«Norge styres i økende grad av en elite,» sier statsviter Øyvind Østerud. Det overrasker oss ikke, men ødelegger litt av det som beveget meg når selve grunnloven ankom Eidsvoll på selveste 17. mai i en svart bil, behørig sikkerhetsklarert og liggende i en stålkoffert som var riktig temperert. Inni den lå altså det røde dokumentet som er Norges grunnlov av 1814. Jeg må jo innrømme at det bar preg av litt høytid personlig også, når jeg visste at min egen 3 x oldefar eide en av signaturene. Men har vi egentlig noen grunn til å feire? Spørsmålet er som å helle malurt i den oppfriskende rødvinen vi kan tenke oss å dele med de vi har kjær i disse dager. Grunnloven er 200 år, men ironisk nok kan Norge i jubileumsåret overføre ytterligere makt fra norske til europeiske organ (EØS).

Dette skal vi diskutere på Protestfestivalen i år, ikke minst fordi det er viktig at vi er klar over det, men like viktig for å få vite om dette stemmer. Har vi egentlig grunn til å feire så stort?

Etter Grunnloven skal lovgivende makt utøves av folket gjennom Stortinget, utøvende makt ligg til Kongen og dømmende makt til domstolene ved Høyesterett som øverste instans. Samtidig som Norge i år markerer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det også 20 år siden EØS-avtalen begynte å gjelde. Avtalen har i praksis gitt EØS-retten forrang fremfor norske lover. I dag har f.eks. Norge tatt inn 9700 EU-regler i egne lovverk. Det utgjør omtrent tre fjerdedeler av EUs regelverk, ifølge EØS-rettsekspert Fredrik Sejersted. «Det er ikkje Noregs Grunnlov, men EUs som i stigande grad faktisk gjeld her til lands,» sier Erik Oddvar Eriksen, leder ved Arena – Senter for Europaforskning til Klassekampen. «Formelt sett er det ikkje grunnlovsstridig å gi frå seg suverenitet til internasjonale eller europeiske organ. Noreg kan leggje ned veto mot kvar einaste EU-reglar, og Stortinget kan i prinsippet kor tid som helst og med vanlig fleirtal seie opp EØS-avtalen. Reelt sett er bilete eit anna,» sier Eriksen, som kommer til festivalen. Erling Rimehaug skriver i Vårt Land at «grunnloven er uthulet» og skylder på EU.

Fordi EØS-avtalen krevde overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene, ble Stortingets vedtak gjort i samsvar med paragraf 93 i Grunnloven, noe som krever ¾-dels flertall. 130 representanter stemte for og 35 imot. SV og SP stemte samlet imot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra KrF, FrP og Ap, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.

«Gjennom to folkeavstemninger har det norske folket sagt nei til EU. Da er det et paradoks at Norge er minst like innlemmet i EU som mange av medlemsstatene», hevder han. «EU er et forsøk på å realisere de konstitusjonelle idealene i en annen ramme enn nasjonalstaten. I tillegg til de nasjonale institusjonene, lovene og prosedyrene, har EU sine egne, og de er overordnet de nasjonale. Gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og flere andre avtaler er også norske institusjoner og lover blitt underordnet EU. Men vi er ikke med i de prosedyrene som skal ivareta demokratiske prinsipper i EU-systemet», skriver han. «Alle er samde om at Grunnlova er under hardt press,» skriver Klassekampen 15. februar i år. «Bortsett fra en mann,» følger de opp. Trond Giske har i alle år titulert seg Norges fremste EØS-forsvarar». «Grunnlovas bokstav er viktig, men den politiske kulturen er viktigare,» sier Giske. President i Eftas overvåkningsorgan Esa Oda Helen Sletnes skriver i Dagens Næringsliv at «Norge sakker akterut og ikke følger opp sine forpliktelser etter EØS-Avtalen». Men er det bra eller dårlig? Har vi egentlig noe å feire i jubileumsåret?

