Maktmenneskene og outsiderne

Bilde

Maktmennesker har sjelden gitt noe tilbake til et samfunn. Det er det outsiderne som har stått for, og de uten makt, men med en plikt, med verdier eller et vedvarende engasjement. Noen ganger kan man ikke en gang høre høylytte ytringer, men man merker det på dem.

Nylig diskuterte jeg ulvepolitikk med en som eier mer skog enn de fleste, Leopold A. Løvenskiold. I Dagens Næringsliv går han til forsvar av Kongehuset, etter å ha lest boken om monarkiet av Kjetil Alstadheim. «Nasjonen bygges av mennesker som brenner for noe og tør å satse på det de tror på. La oss ikke kaste blår i øynene på folk, men tillate et kongehus med andre plikter og rettigheter enn menigmann», skriver han i et innlegg i avisen.

Jeg er helt enig med Løvenskiold i at kongehuset er noe vi i Norden skal være veldig glad for at vi har. Hadde vi valgt en president med makt tror jeg resultatet hadde blitt atskillig mer ambivalent enn det symbolske kongehuset på toppen. Mange har jo hørt lyden av radiotalene Kong Haakon holdt til det norske folk fra 17. mai 1940 og frem til krigens slutt, og hvor samlende det var for folket.

Jeg og min generasjon husker enda bedre Kong Olav som den samlende skikkelsen gjennom turbulente og opprørske tider på 70-tallet og frem til han døde i januar 1991.

For noen år siden laget VG en stor undersøkelse om hvem det norske folk lyttet mest til. Svaret var ikke overraskende Kongen. Presidenter med makt har vi sett mange eksempler på ikke er av det gode. De har i verste fall blitt despoter. I beste fall finnes det noen amerikanske presidenter som har hatt forbilledlige egenskaper, som John F. Kennedy, selv om de også hadde sine «svin på skogen». Uansett, presidenter kommer og går og man vet aldri helt hva man får. Med makt kan mye ødelegges på kort tid.

Outsiderne derimot, har hatt en helt annen rekkevidde. Hvis vi holder oss litt til i USA er Martin Luther King et strålende eksempel. Baptistpastoren var borgerrettsforkjemper for fred, likeverd og menneskerettigheter. Han holdt verdens mest berømte tale og var modigere enn de fleste, frem til han endte sine dager skutt av en snikskytter på en hotellbalkong i Memphis. Han alene klarte å forandre et samfunn til det bedre. Det er det vel knapt noen som er i tvil om. Hvis man snakker om forbilder nevnes han mer enn noen presidenter, og slik har det vært siden han sto frem.

Vi kan gå enda lenger tilbake, helt til Bibelens Jesus som stikk i strid med myndighetene talte om kjærlighet og tilgivelse helt til de maktsyke fariseerne fikk tatt han ad dage.

I helgen som var møtte jeg en av nåtidens store forbilder, Dalai Lama, Tibets åndelige leder. Han fikk Nobels fredspris i 1989 og har vært kjent som en fredens mann, samlende og oppbyggende for millioner av mennesker over hele verden. Derfor kan han i dag reise rundt som en konge, selv om han i virkeligheten lever livet i eksil i India.

Kontrastene møtte vi utenfor Folketeatret der en gruppe mennesker demonstrerte mot han, med begrunnelsen at han villedet folk. Kritikerne hevder Dalai Lamas historie gjennom flere generasjoner langt fra er god, og at dagens Dalai Lama er blitt den folkehelt han er nettopp fordi han ikke har makt i dag.

Jeg har møtt flere av mine forbilder og det som kjennetegner dem er noe de har felles. Ydmykhet, tilgivelse, fred og samtidig klare i sitt mål om en rettferdig verden bygget på menneskerettigheter. Dalai Lama fikk Erik Byes minnepris. I VG-undersøkelsen der de kåret de nordmenn det norske folk lyttet mest til var kongen på 1.plass, men Erik Bye lå på 2. plass.

De fleste av oss født på 60-tallet vokste opp med Erik Bye som TV-stjerna som hentet fram outsiderne og førte dem frem i lyset. Han var vår store helt gjennom barndommen, ungdommen og helt frem til han døde for ti år siden. Fremdeles befinner han seg et sted i periferien som veiviser.

Ofte hører man at skuffelsen kommer når man møter forbildene, men det skjedde ikke med Erik Bye. Da jeg intervjuet han for radioen i 1994 ba jeg etterpå om å få lese et dikt jeg hadde skrevet. Han hadde jo skrevet så mye fint om andre, så jeg ville si noe fint til han. Man skulle tro han var vant til slikt, men stemmen hans brast i telefonen. Noen uker senere kom det brev i posten. Han hadde oppsporet adressen min, men hadde ikke gateadresse, bare kommunen. Det var et takkebrev og det kom frem. At han gadd. Det viste glimt av hvilken særegen personlighet han var.

Noen år senere møtte jeg han på Vardekafeen i Asker. Siden den gang var jeg så heldig å bli kjent med en av de mest ydmyke, brennende og fineste personlighetene jeg noensinne har møtt. Han hadde sine feil og mangler som oss alle, men det var ikke det som satte dype spor i oss som ble kjent med han. Etter en noe fuktig kveld på Teaterkafeen fikk jeg erfare hele det svære engasjementet i den svære skikkelsen bokstavelig talt, til fulle. I 2002 arrangerte vi under Protestfestivalen det som skulle bli en seks timers hyllest. Erik og Tove Bye var til stede. Den ble så lang fordi alle ville være med. Jan Erik Vold kom ens ærend fra Stockholm. I etterkant sendte Erik Bye håndskrevet takkebrev til samtlige. At han orket.

