivalens budsjett på snaue 1.5 er i så måte mikroskopisk. I en hel uke er det spekket med arrangementer, og inni dette også utdelingen av Erik Byes minnepris. Alt dette koster, selv om vi ikke har honorarer. Festivalen varer en uke, og det er kun en person som har dette som fulltidsjobb. Inni denne jobben ligger det å lage program, utvikle ideer, tema, skaffe sponsorer, annonser, lage programblad, avis, samle inn bilder, arrangere stabsmøter, invitere deltakere, finne deltakere, følge med i samfunnet etc. I tillegg skrives det kronikker og redaksjonelt stoff som en del av jobben.

Isolert sett mener jeg at Protestfestivalen ikke burde slite med økonomien. Jeg mener også at den ene ansatte, meg, ikke burde skape debatt. Agenda-sjef Marte Gerhardsen som besøker festivalen i år har en lønn på 1.2 millioner. Jeg som alenepappa sitter på en brøkdel med 1/3-del av dette, etter å ha jobbet fulltid de første seks åra uten inntekt, til det ikke gikk mer.

Jeg mener at offentlig støtte på til sammen 2 millioner hvert år er den beste løsningen for å ta vare på det eneste frie pustehullet i offentlig debatt i Norden. Jeg vet det finnes andre mer eller mindre frie organisasjoner, men ingen med samme bakgrunn og oppgave som oss. Jeg er uenig med de som mener at en «rik onkel» burde finansiert festivalen helt opp. «Rike onkler» har en tendens til å ville ha «et ord med i laget» på hvem som ikke kan inviteres, og hvilke tema vi skal ta opp. Skal vi ha en «rik onkel» som støtter oss ene og alene, bør det være som en gave, ikke som for sponsor. Evt. må det være en sponsor som stoler 100% på det vi holder på med.

Historien vår gjennom 15 år viser at en overvekt av offentlig støtte er det beste, og at der sponsorer skal inn å bidra må de gi oss helt frie tøyler. Men ofte er det jo sånn at en sponsor (kanskje med unntak av banker, som eies av kundene) er samfunnsengasjert, og av den grunn ikke vil støtte noe så kontroversielt som Protestfestivalen. Er man samfunnsengasjert, vil man som regel ha et ord med i laget. Dette fikk vi erfare da skipsreder Einar Rasmussen i et hyggelig brev skrev at det var vanskelig for han å sponse f.eks. Erik Byes minnepris, når han ikke hadde innflytelse på hvem som fikk prisen. Det kunne jo være f.eks. at prisvinners verdier ikke var forenlig med de verdiene han ønsket å formidle. Det er på sett og vis fullt forståelig. Dette er et klassisk problem når man lager en Protestfestival mot apati og likegyldighet, og mot misforstått toleranse. Når vi likevel har mange sponsorer i år skyldes det at enkelte synes det vi driver med er viktig. Man må heve seg over tema og deltakere og stole på at det vi gjør som helhet er godt nok. Sponsorbeløpene er heller ikke av så stor størrelsesorden at det vil by på konflikter, som f.eks. i forfjor da vi inviterte Hells Angels til debatt.
Man blir sjelden profet i eget hjemland, sies det. I 15 år har Protestfestivalen forsøkt å skape debatt, på det «blide» Sørlandet, der alt ikke er så greit likevel. Uansett hva vi gjør får vi kritikk, og det er helt greit. Faren oppstår først når vi ikke lenger skaper debatt. I disse dager deler vi ut Erik Byes minnepris til Dalai Lama, som regjeringen ikke ønsker å møte. Med det kan vi risikere at statsrådene vi har invitert til å delta i debatter ikke vil komme. Når Kongehuset år etter år beklager at de ikke kan komme å åpne festivalen eller dele ut Erik Byes minnepris, er det ikke utenkelig at noen på Slottet har gjort forarbeid og satt seg inn i den kontroversielle festivalen.

KrisProtestVartLandArtister har fått kjeft av Morten Hegseth i VG for å sky samfunnsengasjement i redsel for at det skal ødelegge deres egen karriere. All honnør til artister som Kris Kristofferson, Jahn Teigen, Åge Aleksandersen, Jan Eggum og Bøygard som år etter år har stilt opp for Protestfestivalen.