Jeg tror ikke min tipp tipp tipp oldefar eller noen av de andre Eidsvollmennene hadde likt at dagens grunnlov kan styres fra Brüssel. Men når vi tar opp temaet i september er det for å få vite mer. Kan det virkelig være sånn at vår kjære Grunnlov rives i biter litt etter litt, via vårt medlemskap i EØS?

Når Østerud snakker om en elite er han inne på nok en trussel mot Grunnloven. Klassekampen skriver at Idehistorikeren Jan-Werner Müller ved Princeton i USA mener å ha et historisk svar på dette; frykten for folket. I boka «Contesting Democrazy» hevder Müller at de politiske strukturene på kontinentet ble skapt nettopp for å tøyle demokratiet. Utgangspunktet var frykten for nazismen og fascismens massebevegelser. Rettshistoriker Ola Mestad sier i samme avis at det dreier seg om politisk ensretting, som kommer til Norge som importvare. «Her i landet fikk ikke nazismen gjennomslag gjennom demokratiske midler,» sier han til Klassekampen. Østerud hevder at «i dag fortrenges den tradisjonelle forståelsen av folkestyre av en ide om effektiv ekspertstyring, også på lokale plan», hevder han.

Det siste er interessant, og en alvorlig trussel for demokratiet, ironisk nok. Det er den samme tendensen vi i Protestfestivalen har fått føle på når vi har tatt opp tema som ikke er politisk korrekte. Det var en intolerant toleranse som var bakgrunnen for at vi laget den første festivalen. Når en elite, enten det er en politisk elite, en kulturelite eller en akademisk elite forteller hva som er det rette, og knebler andre meninger som feil, er vi ved en farlig skillevei. Det kan merkes som en slags frykt for folket, med den konsekvens at de med sine argumenter, hele sin akademiske tyngde, samstemte og gjerne med et flertall av de som uttaler seg forteller oss hva vi skal gjøre. Husmora på Toten er kanskje ikke like ivrig etter å forteller hva hun mener, og neppe når hun frem heller.

Kanskje er det de samme argumentene som brukes for å godkjenne EØS-direktiver?

Jeg innbiller meg at det ikke fantes spor av slike makteliter på Eidsvoll, der folk fra alle samfunnslag var samlet. Og om man kan kalle Grev Wedel Jarlsberg eller andre for en form for elite, var det ikke gitt at de vant frem.

Det er vel flere enn meg som har antydet at det finnes eliter i samfunnet i dag, som styrer samfunnet med å fortelle alle andre hva som er det eneste riktige svaret. Praktisk sett handler det vel om at folk «snakker sammen», eller følger strømninger og i mange sammenhenger får med seg flertallet. Makteliter har gjerne en posisjon i samfunnet, og en evne til å få folk med seg, som kanskje ellers har nok med sitt og ikke følger så mye med.

Det er mange eksempler på dette. Thor Bjarne Borø skrev i 2011 at «Det påfallende skjer, at toleransen, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til hardhendt praktisering av flertallets mening».

Som vi forstår kan dette foregå helt på lokalplan, på nasjonal plan og i større sammenhenger, som i EØS, som gir medlemslandene direktiver, vi i utgangspunktet kan nekte å godta, men når de reelt sett ikke gjør det kan det være fordi flertallet mener det ikke er noe å bry seg med.

Spørsmålet jeg stiller meg er, hva ville de 112 menn ha sagt? Burde vi skyte en lang pil etter å la oss styres fra Europa, når vi tross alt har valgt å gå ut fra en union med Sverige for tohundre år siden?

Jeg vil ikke ødelegge gleden av den den lille røde kofferten inni den store blanke, i bakrommet på den svarte bilen bevoktet av politifolk, og det faktum at min forfars underskrift sammen med de 111 andre er så verdifull. Derfor vil jeg heller glede meg over at vi tross alt har det bra her i landet, til dels takket være den norske Grunnloven, som er verdens nesteldste.

Hva gjelder elitene, gjør jeg alltid som jeg pleier. Hvis mange mener det samme, blir jeg fort skeptisk.

Foruten Erik Oddvar Eriksen er Nei til EU-leder Heming Olaussen og Sps Per Olaf Lundteigen blant de som skal debattere 18. september.