Satan speler jævlege riff på Jesus sine gitarer (Til minne om Reiulf Steen)

Reiulf-Steen-2«Det er ingen politikere jeg har hatt så dype samtaler med som Reiulf Steen», skriver Vårt Lands mangeårige redaktør og kommentator Erling Rimehaug.

Når noen dør dukker minnene opp om personen som har gått bort opp. Når jeg tenker på «finstemthet» tenker jeg på Reiulf Steen, som døde denne uka, 80 år gammel. Reiulf Steen sa en gang at «kunstnere har en fornemmelsesfinhet som vi andre ikke har. Kunstnerne er mer følsomme overfor alt som foregår, ikke minst det tragiske. Kunstnere lever et vanskeligere liv enn vi som er A4, i større eller mindre grad», hevdet han. Reiulf mente samfunnet hadde ansvar overfor de som har denne finheten fordi «de forteller oss alt det vi andre ikke får med oss». Derfor trenger vi kunstneren, sa Reiulf.

Med disse ordene i mente, tenk hvilken kulturminister vi hadde fått, om Reiulf Steen noen gang hadde fått den rollen. Nå kan vi bare ane.

Vi var ikke så mange som fikk høre disse ordene, men hvilken forsamling. Det føles nesten som at jeg deler en skattkiste og en hemmelighet når jeg forteller dette. Jeg tror det må ha vært i august 2001. Året før var jeg blitt kjent med Kenneth Sivertsen, denne multikunstneren fra Bømlo som slet med livet på så mange måter. Men i de mørkeste stundene komponerte han de mest storslåtte verk. I en av de siste sangene sine synger han at «Satan speler jævlige vers i hove mitt på Jesus sine gitarer». For en fortreffelighet. Jeg merket finstemtheten da han skulle ha konsert på en festival jeg arrangerte på Øyslebø. Han skulle ha kirkekonsert søndag morgen. Lørdag kveld, mens vi forberedte oss på konsert med Kari Bremnes ankom Kenneth sovende i baksetet på en drosje fra Stavanger. Han var full, for å si det som det er. Vi fikk han inn på et rom på den gamle folkehøgskolen og vurderte fortløpende hva vi skulle gjøre. Han hadde våknet og ville ha mer vin. Vi var i tvil om hva vi skulle gjøre, men valgte å tenke at hvis han bare sovnet var han kanskje mer uthvilt morgenen etter.

Vi satt en stund og holdt han med selskap mens han snakket om døden, om Jesus og mye annet. Kari Bremnes passerer rommet. Kenneth gjør et hopp, fordi han skvetter til. «Kari kan lese sjela mi,» var forklaringen vi fikk. Han ble redd.

Jeg tror ikke det er galt at jeg forteller dette. Han utbasunerte livet sitt i både media og gjennom alle han snakket med. Kenneth var en kunstner av beste merke. Konserten hans dagen etter gikk over all forventning. Alle var fornøyd. Men det ble ikke alltid sånn i årene som fulgte.

Han hadde denne fornemmelsesfinheten Reiulf Steen snakket om. Mange av de som var tilstede på Smuget denne søndagen hadde det sånn. Smuget var vanligvis stengt søndager, så det var ikke mange flere folk enn alle de jeg hadde invitert med for å lage støttekonsert for Kenneth, som sto i fare for å miste huset sitt.

De var mange som stilte opp, og mange av dem hadde hatt sine nedturer på forskjellig vis. Mange av dem kjente på denne fornemmelsesfinheten. Arne Hjeltnes var programleder. Wenche Foss sendte blomster. Men her var folk som Lars Saabye Christensen, Eric Andersen, Stein Ove Berg, Ingrid Bjørnov, Odd Jan Sandsdalen, Jahn Teigen og Reiulf. Det var Reiulf som skulle holde tale til forsamlingen. Han var ikke en av dem, men likevel en av dem.