I 2002 satte vi søkelys på medias rolle, og skapte forsider. I 2003 var det at kvinnen ikke lenger trengte mannen. To paneldeltakere forlot debatten i protest. I 2004 formidlet Kris Kristofferson protest mot sitt eget land USAs rolle som verdenspoliti, da han holdt støttekonsert for festivalen. I 2008 forsøkte vi å lokke kristenfolket ut på banen for å debattere den nye ekteskapsloven. Reaksjonen var voldsom, og fremdeles sliter vi med etterdønninger, eller som Henning Kvitnes synger «evig eies kun et dårlig rykte». Vi har beveget oss fra raddisfestival til fordekt kristenkonservativ festival, men vi er ingen av delene. Når vi fikk homofobstempelet samme året svarte vi med å invitere rekordmange homofile året etter. I 2010 gikk vi konkurs på grunn av satsing på konserter, men ble reddet av en trofast støttespiller og investor i Kristiansand (Mosvold & Co). Når lokalavisa Fædrelandsvennen ikke lenger vil dekke festivalen, mister vi publikum og året etter blir det brukt mot oss som grunn for å ikke skrive om oss. Likevel, vi skal ikke underslå at vi de siste årene har mistet publikum, noe som kan relateres til mindre dekning, små midler til annonser og «kjendiser» og støttespillere som har gått bort.  Men vi har fortsatt mellom 3-4000 publikummere hvert år, og jobber iherdig med å skaffe oss nye.

Hele året igjennom er festivalen i media. Bare de siste månedene har det handlet om forfatteres protest mot festivalen for å ikke honorere dem, til tross for at fotograf Morten Krogvold en gang sa at «den dagen dere begynner med honorar, kan dere legge ned». «Man skal ofre noe for å delta på Protestfestivalen,» sa Krogvold. Cornelis Jakhelln og vennene hans kalte oss «reaksjonær suppe» og brukte kristenstemplet som begrunnelse. Men motinnlegget kom i samme avis fra Knut Mygland og Torstein Bringa, som skrev boken om «kolonistene». Senere var det min deltakelse på symposiet Kontra som kom i søkelyset og nå er det utdelingen av Erik Byes minnepris til Dalai Lama, som skaper diskusjoner og omtale.

På sett og vis blir det nesten komisk at selv med all medieomtalen vi opplever året igjennom må vi likevel forberede oss på en festival som ignoreres av media. Lokalavisa Fædrelandsvennen sa i sin slakt av den første festivalen i 2000 «la det ikke skje igjen». Åtte år senere skrev de på lederplass at vi var en maktfaktor i samfunnet. På den måten har vi holdt liv i oss med stadige debatter i media, både før og etter festivalen.

Magne Lerø skrev for en stund siden i sin Vårt Land-spalte om økende ensretting. Han avslutter saken med følgende: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige forhold for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Deltakere fra hele Norden har uttalt etter sitt besøk at de aldri har deltatt på noe så viktig og egenartet. De skulle ønske det fantes noe lignende i sitt land. Frank Aarebrot sa en gang at det er spesielt genialt å ha denne festivalen i Kristiansand, der alt er så greit. Oslo-ordfører Fabian Stang spurt en gang om vi ikke kunne ta med oss festivalen til hovedstaden.

Alt i alt er det forunderlig at de to millionene som ville gitt oss friheten til å invitere folk utenfra, markedsført oss skikkelig og gitt oss ro til å lage enda bedre debatter, fortsatt ikke befinner seg på kontoen vår.

Jan Erik Vold skrev en gang et dikt, som jeg har tatt til meg:

Det er håpløst, og vi gir oss ikke

Påsken 2016 – Er Gud død?

blakeGod Create Adam, William Blake

Påsken regnes som kristendommens viktigste høytid. Det var da han ble korsfestet og sto opp igjen den tredje dag, for at menneskene skulle kunne bli frelst. Det er faktisk ikke så vanskelig å forstå, selv ikke for en som sliter med tvil. De av oss som vokste opp i Bibelbeltet, og kanskje til og med i en familie der Bibelen lå på bordet, vil måtte møte utfordringer i dag. Noe annet vil forundre meg. Du som har regnet meg inn i de glamorøse kristenmiljøene der tro, moral og vellykkethet går hånd i hånd kan legge igjen fordommene et annet sted før du leser videre. Glem det. Jeg er en fullkommen synder, for de som bruker slike ord.

