112 Eidsvollmenn kom fra store deler av Sør-Norge, men ikke nordfra. Det var ikke telefon eller enkle måter å kommunisere på i den tiden, så de lengst nord ble værende hjemme. Disse 112 var fra alle samfunnslag, men mange av dem var bønder, som forfaren min, som vi kan sette tre tipper foran oldefar så blir det formelt riktig. Jeg har fundert på om det er likhetstrekk med Ole Tveiten, siden Kloppen og Lahlum drar rundt i landet for å finne etterkommere med likhetstrekk på TV. Forskjellene er mest synlige. Han var stor og sterk, en slåsskjempe, og akkurat der skiller han seg fra meg. Han likte god mat og drikke, men hvem gjør vel ikke det. Lensmannsgården etter Ole Tveiten er en severdighet i Valle i dag, og viser hvilken posisjon han hadde i bygda.

Den gang var han ikke veldig synlig og på Wikipedia er han en av de 112 som er minst nevnt. To linjer for å være nøyaktig. Men sett i lys av bondeopprøret i disse dager og nasjonaldagen i morgen tror jeg han ville vært atskillig mer synlig om Grunnloven skulle skrives i dag. Ole Tveiten ble kalt bøndenes talsmann og her starter rekken av likheter med unge Olsen.

Han og deretter Even Lande var de to første som satte sin underskrift på et lengre innlegg, datert 30. april og 11. mai 1814. «Jeg vælger Prinds Christian Frederik til Norges Konge, hvorved opnaaes miit og mine Comittenteres Ønske». Sannelig valgte ikke presidenten, Sverdrup, han som medlem av deputasjonen som overbrakte Christian Frederik adressen til Grunnloven og om kongevalget. Det var bare naturlig. Han fikk attpåtil sitte nærmest Kongen ved bordet når de skulle spise. Han syntes synd på de fattige og sa til Kongen at han syntes det var fælt at han skulle boltre seg i så mye mat og drikke. Han hadde jo nok i livet. Kongen ba han gi til sine etterkommere, og han slo seg til ro med det. Ifølge G.P. Blom var Ole blant de mest opplyste bøndene. Henrik Wergeland karakteriserte han som «Ret dyktig Falsensk baade vaagen og sovende (som ogsaa hændte)». Men han var ikke den eneste som sovnet under de tunge forhandlingene. De fleste Eidsvollmennene var staute karer, så det ble spøkt med om at de heller burde kjempet mot svenskene i stedet for å bruke sine krefter på å skrive med penn.

Det ble sagt at han var så ihuga tilhenger av løsrivelse fra unionen at han ville stinge en av de mest fremtredende i Unionspartiet, grev Wedel Jarlsberg, hvis han lagde for mye bråk. Man forstår også at forfaren min var forkjemper for monarkiet som jeg deler med han.

Man kan ut i fra det som er skrevet også kalle han en opprører, med sitt temperament og engasjement, noe jeg fullt ut deler med han. Over veggen på kontoret mitt henger skiltet «I never vote for anyone – I always vote against».

Når vi feirer 17. mai i morgen skal jeg tenke litt ekstra på Ole Tveiten fra Valle. Mange av oss er etterkommere av en av de 112, det forteller litt om hvor få mennesker det var den gang, og hvor mange det er blitt i dag. Det forteller også at veien tilbake til en av de første av oss Abraham, han som ble kalt far til mange, er heller ikke så lang.

Det blir for mye for et stakkars menneske å tenke på alle forfedrene våre og hvilket nummer man er i rekken, så jeg nøyer meg med å tenke på min egen far, som ville vært 86 år i dag.