«For de fleste er «ekte» fattigdom en saga blott,» sier forskeren Asle Toje til Dagens Næringsliv. Alt er relativt, sier nå jeg.
Det lå an til storstreik hos Bjørn Kjos i Norwegian, men den glade flysjefen lot seg ikke rikke. Problemet Kjos sliter med er at han bruker utenlandsk arbeidskraft, for da slipper han unna med en brøkdel i lønninger. Alle vet at norske lønninger er i verdenstoppen, men alle vet også at kostnadsnivået i Norge troner minst like høyt. Kjos har klart seg bra mot alle odds. Vi så hvor lenge flyselskapet til Espen Hennig-Olsen fikk leve. Kristiansand er en middels by i Norge men Norge er et lite land i verden.
Når Kjos ikke vil rikke seg er det fordi han vet at han ikke vil makte norske lønninger. Det kan rett og slett senke Norwegian. Derfor er han avhengig av mest mulig utenlandsk arbeidskraft, selv om han risikerer streikebryteri.
Men det er ikke bare Bjørn Kjos som protesterer. Når den gamle statsministeren Kåre Willoch (85) snakker er det alltid verdt å lytte. Helt siden han ble pensjonist har han engasjert seg for de svakeste i landet, nemlig barna. I Dagbladet før helga er han på barrikadene igjen.
«Vi har et alvorlig problem, som jeg synes det er smertelig at ikke flere engasjerer seg i. Barnefamilier er jo blitt relativt sett meget fattigere i forhold til andre enn det var i forrige århundre. Veldig mange barn vokser opp med en fornemmelse av at foreldrene er fattige,» sier han til avisa. Han tror den oljesmurte velstandsøkningen har maskert at barnefamiliene relativt sett har tapt økonomisk grunn i Norge. Først opphevet man skattefradraget for barn, med den begrunnelsen at man heller vil gi barnetrygd. Deretter har man halvert realverdien av barnetrygden for familier med flere barn. Det er klart det medvirker til fattigdom, sier Kåre Willoch.
Bjørn Kjos er på mange måter offer for det samme problemet. Vi må ha høyere lønninger for å klare oss. Barna blir uansett glemt, for lønnsoppgjøret handler om de voksne.
Middelklassen i nyrike Norge blir rikere og rikere, og forbruket vårt i utlandet er nå på svimlende 85 milliarder. Vi bruker så mye penger og fremstår så selvtilfredse at det nesten er kvalmende, mener ekspert. «Dere er som russere», sier stjerneforfatter Jan Guillou om hvordan vi fremstår i utlandet. Men rikdommen har en bakside.
I følge NAV sin statusrapport fra 2012 om levekår og fattigdom i Norge har andelen barn som lever i lavinntektsfamilier økt det siste tiåret. Det vil si at par i Norge med et barn må tjene rundt en halv million kroner i året før skatt for ikke å være fattig. En enslig forsørger med to barn må tjene mer enn 400.000 kroner for å ikke være fattig. Dette er en internasjonal standard for fattigdom.
Organisasjonen Voksne for Barn mener både de rødgrønne og de blå har sviktet de fattige barna. Tidligere barneminister Anniken Huitfeldt skrev i en kronikk i Dagbladet om det å være fattig i et rikt land. Hun hevdet at det «viktigste vi kan gjøre for å forhindre fattigdom blant barn er å sørge for et sosialt utjevnende skolesystem, tilgang på billige barnehageplasser og et inkluderende arbeidsliv hvor det er plass til begge foreldrene – og ikke bare en av dem». Men mange av de stadig økende antall enslige foreldre er ofte i full jobb. Det vil ikke Anniken Huitfeldt snakke om.
Willoch fikk støtte fra en annen gammel statsminister. Odvar Nordli er enig med Willoch, og på mange måter er det nesten underlig at det er disse to gamle kloke menn på 85 år som roper varsko. Willoch og Nordli mener sviket mot barna skyldes uvilje mot å øke barnetrygden.
Forsker ved Fafo Tone Fløtten bruker også barnetrygden som et eksempel på hvorfor det er blitt flere fattige barn. «Beregneringer i Fordelingsutvalgets rapport viser at dersom barnetrygden hadde blitt regulert i tråd med reguleringen av folketrygdens grunnbeløp fra 1996 til 2006, ville lavinntektsandelen i barnefamilier ha vært to prosentpoeng lavere i 2006 enn den faktisk var,» skriver hun i rapporten til Voksne for Barn.
Professor Per Morten Schiefloe forklarer i en kronikk i VG hvordan det henger sammen: «Lønnsnivået i Norge er høyt, og kvinnene er i arbeid. Dermed ligger også medianen høyt. I praksis betyr dette at de fleste eninntektsfamilier kommer inn i fattigdomsstatistikken».
Professorens ord er min inngang inn til temaet, og også årsak til at temaet nå skal opp på Protestfestivalen til høsten. Jeg var uvitende til jeg ble skilt i 2011.
Med to mindreårige barn oppdaget jeg at de løpende utgiftene var de samme som da vi med dobbelinntekt strevde med å få alt til å gå opp. Hvilket mirakel skulle jeg oppleve for å klare dette alene? Noe av det første bekjente sa til meg da separasjonen var et faktum, var at «du må finne deg ei ny fort, så du har noen å dele utgiftene med». Jeg er ikke laget sånn at jeg bare kan gå ut å finne noen, så i stedet valgte jeg å slåss for å overleve fra dag til dag. Det første som måtte skje var at jeg måtte opp i lønn. Det igjen gjør at arbeidsplassen sliter. Det var ikke noe valg, det bare måtte bli sånn. Men selv det er ikke nok. Når min sønn på 8 år sier at pappa er fattig, vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal svare. Jeg er jo ikke fattig, men utgiftene er for store, og de er nødvendige. Jeg laget et regnestykke for barna mine med å ha to bøtter foran meg. Jeg forklarte at hver voksen i familien har ei bøtte hver og de er fulle av penger. På slutten av hver måned er bøtta tom, men så fylles den igjen. I vårt hus har vi bare en bøtte nå, og ikke to. Derfor er pappa ikke fattig, men han har bare ei bøtte. De sluttet å spørre mer etterpå. Forsto alt.
