Meningen er ungene vi føder fram fra en kvinnes barm
kvinnen man smelter inn i som to sjeler og blir til en ånd.

Men også denne meningen blir borte i dagens mange oppbrudd
i sviktende erkjennelse og i hat, i sorg og tilintetgjøring.

«Man går inn de samme jordene for så å forsøke å fjerne sporene».

Likevel har vi ikke noe valg på veien mot å holde ut og å finne en
mening i det helvetes meningsløse.

Alt vil handle om dette ene:

To bankende hjerter som banker som et eneste stort himmelhjerte
og disse små etterkommere som ligner oss selv og som vi har
forpliktet oss til å forsørge og vise kjærlighet.

Vi ser det i bildene til billedkunstnerne, i sangene til sangerne i
diktene til dikterne, i hjemmene der alle holder på med sitt
inn til de en dag står alene etter oppløsningen med uvitenheten
og fortvilelsen som lyser gjennom dem når vi stirrer gjennom dem
med røntgenblikket.

Så hvorfor kattens lek rundt den varme musa
når den kan dø i leken.

Hvorfor denne ventingen til det rette øyeblikket
når hvert sekund teller når hvert et sekund
er øyeblikket vi eier.

La oss heller bestemme at i det vi møtes
er det bare oss til en av oss forlater
den andre og den andre følger etter.

La oss vandre sammen nedover livet så lenge det varer.
Vi finner ut av alt det andre.

Vi skrider til verket som to tørste sjeler
med hverandres ballast
den andres forskjellighet

Larven som blir til en sommerfugl.
Mennesket på vei mot støv.