Kulturmannen

hansJaeger_3For tre år siden verserte det en debatt i media om kulturkjerringer. Kulturkjerringene bærer kulturen. Disse kvinnene bærer også ofte bokhøsten. Ofte bestyrer de hele arrangementet. Kritikken mot kulturkjerringene kom tydelig frem. For unge menn er disse godt voksne damene en trussel og en plage. Noen av dem spurte seg selv om de ønsket disse kvinnene på opplesinger og arrangementer. De kommer jo bare for å menge seg med forfattere og andre kunstnere. Men de fleste av oss som arrangerer kulturarrangementer fulgte debatten med stor interesse, fordi den beskrev publikummet vårt og fortalte oss hvem vi skal gå etter for å få flere publikummere. Kulturkjerringene har penger og de drikker vin, mye vin.  Når generalsekretær i Actis Mina Gerhardsen under årets Protestfestival skal formidle sin uro over en ny statistikk som viser at kvinner drikker betydelig mer vin enn tidligere, er det kanskje kulturkjerringene uroen er rettet mot. Moderne kvinner søker en spenstig italiener, kom det frem i nyhetssaken. Det var italiensk vin det var snakk om, ikke menn.

I dag leste jeg for første gang om Kulturmannen. Klassekampen skriver om en debatt som har foregått hos svenskene siden slutten av april. Debatten startet etter at Åsa Beckman publiserte kommentaren «Kulturmannen. Porträtt av en utdöende art» i slutten av april. Hvor er så sammenhengen mellom kulturkjerringene og denne nye kulturmannen? Jo, antakelig ligger de med hverandre. Svenskene går litt mer rett på sak enn oss, og i alle fall mer enn oss helt sør i Bibelbeltet.

Hvem er så denne Kulturmannen? Parolen hans er visstnok «Alt for kunsten». Kunsten går foran alt. Han har interesse av alt som er menneskelig, hvis han kan få noe igjen for det. Han er opptatt av seg selv, og bruker gjerne sin familie og sine barn i rollen sin. Og så er han interessert i unge kvinner. Han trenger dem for å føle seg vel. De får han til å føle seg som en mann, og gir han spenningen han er avhengig av. De gir han motivasjon til å fortsette. Kulturmannen er svak for kvinner.

Beckman hevder Kulturmannen er i ferd med å dø, men ikke helt. Han tilhørte en annen tid, som sluttet på 90-tallet. Han hadde gode økonomiske, sosiale og samfunnsmessige vilkår. Han kunne være så opphøyd eksentrisk han bare ville, men på en måte kvinner svært sjelden har kunne tillate seg. Han fantes i Ingmar Bergman, Ernest Hemingway og Picasso. Noen hevder han finnes i Karl Ove Knausgård. Både menn og kvinner vil være i hans nærhet.

Kulturmannens viktigste behov er frihetsbehovet. Han skal til enhver tid tenke fritt og skape stort. Derfor vil han stå utenfor all moral. Han er hevet over moral. Han er avhengig av denne friheten hele døgnet samtidig som han er avhengig av nære relasjoner. Han klarer seg dårlig uten kvinner. Han er selvgod, dominerende, skamløs og har sex med kulturkjerringer og står i veien for kvinnelige kunstnere. Han ruver i sentrum av kulturlivet.

Han er den eldre mannen på barkrakken i Kris Kristoffersons «To Beat the Devil». Han med visdommen og friheten. Han som forteller om å ta egne valg i stedet for å høre på andre.

Vi har sett det og hørt det. Kunstneren som drar damer som hesten drar fluer. Ei venninne av meg fortalte en gang at ei dame må alltid velge mellom den trygge og noe kjedelige A4-mannen og den mer spennende, men dog uforutsigbare kunstnersjelen. Vi kan kalle sistnevnte Kulturmannen. Man skulle tro damene valgte trygghet. Men kanskje var det Kulturmannen kvinnene tok et oppgjør med på 70-tallet. Trine Lise Sells gikk hardt til verks i «Påbegynt ansikt» (1975). I et av diktene begynner hun på denne måten; «De bruker oss som ego-massasje, / henter styrke fra oss / for å kunne trampe videre / på flere / uten å blunke / tømmer de oss for varme, / tapper de oss for ømhet, / tar hvert klimaks / til inntekt for eget kjønn». Kanskje er det disse damene som glødet på 70-tallet samt de noe yngre, som er dagens kulturkjerringer.

Når man for tre år siden spurte om kulturkjerringene var kulturens nødvendige fotfolk eller parasitter på kulturlivet, kan man i dag spørre det samme om Kulturmannen. Men mens kulturkjerringene lever i beste velgående hevder svenskene Kulturmannen er døende. Hvorfor er han det? Poeter og musikere er kanskje en døende rase. Færre og færre kjøper plater. Konserter går i store underskudd og festivaler går konkurs. På Spotify og Wimp hører man musikken gratis, og kan laste ned det man vil høre. Den Norske Lyrikklubben er nedlagt, Ønskediktet er stengt, bokhandlerne gjemmer diktene nederst og innerst og det finnes knapt en poesifestival igjen. Billedkunstnerne har det ikke fett de heller. Alt dette forteller kanskje at Kulturmannen er i ferd med å dø, men bare kanskje.

Kulturmannen skal beundres av en skare rundt han. Det er det som holder liv i han. Kvinnene holder liv i han. Det er vel sånn at så lenge det finnes kulturkjerringer, vil Kulturmannen også finnes. Og hvis den dagen kommer at kulturkjerringene blir borte, så vil jo nesten all kultur dø. På den måten lever nok Kulturmannen i en udødelig sirkel fordi vi er avhengig av kultur i samfunnet, og det har vi vært siden tidenes morgen. All kultur er en flukt i fra døden, og den flukten vil aldri stanse så lenge mennesket fortsetter å dø.

Kulturmannen som en bohem som forsyner seg og beundres fra alle kanter passer nok ikke inn i pengenes tid. Han taper mot finansverdenen. Men han finnes i de litt trassige bygningene, som ikke vil gi etter for modernismen. Han finnes på barene og i familieselskapene, med sitt andre eller tredje kull med barn.

Han vil aldri bli borte. Han er bare ikke så synlig lenger. Han kommer alltid tilbake.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s