Men jeg er også en tviler som tror. Påskebudskapet har en klang langt utover det som handler om appelsiner og skismøring. Dessuten spiser jeg ikke appelsiner og bruker ikke skismøring. I de senere årene tipper jeg stadig flere troende blir forsøkt røyka ut av sitt eget hode. Vi har sett det nå senest i historiene rundt Rut-Helen Gjævert og Anders Torp, uten sammenligning for øvrig. Når tro og kristendom i tillegg blir ensbetydende med noe negativt, betyr det i realiteten at de åpne plassene blir stadig færre. Jeg leste at før var det en fordel å være kristen når du skal ha jobb. I dag er det neppe noen fordel. Bare siden 80-tallet har kristendommen vært igjennom en smelteovn av helt utopiske dimensjoner. Noen finner nok trøst i Johannes Åpenbaring, men mange møter også veggen, hvis de finner noen vegg i det hele tatt.

Det var en gang da alle gikk på søndagsskolen og ingen spurte om en programleder bar kors rundt halsen. Det var en gang katolisismen ble sett på som noe tilnærmet satanisme. Det var en gang noe som het vekkelser, og det var en gang da homofile ble bedt hetero på Livets Ord. I dag gifter de seg i kirken og det er helt ålreit. Utviklingen er gått i riktig retning, vil flertallet mene. Mindretallets mening er ikke viktig. Vi lever tross  alt i et demokrati.Nylig kom det frem at det er flere ateister i Den Norske Kirke enn det er i Humanetisk Forbund. Flertallet er enten ikke-troende, eller det vi i trosbevegelsen på 80-tallet kalte «lunkne», noe som var verre enn å være ateist. I Bibelen står det noe om å «spy ut av min munn».

Flere blir ateister, og såkalt aggressiv ateisme er på fremmarsj. Mitt poeng er ikke hvem som har rett, flertallet eller mindretallet, men hva så store forandringer gjør i skallen til et troende menneske. Det blir som en student på Livets Ord sa til Ulf Ekman på svensk TV4? Er det noe mer vi lærte hos deg, som også er tull?

Dette er utfordringene i påsken, for du og meg og alle andre. Erik Bye beskriver det i «gjennom et hvitmalt gjerde» med at «jeg kom hit for lenge siden / og brakte deg smerte og død, / og sendte min bleke Jesus / til trøst i din nakne nød». I siste linja spør han rett ut; hva er det du vil oss Gud?

Tro og tvil går hånd i hånd som to kjærester med hver sine personligheter. De møtes i blant i det de har felles, og diskuterer heftig sin uenighet når de er uenige. I en artikkelserie i Dag og Tid skrev teologen og skribenten Eskil Skjeldal om «Skuldingar mot Gud». Skjeldals serie med artikler er oppsiktsvekkende, fordi de er så nakne og ærlige. Magne Lerø i Vårt Land kalte det narsissisme.

Jeg har slitt med de samme tankene som Skjeldal, og fant masse interessant tankegods i hans dype daler. I flere år har jeg fulgt det han har skrevet bl.a. i Klassekampen med stor interesse. Han har også deltatt i debatt på Protestfestivalen. Eskil Skjeldal er teolog og skribent, tidligere ateist og senere prest, og nå katolikk. Eller, han er kanskje noe annet. Han har vært gjennom hele rekken med tilstander som omhandler tro og tvil, og som ender opp i påskebudskapet om at hvis vi tror, så blir vi frelst.