Nylig var jeg på fest med barndomsvennene i gata vi bodde i på 70-tallet. Det var 30 år siden jeg hadde kontakt med dem sist, men minnene om tida i Kobberveien glemmer jeg aldri. Vi var en sammensveiset gjeng og vi delte alt. Vi er på en måte smeltet sammen for alltid. På festen snakket vi om hva årsaken kunne være og konkluderte med at en viktig grunn var at alle var i samme bås. Ingen var rike, ingen fattige. Vi måtte tilbringe tiden sammen både vinter og sommer. Vi ble knyttet sammen i et vennskap som er hevet over tid og grenser, for alltid.
Tiden har forandret seg enormt siden 70-tallet. Det går ikke en dag uten at noen av mine venner legger ut bilder på Facebook fra land langt borte. Dette er reiser vi ikke under noen omstendighet kan foreta der vi er i livet nå.
Relativ fattigdom er reell, og det er barna som merker det mest, fordi de ikke kan få sykkel, ferieturer eller fotballutstyr som de andre ungene.
Hvis ikke regjeringen tar opp hansken sitter de ikke trygt lenge. Forskjellene øker, og de øker fort. Cirka halvparten skiller seg. Like mange har to lave inntekter. Alle er enige om at det er usunt med større forskjeller. Til og med rikingene som var på symposiet Kontra forrige helg. Når Venstre-duoen Trine Skei Grande og Sveinung Rotevatn tar opp hansken og forsøker å gi den videre til Høyre er det ingen til å ta imot.
Det er bare en gammel statsminister og 100.000 barn som ingen gidder å høre på.
Protestfestivalen tar opp hansken 15. september. Forhåpentligvis stiller både barneombudet og barneminister Solveig Horne i panelet.
PEACEMANS BLOGG 
Hvilke er «de andre barna»? De barna som får alt de peker på? Er det de barna med foreldre som fortsatt er sammen, eller de med skilte foreldre som kappes om å skjemme bort barna? Selv om de har dårlig råd?
– Er det viktigere å la de få alt de ønsker seg enn å lære barna pengenes reelle verdi? Hvilke barn vil klare seg best når de skal ut på egen hånd?
Bra blogg, Svein Inge!
Det er Magne fra VG her. Selv om konflikten i Norwegian er løst siden du skrev dette, fortjener det flere lesere. Derfor har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG i dag, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
Tja jeg levde under relativ fattigdom dvs fikk ikke alt jeg pekte på, men alt trenger ikke være nytt du kan lett skaffe en sykkel til 500 spenn eller tilogmed gratis hvis du jobber litt med det er du virkelig så blakk at du ikke kan sørge for leggskinner og et par fotballsko ?
Hva faen skal en unge med en ferietur til «Syden» ja jeg kjenner det igjen ville gjerne til syden jeg og fordi alle andre hadde vært der, men du vet at en tur til en campingplass i sverige er like bra eller bedre eller bare en skog/fjelltur det er bedre kort og godt, og bruke tonnevis av spenn på og dra til en resort fordi det er varmt osv er verdiløst.
Jeg må si meg enig med Asle Toje norske barn vet ikke hva ekte fattigdom er i verste fall lærer barna dine verdien av ei krone og blir ikke av typen bortskjemte rasshøl.
Største problemet er mobbing fordi en ikke har de moteriktige merkeklærne e.l
Jeg tror barna dine etterhvert vil forstå at det er bedre og være rik på en far som er tilstede og snill enn og være rik på penger og dritt som en egentlig ikke trenger.
Jeg er enig med deg, men vi snakker om barna nå, ikke oss voksne. Ikke så lett å forklare barn at de ikke kan få det samme hos far som hos mor eller som hos andre barn, f.eks. Det viktigste er likevel å være gode foreldre, og forklare barna så godt man kan hvorfor man ikke har råd til det ene eller det andre.
Skjønner hva du sier men,forklare barn at det ikke er penger til noe hver mnd!det er tøft og dem har ikke godt av og ikke få være med på noe.forklaringen kan bli sår og tung selv om man er Verdens beste mamma,tru du meg.
Har aldri vært mere enig en det du skriver..
Jeg som enslig skilt far med 2 unger har sjelden kjøpt nytt til dem.
Men dem har alt hos meg og hos mor, men det er «brukt av søsken, arvet, evnt kjøpt på brukt stasjon… osv» Og seff nytt når det trengs..
Grunn: Feks.Hvis jeg skulle kjøpe nye fotballsko til hu minste, for la os si ca 1000 lappen gjør henne ikke til en bedre spiller, og henne skjønner ikke dette med penger heller…
Selv når jeg selv spilte i Vestfold og i 5 div så kjøpte jeg fotball sko på Europris for 150,- mens de mest forfengelige kjøpte det nyeste av det nyeste av fotbalsko til 1500/2000,-, men jeg hadde sko hele sesongen, mens dem hadde 2 par…. Dette er SANT.
Når ungenne vokser og trenger større sykler/ ski osv så kjøper jeg det på bruktstasjonen for en billig penge…
Ungenne er veldig glad for utstyret og ikke merke og pris( selv om foreldre mener dette, så er det heltFEIL)
Glad jeg bor på ei bygd der ikke det «voksne statusjaget gjenspeiler ungen/ungenne»
Hvis det er dette artikkel skriver legger til grunn så har han rett, men hvis ikke så må artikkkelforforfatter gå litt i seg selv også…
Hva EXSEN gjør med ungen er helt irelevant med hva du gjør.
Ungen elsker begge foreldrenne uansett status…
Tips til alle: IKKE SNAKK NED FAR/MOR OVENFOR UNGEN DERES… OK?
på 90 tallet klarte en familie seg med en inntekt. 24 år senere og det bare funker ikke. Et steg i riktig retning hadde vært å skattelegge familien og ikke individet.
Er man 2 og begge tjener 500 000 blir det likt, men dersom A tjener 900 000 og B 100 000, så skal den familien skattelegges mye hardere.
Jeg låner eller bøtte historien din litt.
ja,vi elsker dette landet.tenk hvor heldige vi er .Jeg er vel så priviligert.Takker for helse ,skole ,friluft frisk luft ,sjøen fjellet ….