Han engasjerte seg ikke mindre med alderen, men mer, og han knyttet ikke færre kontakter men flere. Han likte ikke kjendisstatusen, men brukte den for hva den var verdt til å hjelpe de svakeste, hjelpe de som trengte hjelp og til å snakke om pesten han kalte krig. Han snakket alltid fremover, aldri bakover, selv om han den siste tiden visste hvor det bar hen. Han kunne ringe en lørdagskveld fra sykehuset for å høre om jeg hadde det bra. Jeg trodde knapt det var mulig at han som ble kalt landets høvding, brydde seg om lille meg.

Neste forbilde jeg ble kjent med var en amerikansk låtskriver og sanger, og med mer enn hundre filmroller bak seg. Helt siden en tøff tid tidlig på 90-tallet ble sangene hans en trofast følgesvenn. Han sang ikke bare de klassiske tema som kjærlighet og kjærlighetssorg, men om outsideren, om taperen, om krigshisserne, om opprørere som Martin Luther King, Mahatma Gandhi og Jesus. Hør bare «Jesus was A Capricorn» eller «The Hero». Eller «The Heart» hvor han synger om faren sin.
Bilde 014

 

Da jeg møtte han tenkte jeg, djissseesss, nå blir jeg sikkert skuffet. Men nei, han fremsto på den samme ydmyke måte som Erik Bye, med en beskjedenhet jeg bare hadde sett hos faren min.

Kris Kristofferson er utad en beskjeden mann, men med urokkelig pliktfølelse til hele tiden å følge sitt hjerte, og det han kaller arven fra sin far, til utrettelig å slåss for fred og menneskerettigheter, selv om det koster både filmroller og platekontrakter. Han kan dundre og tenne på alle pluggene, men alltid mot maktmennesker som misbruker makten, eller regimer og land.

Nå er han i ferd med å bli en gammel mann og folk valfarter til konsertene hans og sitter der gråtende, for å høre en mann med en rusten stemme, med sviktende hukommelse og med en enkel gitar han spiller på med stive fingre. Det er outsideren som har noe å formidle, og det går rett i hjerterota. Jeg kan ikke tenke meg et eneste maktmenneske, en eneste president som kan klare det.

Kristoffersons nære venn Johnny Cash var også forbilde. Han fulgte også hjertet i det han foretok seg, og til tross for sine svakheter endte han opp som den kloke mannen som Kristofferson beskrev som «maybe he is the father of our country».  Cash tordnet også mot urett og maktmennesker som ikke oppført seg greit. Han var en veiviser, som Kristofferson sa under minnekonserten.

Erik Bye sa noe avgjørende i en siste video han spilte inn til Protestfestivalen før han forlot oss. «Makter og myndigheter skal eksistere til enhver tid under tvil, i alle fall under observasjon. Vi kan ikke stole på dem.» Det er her outsiderne har hatt en rolle, med å hele tiden si dem imot, fordi de våger å gå mot strømmen. I den samme videoen sa Bye at han gjerne skulle møtt Kristofferson, fordi «han er en av de gutta som ikke holder kjeft» Og så vet vi at Kristofferson med sin konsert i Kristiansand i 2004 dedikerte «Don’t Let the Bastards Get You Down» til nettopp Erik Bye, som han aldri hadde møtt, men visste han delte mye tanker med.

pappa

Om noen dager, den 16, mai, ville faren min fylt 86 år. De fleste av oss har forbilder. Han var mitt store forbilde, og er fremdeles min veiviser i livet, til tross for at han var en beskjeden mann som sjelden snakket i store ord. Han var en ydmyk mann som trodde på Gud, og hadde sine verdier han utstrålte uten formaninger og uten å se ned på noe menneske.

Han vokste opp i et fiskevær i Loppa langt nord, med en tøff barndom, og fikk tuberkulose som nesten tok livet av han. Han måtte sørover for rehabilitering og ble her, og trivdes. Han møtte veggen her også, da han ble skilt og måtte leve alene resten av livet, men hadde oss, sin kjærlighet til naturen og sin tro som mening i det meningsløse.

Han var hverken berømt taler eller artist, hverken konge eller president, men han var forbildet vårt, fordi han var den han var og utstrålte en klokskap jeg har kjent igjen i de andre forbildene jeg har blitt kjent med.

Derfor er jeg for kongehuset, for outsiderne og for «de som ikke holder kjeft», for det er ofte de som er de mest kloke, de mest ydmyke, de mest beskjedne.

Reklamer

2 kommentarer om “Maktmenneskene og outsiderne

  1. Veldig fint Svein Inge. Og du er priviligert for å ha opplevd slikt som du nevner her. Og ikkje minst for kjærleiken din til far. Eg har mott ein del som forbannar sine foreldre, og det er så trist, så trist, at eg har ikjje ord.

  2. Vi tenker mye likt, Svein Inge! Tusen takk for din gode artikkel her!
    Ha en fin 17. mai, du og dine!

Legg igjen en kommentar til Odd Jan Sandsdalen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s