I «Holet i bakken» skriver Skjeldal om døden som ugjenkallelig og motstanden han får når han tenker på evig liv samtidig som han ser kista senkes i den kalde bakken. «Kanskje er den kristne religionen verdas største eventyr,» spør han. «Kanskje er kristentrua verdas beste trøyst». Han skriver videre at «om man slit med å sjå Gud i kvardagen – om han høyrer bøn, om han bryr seg om oss – er det berre vondt». I «Skaper Gud trua» skriver han om at «i kristendomen leier trua til frelse. Trua er ei gåve frå Gud, vert det sagt. Men då gjev det inga meining at vantru skal leie menneske til helvete. I så fall verker Gud uansvarleg. Det kan han ikkje vere om han er kjærleik».

Skjeldal skriver om at han kanskje var genetisk disponert for å tro, slik også professorer har hevdet man er. «Då gjev det mening når eg samanliknar trua med eit virus, altså noko som eg ikkje kan velge vekk sjølv?». «Ja. Om trua er eit virus, er du fødd med eit dårleg immunforsvar. Det skal lite til for at du vert smitta. Men om du ikkje utset deg for religiøs smitte, blir du ikkje sjuk».

I «Trua og fornufta» siterer han Arnulf Øverland som han har sansen for. Øverland stilte gode spørsmål. Han hamrer løs på inkonsistensen i kristentroa. Gud skaper mennesket. Han sender djevelen på dem for å få de til å synde. Han er allvitende så han vet på forhånd at de kommer til å synde. Men han blir sint likevel og truer med straff. Likevel er ikke Skjeldal enig med Øverland. Han mener han stiller like mange kritiske spørsmål, uten at det nødvendigvis ender opp i samme konklusjonen. Skjeldal er mer redd for at han skal miste livsgnisten om Gud ikke kan gå i samme retning som fornuften hans. Når tvilen kommer, finnes bare redsel, og han klarer ikke slutte å tro. I «Gud bryr seg ikkje om moral» gyver han løs på utfordringer knyttet til moral. Som skilt katolikk kan han ikke gifte seg igjen og ikke bli samboer. Gjør han det vil han bli en slapp kristen. Det ønsker han ikke. I stedet kritiserer han Gud for å ikke gripe inn i livet hans, og samtidig vil han ikke at han skal gripe inn. For da må han omstrukturere hele livet sitt. Han må begynne å gløde, bli misjonær, omvende folk. Han kaller seg en hykler.

I «Den mørke natta» snakker han om en taus Gud, men er åpen for at det er hans egen skyld. Han innser at det er mange før han som sliter med anklagelser mot Gud. Han nevner Mor Teresa som levde et helt liv for de svakeste, og sjøl strevde med tvil fordi hun hadde sett så mye lidelse. I «Blikket» skriver han om møtet med ateisten som hadde sluttet å tro. Han spør: Hvorfor sluttet du å tro? «Eg miste tillit til Gud. Eg hadde strukturert heile livet mitt, rutinar, handlingar, kring ein Gud. Men eg kjende meir og meir at eg ikkje fekk noko att frå han. Eg vart skuffa og gav det opp,» svarte ateisten. Skjeldal finner seg sjøl uenig med ateisten. «Det kan vere Gud høyrer, men handlar på andre måtar enn vi krev. Dette er absurd, men det kan vere slik. At han ikkje handlar på kommando, må ikkje tyde på at han ikkje finst. Eg trur at eg må ofre ein god del av fornufta mi om eg skal tru på Gud. Ingen har nokon gong sett Gud».

I «Gud er ikkje kjærleik» skriver han om at han ikke kan kjenne på kjærligheten fra Gud. Han vil ha direkte kontakt og ringer poeten Arnold Eidslott. Eidslott er klippefast i troa og sier han må gå inn i bønnen. «Men eg kjenner ingenting i bøna,» forklarer Skjeldal. «Gud har bede oss om å tru. Om vi sviktar, får han oss inn på sporet att. Å tru på Gud er ingen prestasjon. Han skapar trua, hen held henne ved like. Men det er ikkje det minste feil å jakte på å kjenne Guds kjærleik. Men du kan aldri forstå Gud», svarer Eidslott. Poeten strevde med tvil i mange år, men kom til slutt nær igjen. Skjeldal kjenner han er misunnelig. Han spør om han fremdeles er kristen, når han ikke kjenner Guds kjærlighet.