Ikke snakk om fattigdom når du velger det selv, du tar et valg når du skiller deg. Mindre penger men du kan kn…. hvem du vil, du har friheten til å våkne opp med hvem du vil og du slipper krangling og masing. Jeg har valgt penger og holder ut som best jeg kan, kunne jeg skilt meg uten å gå ned i levestandard så hadde jeg gjort det. Det er lettere å leve med lite sex enn å være fattig….
Det er faktisk 2 om det valget da.
Og en kan ikke knulle hvem en vil heller er faktisk 2 om det valget og … hvor faen har du fått holdningene dine fra ?
Auda.. Håper du våkner en dag.
Ikke alle har et valg. Noen får faktisk samlivsbruddet dumpet i fanget – sammen med fulltidsansvar for ungene alene, fordi det ikke lenger passet den andre parten å stille opp. Fremdeles et mysterium hvorfor 9 av 10 unger havner hos mor etter skilsmisse? Du får orientere deg litt i verden da, skjønner du.
Jeg synes dette var veldig bra skrevet og må innrømme at jeg synes noen av kommentarene her er helt unødvendig å komme med. Det er ikke alltid man kan velge å være i et ekteskap/samboerskap, det hende faktisk at en av partene «stikker» og da MÅ man bare klare seg selv. Man velger jo selv om man vil holde ut som det blir nevnt dåg det kanskje ikke er det smarteste jeg har hørt da det gjelder kun penger. Tror ikke barna tar så god lærdom der. Det er en liten tanke vekker det du skriver og jeg håper de som ikke deler denne oppfatningen tar seg tid til å tenke seg litt om, for dette er reelt for mange barn!
Veldig bra skrevet, og realiteten for så mange av oss. Prisnivået i Norge passer bare ikke for enslige. Er enig i att mange barn idag er «bortskjemte». Men som du skriver er det ikke alltid så lett å forklare att barna ikke kan være med på det de andre kan. Sånn som enkelte skoleturer, håndball/fotballcup osv. Min 15 åring har venner som drar på shoppingturer til byen med flere tusen kr i lommeboken. Det er helt uaktuelt for mine 3. Men de lærer og forstår att penger ikke vokser på trær, så noe er jo egentlig bra med det. Stusser veldig på enkelt av kommentarene her. Merkelig holdninger blandt noen. «Bedre å holde ut med lite sex istedet for å være fattig?» Seriøs!!!!!!! Man kan jo faktisk ikke alltid velge da…..når den andre parten bare stikker f.eks.
Er enig med deg men det var faktisk en stor sak i Morgenbladet i fjor om fattige barn der de regnet ut at ei mor i full jobb ikke hadde mulighet til å klare seg uten mannens inntekt, så om han var voldelig måtte hun bare holde ut. Regjeringen må gjøre noe med barnetrygden. De kan doble den for de som ikke er to.
Barnetrygden er faktisk doblet for enslige. Men den kommer fortsatt ikke på mer enn litt under 2000 kr pr mnd. Og beløpet forandra seg ikke på de 18 åra jeg mottok det…
1900 kr i dag er ingenting, dessverre……stemmer at den ikke har beveget seg på årevis, og dermed blitt betydelig mindre hvis vi ser utgiftsnivået ellers
hei Monica. Det er faktisk ikke sant, att enslige får dobbelt barnetrygd. jeg har 3 barn, og 6 barnetrygd får jeg ikke. Jeg får ett tillegg på 610 ,-
men hadde jeg gått og NAVet med Overgangstønad, så hadde jeg også fått for ett ekstra barn. altså 4 barn i steden for kun 3 barn. + de vanlige enslig forsørger som jeg mener er 610,-
Barna dine blir sterkere individer enn de som får mye rett i fanget. Har ikke barn selv, men inntrykket er at venners barn har ganske store mengder leker, klær og utstyr i forhold til hva jeg selv hadde som barn på 80-tallet. Barna dine vil få oppleve større glede når de først får noe (ikke minst noe ubrukt) enn de som får alt de «trenger». Det er også stort å få kjøpe noe de selv har spart opp til. Det lærer barna dine hvordan verden fungerer. Tror barn som vokser opp med «alt» får seg en ubehagelig vekker når de flytter hjemmefra. Barna dine får en sunnere oppvekst.
Følte meg aldri fattig da jeg var liten, men hadde foreldre som ikke sløste. I voksen alder har jeg skjønt at når Pappa sa at vi ikke hadde mere penger, så hadde de likevel holdt av litt til uforutsette regninger. Jeg visste at jeg måtte vente til bursdag og jul før jeg fikk ting utover klær og sko. Det gledet jeg meg til hele året og husker som noe fint. Var barn da også som stadig reiste bort når vi var hjemme eller dro på hytta. Det overlevde jeg fint, men det var sikkert lettere uten internett. Barn må lære å leve med at ikke alle har nøyaktig like mye å bruke på sånt og noen forvalter pengene sine annerledes enn andre. Enig med han over som anbefaler hytteturer over utenlandsreiser (lån av venner eller bli medlem i Turistforeningen). De morsomste minnene er fra ting som ikke kostet noe særlig. Lær barna å bruke det de har til størst mulig kreativ utfoldelse.
Det sagt – jeg fatter ikke hvordan enslige foreldre får det til å gå rundt, når jeg som er alene uten barn med en grei inntekt ikke sitter igjen med så enormt mye til overs jeg heller. Det er dyrt å bo, spesielt i Oslo der det skal godt gjøres å komme under 10.000,-/mnd bare på husleie eller nedbetaling av boliglån. Forbruket man får inntrykk av via sosiale medier gir ofte inntrykk av høyere lønnsnivå enn stillingene tilsier. Gjetter arv eller forbrukslån som kilde. Jeg får det ihvertfall ikke til å gå opp ellers. Trist at sosiale medier gir andre opplevelsen av ikke å ha det (økonomisk) like bra. Savner på noen måter tiden før internett. Skammer meg litt over stort forbruk sammenlignet med 30-50-100 år siden, selv om det er lavt til å være i 2014. Bruk og kast i stor grad. Ingen stopper sokkene sine lenger, folk syr nesten ikke igjen hull i klærne sine heller. Historisk sett flaut. Og alle som snakker stort om miljø uten å kutte ned på eget forbruk… fysj. Det kan du lære barna dine!