Han hadde gått ut offentlig med sine psykiske problemer, noe som ikke var helt vanlig på den tiden for en så stor politiker. Et av spørsmålene vi stilte var dette; Hvordan klarer følelsesmennesker å være praktikere? Det er så mange som ikke har klart seg. Eric Andersen snakket om Elvis Presley, Jim Morrison, Hank Williams, Janis Joplin og Billie Holliday som alle var ikoner med en felles skjebne. De mestret ikke livet og endte opp i piller og dop. Når man er ikoner gir man feil beskjeder. Man ser som regel opp til dem og gjør som dem. Han nevnte også at hele ideen med å ruse seg er blitt en slags bohemsk regel. Man skal gjøre det for å være ordentlig kunstner. Det verste er at det er akseptabelt at kunstnere ruser seg. Nini Stoltenberg sa noe av det samme på Protestfestivalen for noen år siden da hun hevdet at det var greit å være rusmisbruker hvis man skrev dikt.

Når gitaren ikke er stemt er den ikke særlig å pen å høre på. Det å være pianostemmer er et yrke, og det er ikke så rart. Pianisten må stemme pianoet i blant for at musikken som kommer ut skal bli vakker.  Finstemthet er viktig. Det var budskapet denne kvelden.

Når alle møtte opp på Smuget var utgangspunktet å få til en organisasjon for kunstnere som sliter. De fleste yrkesgrupper har sine nettverk, men ikke kunstneren, som kanskje trenger det mest.

Jeg tror Reiulfs ord gjorde inntrykk hos mange av de som var til stede. Reiulf ville snakke om psykiske lidelser, men gjeldstyngede kunstnere var utgangspunktet for konserten. Kanskje er det en sammenheng.

Felles for flere var at de hadde slitt med stor gjeld, som Ingrid Bjørnov og Jahn Teigen.

Stein Ove Berg var kanskje den som gjorde dypest inntrykk. Han hadde vært på Evangeliesenteret for sitt rusmisbruk, men den godhjertede visesangeren var nådeløst reflektert, ydmyk og naken. Utenpå var han vennligheten sjøl. Bak fasaden var det bekmørkt.

  • Jeg er her ikke fordi jeg har stor gjeld. Har aldri tjent så mye at jeg kunne hatt det, sa han.

Stein Ove fortalte at han bodde i toroms som kommunen eide og at det var konsekvensen av et liv som ikke var så enkelt. Rusproblemene startet med alkohol, fortalte han. Han var kommet så langt ned at han nærmest ved en tilfeldighet ringte om hjelp i stedet for den andre telefonen, som ville gitt han mer stoff. Han var så ydmyk og realist når han gikk frem for å synge. Han var edru da, men han gav ingen garantier.

Litt senere sang min gamle venn Vidar Frøysnes Kris Kristoffersons «The Pilgrim», som handler om å brenne sitt lys i begge ender.

«Han er poet. Han er profet og han er pusher. Han er pilegrim og han er lærer og et problem når han ikke er edru. Han er en vandrende selvmotsigelse, snakker delvis sant og delvis tull. Han tar alltid feil retning på den ensomme veien hjem,» sang Vidar i den engelske originalversjonen av sangen. Et filmteam fanget inn Kenneth og Stein Ove side om side lyttende til sangen.

Det er det andre øyeblikket fra kvelden jeg aldri glemmer. Året etter var Stein Ove borte. Noen få år senere var også Kenneth Borte. Denne uka dro Reiulf Steen etter.

Dikteren Odd Jan Sandsdalen var til stede på Smuget. Han ble jeg kjent med etter å ha lest diktene hans og invitert han på poesifestival. I diktsamlingen «Intenst i Kvart Sekund – Selène» (1990) skriver han blant annet:

«Eg blir pusta
Hektisk, stakkato
via hyperventilering.

Svevnen og fridomen kjem
Som tap av medvetet.

… kjem ein ny dag
er det ved hjelp av
kjemiske middel.»

Odd Jan flyttet til Thailand der han er bosatt i dag. Ingrid har gjort stor suksess som komiker og artist. Jahn Teigen har flyttet til Sverige og har hatt stor suksess igjen de senere årene. Han nyter samme status som Bjørn Eidsvåg, Ole Paus og Åge Aleksandersen, som nasjonale kunstnerikoner. Lars Saabye Christensen er blitt en av landets mest respekterte og bestselgende forfattere. Da han fylte 60 år uttalte han at han fikk dødsangst når han var ferdig med ei bok og rom til å tenke, så da måtte han begynne på ei ny.

