Når man møter kritikk i media for å fargelegge en festival med det som står høyest på ens private agenda stusser jeg litt. Selvfølgelig har jeg en agenda. Agendaen er at vi skal våge å mene noe. Det er vel en selvfølge at den som har et talkshow, en festival, et seminar, eller den som lager en låt, skriver en diktsamling eller maler et bilde, fargelegger innholdet med sitt innerste? Fredrik Skavlan ble beskyldt for at kompisene hans hadde klippekort i programmet Skavlan, en musikkfestival som Down On the Farm i Halden var selvsagt farget av Tom Skjeklesæthers musikksmak som Quart var farget av Toffens. Romanforfattere må stadig brette ut sine personlige kriser i forbindelse med en ny bokutgivelse. Mest kjent er Karl Ove Knausgård som gjorde det til et eget prosjekt. Edvard Munch laget et av verdens mest kjente bilder farget av sine egne mørke tanker. Åge Aleksandersens nye skive handler om Åges tanker, livet som bestefar osv.

Heldigvis får jeg si, skriver og lager folk det de har peiling på.

De eneste som ikke kan mene noe i det norske samfunnet må være medlemmer av Kongehuset og journalister. Kanskje i særdeleshet NRK-journalister som heller ikke får bære kors som programverter. Men selv journalister mener noe, selv om de ikke skal. Journalister blir stadig tatt til inntekt for noe. Odd Karsten Tveit er i årevis blitt beskyldt for å videreføre pro-palestinske synspunkter, når han i sin stilling skal være balansert. Han mister ikke jobben av den grunn. Israel-Palestina-konflikten er en av de mest omdiskutere sakene der journalister har blitt anklaget for å gi støtte til en av sidene, først og fremst Palestina. Når en av sakene var oppe i Kringkastingsrådet svarer Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold følgende: «Israel er en okkupant, palestinerne er okkuperte. Dersom jeg eller andre i NRK overser at dette er tilfellet, gjør vi ikke jobben vår,» Sa hun til Kringkastingsrådet. Marie Simonsen i Dagbladet er også omdiskutert for å flagge sine egne meninger og eget tankegods, som kommentator i avisen. Spesielt i saker om religion og feminisme er hun tydelig i å blande sammen sitt eget syn som erklært ateist i tema som handler om tro og livsstil. Kronprins Haakon har også fått kjeft i media for å involvere seg i politiske samfunnspørsmål han selv er opptatt av.

Dette er helt normalt og umulig å gjøre noe med. Det blir som om menn skal slutte å kikke på damer.

Mitt poeng er at det må jo nesten bli sånn. Vi er da ikke så balanserte i menneskenaturen at vi ikke på en eller annen måte fargelegges av vårt eget liv. Vi mikser privat og jobb hele tiden. Du skal være temmelig balansert (eller splittet kanskje) om du klarer å skille helt.

Alle har en agenda. Takk Gud, for at alle har noe de tenker med og mener med.

For litt siden skrev VGs kjendisjournalist Morten Hegseth at kjendiser ikke tør å mene noe. Mitt inntrykk er at det er to slags kjendiser. De som mener noe og de som ikke gjør det. Ofte viser det seg at det er den eldre garde som står støtt som mener noe, selv om meningene skulle irritere.

21.juni skriver Vårt Land om «Kjendiser i politikerklær». Medievitere som Roy Krøvel, professor i medievitenskap, mener at «oppmerksomheten kan forskyves bort fra viktige saker når kjendiser stadig oftere blander seg inn i politiske saker». Det nevnes Anne Kath Hærland som blandet seg inn i saken om dødshjelp, Sigrid Bonde Tusvik som blandet seg inn i diskusjonen om reservasjonsretten. Alt er selvsagt farget av deres egne erfaringer og meninger.  Det er sunt at de mener noe. Jeg kan ikke se noe galt i det, og det er en selvfølge at det skjer.  Det menes over en lav sko. Journalister kritiserer kjendiser for å ikke mene. Om de mener noe kritiseres de for det også.

Det er flott at kjendiser mener noe. Erik Bye likte ikke kjendistilværelsen men sa at han utnyttet den til å hjelpe folk og organisasjoner han brydde seg om.

Hvis en avis reagerer på at en festivals innhold er for mye knyttet opp mot han eller hun som lager festivalen blir det hele underlig. Kanskje avisa heller ønsker at festivalen skal farges med avisredaktørens meninger.

I det siste tilfellet ville jeg begynt å lure på hva jeg holdt på med.

Det er må være bedre å fargelegge enn å tåkelegge.