De fleste som påberoper seg å være fattige har kun feil prioriteringer. Noen påstår at de ikke har råd til varm mat til ungene, mens askebegeret flyter over av sneiper og mobiltelefonen er av siste og dyreste sort.
Er det så enkelt? Når man har de samme utgiftene som da man var to med to inntekter, betyr ikke det at økonomien blir dramatisk forverret? Barna er jo de samme
Men man deler da på utgifter når man skilles: reiser-.klær-hobby-skoleturer-etc..
Da må man være gode venner. Det eneste vi deler på er større ting som sykler, men det fungerer dårlig det også fordi det blir aldri dratt med til den andre. Nei, her må det til to sett av alt. Det vil si at jeg må holde mine to med fullt utstyr.
Med fare for å høres krass ut: dersom man går fra to inntekter til en inntekt, men samtidig har samme nivå på utgiftsnivå som før; da må man nesten skjønne at noe må gjøres.
Løsningen blir rett at enten må man kutte i utgifter eller øke inntektene. Kutt i utgifter kan gjøres ved kutte i forbruk, flytte til mindre leilighet, selge bil, osv osv. Øking i inntekt kan gjøres ved å bytte jobb, evt ta på seg ekstrajobb.
Beklager å måtte si det, men sånn fungerer nå engang verden. Uansett så er jeg overbevist om at du og barna kommer til å klare dere bra til slutt (er nok litt en optimist av natur).
Synes nesten du var morsom.
Jeg synes folk som syter og klager, men ikke er villige til å gjøre noe med egen situasjon, er morsome.
Tja, det kan du godt si. Personlig har ejg2 jobber, som samlet gir meg 18 000,- netto ut pr måned.
med denne voldsomme summen, må jeg fore 3 barn Mine barn må benytte seg av Barnehage og SFO, det blir alene 6 500,- pr måned som må betales. Og min enorme gedigne leilighet på 55Kvm med vannvittige 2 rom (1 stue og ett soverom) koster knappe 8 500,- pr måned. Og jeg MÅ bruke egen bil i jobbene. så 15 000,- er allerede brukt opp. så 3 000,- pr måned går til strøm mat klær såpe og bilen. eneste jeg kan prise meg er km godtgjørelsen som alle firmaer er pålagt å betale den som må bruke egen bil, men den dekker såvidt bilen om jeg reparerer den selv.
Det betyr 3 000,- pr måned for oss 4. Hvordan vil du mene att denne summen kan prioriteres slik at en ikke er fattig?
Jeg kjenner meg igjen, selv om du har det enda verre. Poenget mitt er at man kan ikke leve på en inntekt eller to små inntekter. regjeringen tvinger oss til å finne en partner for å dele økonomi, om ikke samliv.
Det bør helt klart gjøres noe for å jevne ut forskjeller, men slik det er i dag er ikke barnetrygden rette veien å gå. Barnetrygd er noe som alle med barn får, også «de rike». Det regnes ikke som inntekt og skal ikke skattes av, om du har greit med inntekt. Er du derimot per definisjon fattig, velger mange kommuner å se på barnetrygden som inntekt, og du blir trukket tilsvarende i stønaden fra NAV. De med mer enn nok penger setter barnetrygden inn på høyrentekonto til ungene slik at de har god startkapital. De med mindre penger bruker den til mat, klær, bolig og annet som barnet trenger for å ha det godt. De fattigste får ofte ikke noen barnetrygd i det hele tatt, om kommunen velger å se på barnetrygden som inntekt og trekke det fra i stønaden. Etter min mening bør barnetrygden først behovprøves, og så økes.
Jeg er veldig for att alle skal få det andre får.
Jeg syns ikke en rik enslig skal få mindre en meg som er «fattig» enslig.
Dog, jeg er helt enig i att barnetrygd øking, eller variasjon etter inntekt her, ikke er veien å gå.
Da er det bedre å legge SFO og Barnehagen inn i skole systemet. og legge barnetrygden lik for alle.
Vet jeg får pepper for dette, men de fleste, nesten alle benytter seg av både barnehage og SFO. så derfor mener jeg dette. En må huske for en mansalder og vel så det siden, så var det en diskusjon med sinne i hode på folk da skolen skulle bli for alle og alle skulle på skolen. I dag ser vi på dette som en selvfølge.
Mens barnehage har vi en helt annen oppfattning på dette, men så og si alle har barnasine i barnehagen.
personlig måtte jeg sende minste gutten i barnehagen når han var 4 måneder. For lenger pappaperm får en ikke, selv om en er enslig far. (mener generelt att barnehage barn bør være minst 2år)
Litt økte skatter (blir trolig dekt inn da klasse 2 er borte) lavere barnetrygd, og barnehage og SFO i skolesystemet. Da er nesten fattigdom blant barn borte. jeg personlig hadde mista 6 500,- i utgifter, men betalt kanskje 500,- mer i skatt og mista 610 i barnetrygd event 100,- mindre pr barn også. altså 300,- der også. 1410 blei vel det så likevel 5 000,- i +. bedre muligheter for å takle arbeidsdagen da barnehage og SFO er sikret. Noe som igjen vil gi for de fleste bedre sosiale opplæring for barna.
Og dere som nærmest er pedagoger og barnesykologer av personligheter, kan gjøre som dere allerede gjør pr i dag, dere har jo privatundervisning i hjemmet uansett.
Hva har egentlig B. Kjos og Norwegian med fattige barn å gjøre? At en eks. flyvertinne på NAV har mindre penger til barna sine etter at ei Thai dame/herre har tatt over jobben hennes? var det derfor det er med i sammenligningen?
Sammenhengen er at vi utgiftsnivået er så høyt i dag at inntektene må være deretter. Når Bjørn Kjos går konkurs om han bruker norske arbeidstakere er det fordi at norske lønninger er så høye. Setter man det i sammenheng med fattige barn forstår man at det er umulig å klare seg på en inntekt, med mindre det er en svært høy inntekt.