Skjeldal er langt fra den eneste som strever i disse dager. I romjulen for et par år siden la presten Atle Rossavik ut artikkelen «En troløs prests bekjennelser» på NRK Ytring. Han havnet i enda mer trøbbel da han i 2010 oppdaget at han ikke trodde lenger. Rossavik endte opp med å fortsatt tro, men for andre har oppgjøret med tvil endt med ateisme. Blogger og redaktør av boken Skepsis Kjetil Hope var deltaker i «Omvend meg», hvor han utfordrer troende til å gi han tro. Jon Michelets kamp for å ha noe å tro på skapte stor interesse. Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug skrev boken «Når Gud blir borte», forfatter og tidligere katolsk prest Rudi Kessel som deltok på Protestfestivalen skrev boka «Hva skal vi med religion?». Kessel endte opp som ateist. Ferskeste bok om tvil står Espen Ottosen for, når han har gitt ut boka «Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?».

I magasinet «Philosophy Now» har William Lane Craig listet opp sju punkter om hvorfor Gud eksisterer. Bakgrunnen for artikkelen er at Time Magazine for nøyaktig 50 år siden 8. april 1966 slo opp spørsmålet «Er Gud død?» som hovedsak. Blant de åtte begrunnelsene for Guds eksistens er bl.a. at «Gud er den beste forklaringen på at alt annet eksisterer», «Gud er den beste forklaringen på Universets eksistens», «Gud er den beste forklaringen på menneskets moralske verdier og plikter» og «Man kan bli personlig kjent med Gud». Men er det så enkelt? Hvordan kan vi tro på en Gud i en ond verden? Hvordan kan vi tro på en Gud vi ikke kan kommunisere med? Kan man bestemme seg for å tro? Hvordan kan man tro på Bibelen som Guds Ord, når alt man har lært smuldrer sammen til noe annet?

For å sitere godeste Erik Bye igjen, i «påskevisa» Eselsang fra Kalahari; «Jeg bar vår Frelser til alles glede / da han red inn i Jerusalem. / Han hoppet av i et lite strede / og for til himmels mens jeg for hjem».

Ja vel, han hoppet av. Vi ble igjen. Der ligger mye tvil hos meg.

Jeg har to barn som aldri fikk treffe verdens snilleste bestefar. En av de kristne som har betydd mest, viste seg å være pedofil. Noen av de store man lærte om ble tatt for økonomisk utroskap, eller bokstavelig talt med buksa nede. Livet er meningsløst, sa en kjent troende her nede.  Både personlig og i samfunnet har ting utviklet seg enormt siden den gang jeg hadde en klippesterk tro, som faren min hadde.

Etter TV2-dokumentaren Hypokondere i 2006 fikk jeg mange positive tilbakemeldinger, men ei dame sa at jeg ikke trengte være redd. Det var bare å tro på Jesus, så kom man til himmelen. Jeg fattet ikke hvordan det var mulig å komme med et så tåpelig svar.  Jeg er hverken redd for dommedag eller at jorda utslettes, men livredd for å dø. Jeg klarer ikke skille mellom ånd og sjel og kropp, og klarer ikke helt å se for meg at man skal kunne kjenne igjen et «spøkelse» som har levd. Jeg klarer ikke forsone meg med mørket. Jeg forventer nesten at hvis Gud finnes så dukker han opp i vår levetid og befrir oss fra at noen skal måtte stå foran en kald grav å tenke på de som ligger der nede. Men det har vært mange generasjoner før oss. Livet er brutalt.

Men midt i all denne tvilen ligger begrunnelsene på Guds eksistens fra «Philosophy Now» og deler skjebne med mer tvil og en desperat søken etter tro, kanskje av mangel på alternativer.

I alt dette slagget som slåss innbyrdes, tro og tvil og jag etter mening dukker et nytt ord opp, og det er tungt, ikke lett, selv om det bare er på tre bokstaver.

Håp er påskens budskap. Håp er livredning. Hvis noen vil bruke skitne merkelapper på Håp, har de et større problem enn oss som lever i håpet.