Mange har nok kjent seg igjen i Sigbjørn Obstfelder dikt «Jeg Ser». Obstfelder (1866-1900) strevde med store psykiske problemer. Han var født i Stavanger og hadde en eldre bror som var sinnssyk. Obstfelder hadde vært i Amerika da han gjennomgikk en mental krise. Problemene var knyttet opp mot religion og filosofi, noe som ikke er uvanlig for mange som sliter med psykiske lidelser. Obstfelders problem, knyttet opp mot ensomhet og skyhet er heller ikke uvanlig. Diktet «Jeg Ser» oppsummerer på mange måter kunstnersjelens tanker. Man føler seg alene i verden, fordi ingen forstår tankegangen.

«Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…»

Et par år tidligere hadde jeg blitt kjent med dikteren og filmkritikeren Carl Frederik Prytz (1922-2003). Han var en periode også i NRK, men er mest kjent for romanen «De Vindskjeve» (1979) som er betegnet som en av 70-åras viktigste bøker. Boka handler om en kort periode han var psykiatrisk pasient. Men Prytz var først og fremst dikter, som vi ser i dette diktet:

«Maur i kroppen
og så alle disse tankene
Hva kan man drepe dem med
uten brennevin og elskov?!»

Prytz og Sandsdalen var begge invitert til Poesi-97 i Søgne, der vi bl.a. laget debatt basert på boka til sykepleielæreren fra Søgne Ida Berntsen. Debatten skulle handle om hvorvidt dikt var et helsebringende middel eller ei. I en større sammenheng kam vi gjerne bytte ut dikt med kunst, for det var det vi diskuterte, selv om boka til Ida var utgangspunktet. «En albatross i Stuen» handler om viktigheten av å bruke dikt i helse- og sosialfagutdanningene, spesielt for å lære sykepleiere om empati, og for pasienten som lindring.

Flere av de som var til stede reiste seg opp i salen og fortalte hvordan Carl Frederik Prytz dikt hadde reddet dem, ja fått dem bokstavelig talt ut av psykiatrisk sykehus. Desto større var overraskelsen da Prytz reagerte med sinne og avvisning mot disse innspillene.

Paal-Helge Haugen hadde uttalt i samme forbindelse at «vi driv ikkje i trivselsbransjen».

Senere skrev Prytz brev til meg og la med en ny bok han hadde gitt ut. Oppholdet i Søgne hadde gjort sterkt inntrykk på den gamle mannen. Saken var nok, antar jeg, at han hadde fått rippet opp i en periode i livet sitt han hadde lagt bak seg. I etterkant forsto han hvor mye diktene hans hadde betydd for disse tidligere pasientene.

Jeg vet sjøl hvordan Kris Kristoffersons tekster og Hans Børlis dikt i en periode i mitt liv var helt avgjørende for å komme meg videre. De fleste har vel i perioder opplevd at forskjellige former for kunst er livsviktig. Det handler om at noen har vært der før deg.

Kunst hjelper, eller for å bruke Reiulf Steens uttrykk, har hjulpet A4-menneskene, men i høyeste grad også de som lager kunsten. Det er en måte å uttrykke seg på.

Et av verdens mest berømte bilder «Skrik» ble ikke laget av en mentalt frisk kunstner, men en stor kunstner som strevde med sine indre demoner.

Legeprofessor, forfatter og stifter av «Hypokonderklinikken i Bergen Ingvard Wilhelmsen sa en gang at det finnes to typer mennesker. De som stort sett lever uten de store bekymringer, og de som stadig fylles opp med dem.

Bekymringer er så mangt. Noen av oss har dødsangst, men de fleste kunstnersjeler virker å ha livsangst. Mange store kunstnere har endt sitt liv i rus eller for egen hånd.

Reiulf Steen satte ord på hvor viktig kunstnersjela er for alle de andre.

De er fugleunger som falt ut av reiret og forteller andre hvordan det ser ut der nede på bunnen der alle farene truer.

Jeg tenker på hvor mye bedre verden kanskje ville vært for alle om Reiulf Steen noen gang hadde fått styre kulturpolitikken i landet. Nå er det for sent. Mange vil savne han dypt.

For de aller fleste mennesker har det i blant som Kenneth Sivertsen beskrev det i sangen han skrev til albumet «Blod & Bensin»

Men det var A4-mennesket og politikeren Reiulf Steen som fortalte oss det, at av og til er det sånn at «Satan speler jævlige riff i hovet mitt på Jesus sine gitarer».

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s