Dersom NAS må betale høyere lønninger pga fagforeningene her i landet så vil det øke prisene på billettene. Dette vil igjen føre til at passasjerene finner et flyselskap som er billigere, noe som i ytterste konsekvens gjør at NAS går konkurs og at folk mister jobbene sine. Man kan gnåle alt man vil om onde og grådige kapitalister, men faktumet er at disse menneskene faktisk skaper arbeidsplasser som gjør at folk har en jobb å gå til. Alle kan ikke motta trygd, alle kan ikke jobbe i det offentlige.
Det er jo en viktig mangel i logikken her; uansett hvordan du snur og vender på det vil i snitt en familie med to inntekter ha mer å rutte med enn en familie med bare en inntekt. Dal vil alltid 1-inntektsfamlien kanskje ha mindre å rutte med til både bosted, bil og «daglig drift». Derfor kan man ALDRI (med 1 inntekt) sammenligne seg med de med 2 – de vil alltid «vinne» den kampen (i snitt).
Så spørsmålet er om det er reell fattigdom vi snakker om eller om det kun er følelsen av å ikke strekke til på samme måte som de med to inntekter. Det er en vesensforskjell mellom de to tingene.
Ja, det er en vesensforskjell, men hvorfor var det sånn at da vi vokste opp i Norges tettest befolkede vei, hadde vi et eventyrlig og godt liv, som vi har så gode minner fra. Jo, fordi alle var i samme bås, og dermed likeverdige og likestilte på alle området. Vi var som en stor familie. Ingen var rike. Ingen fattige. Ingen kunne reise noe sted. I dag er alt snudd på hodet og ungene til de av oss med eninntektsfamilie har det ikke som da vi var små. Samfunnet har tvunget to foreldre ut i jobb de siste åra og levestandarden har økt betraktelig, men de glemte at dette dobbellivet har aksellert skilsmissene siden 70-tallet, og dermed økt betraktelig antall «fattige» barn. Da snakker vi om barn som ikke kan alt det de andre barna kan. Det kan godt være at mine barn har det bedre enn de rike barna, men de trives ikke med forskjellene. Ingen gjør det. Ikke vi voksne heller, som blir satt utenfor. Mine beste venner reiser kloden rundt og vi kan aldri være med, og dermed mister vi vennefamilier også. Nå setter jeg litt på spissen, men det må til
For det første er jeg ganske sikker på at du ikke oppfattet nyansene her på samme måte da du var liten som det du gjør nå. Det er ganske mange problemstillinger vi sparer våre barn for heldigvis.
Jeg er ikke helt sikker på om du kan si at «samfunnet har tvunget to foreldre ut i jobb» – kanskje det heller er slik at begge voksne ØNSKER å jobbe. Ingen har tvunget meg i jobb i hvert fall, og ikke 10 ville hester hadde klart å tvinge meg til å være hjemme for at du skal føle deg bedre….
Du sier det selv – det er en utvikling som er ønsket i familiene – side de ønsker seg høyere levestandard. Ingen tvinger dem – det er et valg som kan byttes mot lavere levestandard.
Det kan selvfølgelig oppleves som urettferdig at du ikke har samme valget, men du har allikevel ganske mange valg som kan gjøres:
– flytte til et rimeligere område
– se om du kan få deg en jobb med høyere inntekt
– gå gjennom økonomien og kutte ut alle unødvendige utgifter
Jeg er ganske sikker på at dersom DU ønsket å prioritere ferie hadde du klart det ved å prioritere og gjøre strukturelle endringer. Men du har altså valgt å ikke gjøre det. Det er ditt valg.
Dette handler ikke om meg, men om 100.000 barn. Det er heller ikke bare meg som sier dette, men bl.a. to tidligere statsministere. Å snakke om å flytte til et rimeligere område blir tullete. Jeg bor i et rimelig område, og kan dessuten ikke flytte pga nettopp ungene. Høyere inntekt? Ja, tenk de som kan velge det… Kutte ut utgifter, ja de utgiftene jeg har er strøm, lån, mat og kommunale avgifter. Velg selv hva som kuttes. Er vel sånn for de fleste eninntektsfamilier tenker jeg
Grunnen til at både mor og far må ut og jobbe i dag henger jo i stor grad sammen med likestillingen og at bortimot alle kvinner nå er ute i arbeid. Flere i arbeid –> mer uavhengige mennesker -> økt etterspørsel etter varer og tjenester -> prisene går opp -> det blir dyrere å bo -> man må ha to inntekter for å få en husholdning til å gå rundt der hvor man før klarte seg på en. Dette er grunnleggende tilbud og etterspørrsel, det er ikke noe mystisk med det.
Jeg er også ekstremt fattig relativt sett hvis jeg sammenligner meg med Røkke og Fredriksen.
Allikevel har jeg råd til å kjøpe ferskt brød hver eneste dag og ved til vinteren for å holde varmen.
Så lenge du har nok penger til å holde deg sunn og varm, så har du ingenting å klage over.
De som har mye penger har det på ingen måte bedre enn de som har litt lite, selv om mange liker å tro det. Ofte er det faktisk stikk motsatt.
Vel, det er vel et problem hvis man ikke kan kjøpe ny vaskemaskin om den ryker, om ungene ikke kan i dyreparken med vennene, om de ikke kan ta del i det vennene gjør, eller være med på turer fordi det koster for mye. Vi voksne irriterer oss bare over forskjellene, men vi overlever, selv om vi statistisk lever kortere…
Når du er alvorlig syk, ikke har penger til mat og vaksine og holder på å fryse i hjel om vinteren, da kan vi begynne å snakke om fattigdom. Foreldre i dag kaller seg fattige fordi de ikke har råd til å kjøpe den nyeste og beste mobiltelefonen og de mest moteriktige klærne til ungene. Det blir for dumt. Hvis man ikke har råd til å reise til syden, er det bare ta en tur på fjellet eller på stranda i stedet for. Da sparer man både penger og miljøet og antakelig er det minst like gøy.
