Det store samtaleemnet blant de som vil bestemme i dette landet er en ung professor og hans tunge bok om økonomi. Statsminister Erna Solberg skal lese den på stranda. Jonas Gahr Støre besøkte han i Paris. Marte Gerhardsen brukte professorens bok i sin første uttalelse som leder av venstresidas nye tenketank Agenda. Og slik kunne vi egentlig bare fortsatt.

For oss økonomisk impotente eller økonomisk evneveike har det vært litt som å lese russisk. Forstå det den som kan. Vi har fått med oss bruddstykker. Det er alt. Kommentatorene i de forskjellige avisene har selvfølgelig forsøkt å forklare hva det handler om. Men som vanlig forstår vi mer når kommentator Kari Gåsvatn i en avis som stort sett bare bøndene leser, forsøker å forklare. Kanskje skyldes det at bønder er litt som kulturfolk. Bare vi mottar subsidier og støtte så er alt greit.

Thomas Piketty heter den unge stjerna i økonomiske spørsmål. Piketty er klokkeklar på at ulikheten i verden øker. Og den øker drastisk. Poenget hans er at dette er alvorlig. Vi er på vei tilbake til 1800-tallet. Norge var et fattig land på 1800-tallet. Hvis man var så heldig å bli gammel måtte man bli tatt vare på av barna og fikk noen få kroner til underhold. I kirkebøkene ble de omtalt som fattiglem. Hvis en fisker i Finnmark drukna på havet lå kona og ungene svært dårlig an. Resepten var at enken banka på døra til naboen der kona var død av tyfus, og ble der. På den måten holdt de det gående til nestemann døde.

Joda, vi vet hva fattigdom er. Vi vil ikke dit og vi skal ikke dit. Vi bor fortsatt i verdens rikeste land. Fakta er likevel at hvis alle er fattige er alle i samme bås. Man står sammen, slik de gjorde på 1800-tallet. Når ulikheten øker får vi en uggen situasjon full av mistrivsel, misunnelse, likegyldighet og til slutt apati. Legg sammen dette, og det ser ganske stygt ut.

Kari Gåsvatn skriver at Pikettys bok kan minne om «Kapitalen» av Karl Marx, men Piketty er ingen marxist. Han er kapitalist. Til Dagens Næringsliv sier han at «jeg vil at demokratiske institusjoner skal vri markedskreftene og kapitalen i en retning som gjør at den kommer alle til gode».

Piketty beskriver faktisk Norge som en versting i ulikhet. Gåsvatn beskriver Pikettys bok som «småstein i maskineriet» til den blåblå regjeringen. Piketty advarer mot skattelette for de rikeste og avvikling av formueskatt.  Regjeringen var vært tydelig på at skattelette for de rikeste vil komme de svakeste til gode. Her tror jeg både kulturfolk og bønder forstår minst like mye som økonomer. Tenk om det var sånn.

Rikingene kommer til å velte seg i luksus. De 85 rikeste i verden kunne faktisk sørget for at all fattigdom i verden var jevnet med jorden. I stedet øker den, også innad i de rike landene, som Norge. Blant annet får vi flere fattige barn. De fattige, oss vanlige borgere, enten vi er aleneforeldre, familier med en inntekt, innvandrere, arbeidsledige og uføre og ikke minst barna til disse, blir ofrene. Det er mange. Det blir flere. Utviklingen er at alt vil koste mer, men de vil ikke kunne tjene mer og barnetrygden har støvet ned siden 70-tallet. De rikeste kan dermed kjøpe seg innflytelse, kjøpe opp samfunn og styre prismarkedet, slik at det blir enda større forskjeller. Med seg på laget har de i stor grad middelklassen, som får litt del av godene.

Kari Gåsvatn viser også til de to britene Kate Pickett og Richard Wilkerson som i «Ulikhetens pris» viser at land med små forskjeller kommer godt ut på alle samfunnsområder: Rus, folkehelse, tillit, kriminalitet, sosiale problemer, fattigdom osv. Alt som påvirker livskvalitet i et samfunn – og forlenger livet.

De siste årene har Norge sunket fra 1. plass til 13. plass i gjennomsnittlig levealder. Jeg leste at hvis man tar bussen innover Oslo Øst synker levealderen for hvert busstopp. Det er ikke rikdom som gjør oss lykkelig, og ikke fattigdom (relativ) som gjør oss ulykkelige. Forskjellene dreper oss, sakte men sikkert. Men enda verre er det faktisk at den dreper trivselen, i dette korte øyeblikket vi kaller livet.

Det store spørsmålet er om Thomas Pikettys bok «Kapital i det 21. århundret» vil påvirke de som styrer landet til endring? Neppe! Høyre som i dag har statsministeren har alltid blitt regnet som de rikes parti. Så er det jo sånn at alle er seg selv nærmest. Lever man godt med mange goder vil man fortsatt beholde de godene. Den regelen gjelder for de fleste av oss, enten vi regnes som rik eller strever med å holde hjulene i gang.

Så hva vet vi om Thomas Piketty? Jo, vi vet nå at han har et poeng.