Vi kan jo ikke sammenligne oss med Afrika når vi bor i verdens rikeste land. Dette handler om relativ fattigdom. Det er antakelig flere på lykkepiller eller som tar selvmord i Norge enn i de fattigste land. Det å ha det bra handler mye om nære relasjoner og flokktilhørighet som Fugelli snakker om, enn penger. Alt koster her i landet. Når noen barn kan være med på alt og andre ikke er det skadelidende. Man kan til og med se problemene i det som er luksus. Når min sønn drar til moren når han er hos meg fordi hun har playstation ser du bare en flik av problemet. Jeg vet ikke om du har barn men du ville sikkert ikke likt det
Hvis du må velge mellom mat til ungene eller medisiner til deg selv – da ER du fattig. Jeg syns du bør sjekke hvordan aleneforsørgere og barna deres FAKTISK har det før du påstår at bloggeier tar feil. Forskning gjennom flere år har vist at aleneforsørgere ER fattige.
Vi har alle våre problemer, men kan ikke forvente at andre skal rydde opp i de. Man må ta tak i de selv hvis man virkelig ønsker noe veldig sterkt. Har du behov for mer penger, har du et hav av muligheter til å tjene mer hvis du er litt kreativ. Jeg hadde lite penger i en periode av livet mitt og gikk da rundt i byen og hengte opp lapper overalt med teksten «Har du PC trøbbel? Ring meg så hjelper jeg deg etc…». Jeg fikk veldig god respons på det og tjente faktisk forbausende mye penger på det.
«Nød lærer naken kvinne å spinne» som det heter.
Jeg har vært både «relativt fattig» og mangemillionær i løpet av livet mitt, men den perioden jeg hadde det best, var faktisk da jeg hadde minst – ironisk nok.
Jeg syns du skal ta med deg 3 000,- i Juli og 3 barn. Dette skal holde en hel måned til alt bortsett fra bokostnader.
Altså til mat, klær, såpe, drikke, og nødvendig aktivitet til barna, siden barnehagen og sfo er stengt denne måneden.
bare som en opplysning, så koster det mest kjøpte brødet i Norge 23,- så med 3 barn og en voksen så går det 2 brød pr dag om en er sparsom det blir 1 380,- bare her. dermed har du 1 620,- til pålegg middag kveldsmat og klær og såpe for kropp, oppvask og klesvask. Og alle vet att handvask av klær og oppvasken gir høyere strøm utgifter en ved bruk av maskiner.
Det er heller ikke mye tid igjen til å ta på seg ulovlig svartjobber, når en har 3 barn, og to jobber jeg må jobbe fra 0800 – 1600 og 2100 – 0200 daglig. så lørdag og søndag trenger jeg kun for barna, ingen annet.
Nå har jo ikke trådstarter ungene på heltid, men annenhver uke eller noe i den duren. Da er jo valget hans om han vil bruke denne tiden til å sitte å skrive blogginnlegg og håpe at det skjer et mirakel som gjør at han automatisk får penger inn på kontoen eller å være kreativ og bruke denne tiden til å tjene noen ekstra kroner. Det er selvsagt opp til han.
Hvis man er frisk og rask og har masse fritid, så er det et hav av muligheter til å tjene penger.
Jeg diskuterer gjerne her inne, men Fredrik, denne saken handler ikke om meg. Det handler om 100.000 barn, og vil gjerne diskusjonen skal handle om de poengene jeg tar opp. Dessuten, ikke alle er businessminded. Det skal holde med en normal lønn i dag uansett hva man driver med. Må man jobbe dobbelt så har man iallefall ikke tid til å ha unger…
Hvis man ikke har tid eller råd til å få barn, bør man heller droppe det. Hvis man har 2 barn og omtrent ikke klarer seg, hvorfor skaffer man seg da et tredje barn? Det er en logisk brist her.
Hvorfor skal man kreve at andre rydder opp i sitt eget rot?
Kunne ikke vært mer enig. Jeg er så lut lei av å høre folk gnåle over dårlig råd, dårlig livssituasjon, dårlig ditt, dårlig datt; men så er de ikke villige til å gjøre noe som helst selv for å forbedre på sin egen situasjon.
Siden du tydeligvis ikke har forstått hvordan en får barn: En må være to om denne oppgaven, så sant en ikke er rik og kan kjøpe rørbarn.
Etter siste barn, så kan ting gå galt. 100 000 barn har opplevd dette i Norge. Trur du disse 100 000 barna kun er født med en forelder?
Hva hvis inntekta ikke var dårlig da du fikk to barn? hva hvis du var i full jobb, gift, og alt var kjempefint, for så å bli syk, skilt,. alene… ikke alle kan hoppe inn i alle mulige jobber, ikke alle har muligheten til å jobbe i det hele tatt! Ikke fordi dem ikke vil, men fordi dem er syke…. inntektene ryker faretruende langt ned, utgiftene holder seg høyt oppe, og ja barna lider under det…. Jeg har IKKE den nyeste mobilen, har IKKE ny bil ( en gammel som faktisk er dyrere fordi den er gammel… men enste jeg har mulighet til å eie…) har ikke kjøpt klær til hverken meg eller barna på mange år, alt arves, og er det noe jeg må kjøpe,. så er fretex butikken, selv om den også nå begynner å bli skremmende dyr. Jeg er ALDRI ute med venner (ikke engang når jeg er barnefri) alt kjøpes brukt… mat spiser jeg bare i perioder, dvs hele måltider, da barna får først, og jeg tar det som blir til overs… jeg har måttet hente ut mat på frelsesarmeen i perioder, for å prøve å iallefall ikke henge så alt for langt etter med regninger. Ferie har vi ikke vært på på mange år… Data har vi slitt med, det er nemlilg et must på skolene i dag, for de får lekser på noe som heter Its learning…i halvanna år, dro barna til besteforeldrene for å få gjort lekser, og i verste fall fikk de leksene med hjem i papirutgave mens ALLE de andre leverte på nett… før man sier at vi klager for mye, så bør man sette seg inn i en reell familie, og se hva de styrer med når det kommer til penger… for jeg fr min del er ikke lei meg over alt jeg mangler, jeg er lei meg for alt barna mangler, og hvordan de må stå å se på at de andre ungene for eks har sykkeldag på skolen, skidager,. skogsturer med grillpølser og lompe, fordi jeg ikke har råd til å sørge for at de kan få dette… Jo jeg har tak over hodet, strøm i kontakten, men jeg har ikke gleden av å kose meg med det, for jeg aner sjelden fra mnd til mnd hvordan jeg skal sørge for at vi har alt anna …..
Nå blir vell dette fort oppfattet rasistisk, men det er ikke tanken SUKK på forhånd
Jeg er arbeiderklassen, og min første barne sykkel satt langt inne.
Her om dagen, så kom det en famile, med 5 barn ut fra en sportsbutikk.
4 av dem med hver sin nye sykkel, og hjelm. Mor og far, snakket ikke Norsk.
Det er tydligvis slik, at myndighetene, prioriterer skatter og avgifter, så nordmenn lever i fattigdom.
Mens andre får disse pengene som blir stjålet av oss, rett opp i hendene.
Dette blir helt feil.
Det er noen som sitter og synns dette er riktig, og bra. Men det er jo faktisk ikke det.
Verdens rikeste land, skatter og avgifter, holder mange nede i fattigdom, mens andre får alt av de som er så snille. Så snille, bare det ikke gjelder nordmenn, for vi har det jo så bra sier de snille. Som mest sannsynlig har god råd, og gjerne gir bort det andre jobber for.
Betale til felleskapet, my ass.
Det er vel ikke utenkelig at både mor og far tjener bra på arbeidsplassen selv om de ikke snakker norsk seg imellom? Kan det være at ungene hadde penger på sparegrisen?
Men allikevel ble det rasistisk, ettersom du forutsetter at det er staten som har betalt sykler fordi de ikke pratet norsk….
Rundt juletider hvert år bringer NRK og andre tåredryppende reportasjer om fattige barn i Norge, og jeg glemmer ikke innslaget hvor vi fulgte en godt overvektig mor med et barn for å få mat hos Frelsesarmeen. Etter å ha mottatt matposene fisker mor opp en 20 pakning med røyk og fyrer opp en sigg… sikkert en av 40 den dagen. (250,-)…
Synes ikke sånne ekstreme eksempler er verdt å dra frem. Men ok, la oss si at hun røyker, er noen som ikke klarer å slutte med det. La oss si at hun er overvektig, noe som ikke trenger bety at hun spiser spesielt mye.
Veldig bra skrevet! Selv kjente jeg også at det var sårt å lese, for jeg vil jo egentlig ikke se på meg og barna som fattige. Det er likevel et fakta at jeg er alene om både utgifter og omsorg, og at jeg hver eneste måned bekymrer meg for om det vil gå rundt økonomisk, eller ikke.
Jeg får heller ikke noe fratrekk på skatten, ekstra barnetrygd eller annen stønad fra Nav, fordi jeg faktisk er gift. Far er ikke norsk, vi hadde problemer oss imellom og separerte oss, han mistet dermed opphold i Norge (godt hjulpet av en elendig advokat)… og da vi hadde jobbet oss gjennom problemene og valgte å oppheve separasjonen var det ikke bare å si at vi hadde ombestemt oss. Over ett år er gått siden vi sendte søknad til UDI, og vi venter ennå…
I mellomtiden er jeg altså 100% alene om forsørgerrollen, om NAV aldri så mye mener at jeg ikke kvalifiserer som alenemor, og det er tøft! Det var tøft allerede da vi var separert, og NAV faktisk anerkjente meg som alenemor, og nå er det enda tøffere!
Alene ville jeg klart meg fint på småpenger for en periode, men ungene trenger stadig ting. Ikke luksusting, men klær, sko, ol.. Det merkes at de vokser, og jeg fortviler dessuten over «bruk og kast»- mentaliteten på skolen. Jeg merker ALT med navn, men likevel forsvinner så mye, og når skolen noen ganger i året annonserer «Se gjennom glemte klær vi har lagt ut. Det som ikke hentes innen to dager blir levert til Fretex.», så ser jeg bestandig gjennom (finner dessverre sjelden det vi savner), og har notert meg at 70% av det som ligger der er merket med navn. Likevel er det altså ingen på skolen som tar seg bryet med å sortere dette ut til dem som eier klærne. De går vel antagelig ut fra at alle foreldre er så rike at noen jakker til eller fra…
For slike som meg er det imidlertid dypt fortvilende når klær og sko forsvinner! Å måtte kjøpe nytt regntøy eller støvler på kreditt… det er jammen dyrt å være fattig!!!!!
(Ja, det er klart vi som foreldre har et ansvar for å lære ungene å ta vare på tingene. Jeg har stort fokus på det, men unger er nå engang unger! Og har ikke skolen også et slikt ansvar?)
Ungene vil selvfølgelig gjerne feire fødselsdag på lik linje med andre barn, og jeg kjenner jeg gruer meg lang tid i forveien. Klarer jeg å spare opp til det? Har jeg hjerte til å si at vi ikke har råd?
Samtidig forsøker jeg å tenke at vi er heldige oppi det hele. Jeg har jobb og vi har egen bolig… og dessuten bruker folk de pengene de har uansett. Også venner, hvor de er par og har to gode inntekter, fortviler til tider over uventede kostnader. For de har gjerne dyrere bil, dyrere ferier, dyrere bolig og dyrere klær, og går dermed likevel knapt i balanse. Ikke er de nødvendigvis lykkeligere enn meg og ungene heller.
På en måte er jeg kanskje heldig som ikke har et forventningspress på meg? Det er ok for meg å si at jeg ikke har råd til å være med på ting, så lenge det gjelder meg selv. Når det gjelder ungene er det imidlertid fælt å måtte si nei, og jeg strekker meg langt for at de skal ha det de trenger og ikke føle på at vi har dårlig økonomi.
Du har rett i at det var enklere da jeg selv var liten. Da var ingen i gaten rike, og ingen ble regnet som fattige, om vi så gikk i arveklær og aldri reiste til syden. Nå er forventningene så store, og ungene kjenner fort på at vi ikke kan bli med på ting andre tar som en selvfølge, og ikke kjøpe ting andre tar som en naturlighet.
Det er mye som kan skje, når den ene ikke er Norsk.
Min kone er heller ikke norsk. Og derfor er jeg i den situasjonen jeg har beskrevet tidligere her.
Når min kone fikk endelig bo tillatelse, og søkte etter norskstatsborger. Fant UDI ut att vi ikke kunne være i ett ekte kjærlighetsforhold, så hun fikk utkastelse og blei sendt hjem. og dermed mista vi en inntekt på netto 40 000,- pr måned, siden hun hadde en meget god jobb her i Norge da hun var bedrifts leder i ett firma i Bergen. Men i følge enkelte her, så skal ikke det ha noe å si, er jo bare en prioritering.
Men for oss blir det snart bedre 😀 Vi flytter i sommer til hennes hjemland (Fillipinene) Der får vi mye bedre økonomi, og høyere inntekt i forhold til her i Norges std.
Mye kommentarer her av folk som virker gansk uvitende til hvordan det faktisk kan være å vokse opp i norge for oss nederst på rangstigen økonomisk. Da jeg vokste opp var vi de fattige i bygda, vi hadde arveklær, lappeklær, aldri råd til å delta på skoleting og alt som de andre fikk kunne vi bare drømme om. Den dag i dag kan jeg ikke spise fiskeboller fordi vi i flere måneder levde KUN på fiskeboller. Jeg som 10 åring jobbet ekstra på matbutikken for å bidra hjemme, fikk betalt i fiskeboller på hermetikkbokser. smakte grusomt. Husker det var noe sånt som 1-2 fiskeboll per person. I perioder fikk vi beskjed om at hvis vi ville spise i dag måtte vi prøve å bli med noen i klassen hjem. Det gjorde vi, og det føltes grusomt, fikk av og til med oss mat hjem av de familiene vi besøkte. Familiene til vennene våre i klassen. Noen anelse om hvor fornedrende det fakisk er? Den dag i dag har verken jeg eller min søster god råd. Jeg har en sønn på 7 år, var samboer med hans far i flere år men det tok desverre slutt. Siden jeg har han 50/50 får jeg null støtte. Det er nemlig sånn at da regnes man ikke som enslig! Har ei veninne som er helt alene med sitt barn, pappaen er død. Hun har masse støtte ordninger og god råd. Nettop kjøpt seg leilighet. Her sliter vi med å få endene til å møtes. Bare denne uka har vi spist fisk hver dag til middag, jeg var så fortvilet i dag fordi vi hadde verken ris eller pasta eller noe å ha til og jeg kunne se at min sønn var utrolig lei av enda et måltid fisk. I dag uten noe som helst tilbehør men han sa ingenting, han spiste maten. Utrolig sårt når man selv er vokst opp svært fattig å selv være fattig med barn. Jeg er flink, jeg prioriterer. Bruker ingenting på meg selv, alt går til han. I perioder hvor vi har hatt svært dårlig råd har jeg hatt vondt i magen vær dag, vært svimmel og ekstremt sulten. Hvorfor? Fordi jeg ikke kunne bruke penger på mat de ukene jeg var alene, fordi jeg måtte ha mat når sønnen min var hos meg. Så ikke kom å fortell meg at det ikke fins ekte fattigdom i Norge anno 2014. Her om dagen pantet vi flasker. Takk gud for first price, det har redda oss mange ganger. Havregryn er stor basis i kostholdet vårt. Er vi heldig kokes den på melk, men realiteten er at den oftest blir lagd på vann. Noe jeg klarer å tvinge i meg fordi jeg vet jeg må. Min sønn derimot forstår selvsagt ikke at dette MÅ han spise. Fremover nå får vi enda dårligere råd, jeg skal nemlig ta påbygging og gå videre på høyskole. Det blir tøft, men jeg vet at en gang i fremtiden når jeg har slitt meg gjennom alt vil vi få det bedre. Da vil jeg endelig kunne ha muligheten til å få en fulltidsjobb, så det er håp. Det er alltid håp. Noe må alikevell gjøres, i denne oljenasjonen er vi ikke alene om å ha det sånn. Det må finnes et sikkerhets nett for oss som er enslige foreldre men har 50% og dermed ingen rettigheter. Faktum er at man straffes for å ha pappan til barnet i barnets liv. Hadde han ikke eksistert hadde vi hatt det greit økonomisk og fått mye hjelp. Ja jeg har tenkt tanken. Til de som naivt snakker om deling av utgifter, er ikke sånn det fungerer i praksis, bor man ikke sammen så har man to husholdninger, og man må klare alt selv, alt aleine. Har man 50% så er det null krav om hjelp fra far.
Amen!
Kan problemet rett og slett være at du betaler alt for mye i skatter og avgifter? Ville du hatt det bedre om du hadde fått beholde mer av pengene dine selv?
Hadde vi betalt mindre i skatter og avgifter hadde det plutselig vært mye mer vi måtte betalt for selv. Hvor kommer pengene til for eksempel skole og barnehage fra? Nettopp, skatter og avgifter…
Hvor er det blitt av innlegget mitt? Det var da saklig og begrunnet vel?
Sensurerer du innlegg som argumenterer mot deg?
Hvilket innlegg? Prøv å send det igjen. Jeg sensurerer kun hvis noen blander inn min private situasjon, for jeg ønsker at dette skal være en debatt for 100.000 barn og vil ikke blande privat inn, selv om jeg i bloggen bruker eksempler fra min egen situasjon. Har godkjent så og si alle.
Okay, prøver igjen… Kort oppsummert skrev jeg at jeg synes det er på tide at folk tar konsekvensene av sine valg og handlinger, og ikke forventer at vi skal spleise på alskens støtteordninger for de når de tyngre dagene kommer. Det er feil å skyve barna foran seg for å oppnå økonomiske fordeler i forhold til de som ikke har havnet i tilsvarende situasjon.
Jeg påpekte også at du skriver at du og moren til barna ikke klarer og samarbeide om å dele kostnadene ifbm. barna, slik at det må kjøpes inn dobbelt av alt. Da er jo deres egoisme med på å sette barna i den vanskelige økonomiske situasjonen du hevder de er havnet i. For barnas beste burde det være mulig å sette til side deres uenigheter.
Mulig det var punkt to som førte til at du sensurerte innlegget mitt da det omhandler din private situasjon, men det var du som brakte det opp som argument for dine problemer og burde da være helt rimelig.