Søndager har aldri vært mine beste venner. Det har vært bedre de siste åra, og da spesielt annen hver søndag, siden jeg har barn annen hver uke.

Men i dag, midt på sommeren, og med barna i huset, kom det behovet for å rydde opp i topplokket. Når ting er tungt som et kloakklokk som du ser i gatene, og du i tillegg vet hva som befinner seg under lokket, da låser jeg meg inne på badet noen minutter. Der legger jeg meg ned på steingolvet, med badekåpen som hodepute. Tankene kan flyte fritt og frustrasjonen kan få slippe ut.

Det handler om det du ikke kan gjøre noe med likevel. Det kan handle om bekymringer for helse, bekymringer for økonomi eller om kjærlighetssorg. Det handler om det du ikke kan gjøre noe med. I tilfellet kjærlighetssorg for eksempel handler det om andre. Det nytter ikke å gruble seg til hva som kunne ha vært når du vet at det kreves to for å få det til. Du vet at så lenge hun ikke tenker som deg er hun antakelig ikke noe å satse på likevel. Du vet at uansett hvor rett du mener det er, så er det feil, fordi begge ikke tenker det samme. Du har lært deg en lekse etter å ha levd noen år på planeten; «If it don’t come easy. Let it go».

Du vet, men så er det ikke så lett. Du vet nemlig at alt stemmer, bortsett fra dette ene, at det er blitt komplisert. Når topplokket ryddes kommer alt det fornuftige frem i lyset, der i dette mørke rommet der man både skiter og vasker seg. Menneskets kontraster, som liv og død, som forelskelse og kjærlighetssorg, som glede og sorg, som trivsel og vantrivsel.

Fornuften forteller at livet går videre. Fornuften forteller at man må ta seg sammen. Fornuften forsøker å se alt det positive, som om pessimisten skal speide etter optimisten.

Jeg lar meg ikke lure av fornuftige tanker. Fornuften er en livsløgn og en djevel som har fått nordlendingens uttrykk til å bli allemannseie når livet går skeis – Og sånn går nu dagan!

Dagene skal ikke gå, de skal nytes. De skal leves. De skal brukes for det er de verdt. Livet er for kort til å kun eksistere. Livet er for kort til å leves uten kjærlighet. Kjemp for det du har kjært, heter et gammelt ordtak. Er jeg blitt klokere av stunden på badegolvet? Neppe!

Men i noen korte øyeblikk etter at døren er åpnet opp er jeg kanskje blitt oppsatt på at jeg har det bra, fordi barna har det bra. Jeg har det bra fordi jeg bestemmer over mitt eget liv uten innblanding fra andre. Jeg har det bra fordi ingen andre enn meg selv kan gjøre meg sorgfull og oppgitt. Jeg har det bra fordi jeg har livet, helse og klarer meg foreløpig. Man kan uansett ikke planlegge livet. Jeg har det bra fordi jeg har bevart meg selv oppi alt det vonde. Jeg lever og derfor er jeg. Jeg er i stand til å ta mine egne valg. Jeg nyter tiden med barna. Jeg nyter å ferdes ute i det fri og jeg nyter så mye annet.

Men så er det som med tankene som med huset for øvrig. Når man har ryddet varer det bare den korte stunden til det er like ille igjen. Når du har betalt alle regningene varer det bare til det dukker opp nye av de samme i postkassa.  Det blir som det ble fortalt meg en gang: Å skuffe snø mens det fortsatt snør er som å rydde huset mens ungene fortsatt befinner seg i det.

Å rydde i tankene mens det er kaos er bare tull

Kanskje årets hovedtema på Protestfestivalen er mer klargjørende.

Kaos er utgangspunkt for tilblivelse …

Kan jo håpe! Badegolvet er ikke et blivende sted.

---

På Wimp fra baksida av veggen mumler Tanya Tucker noen linjer:

«I know a man, a good friend of mine

He spends all his time tryin’ to make love work out right
But the woman he loves, she don’t feel the same, no
I don’t know much about love but at least I learned one thing

If it don’t come easy, you better let it go
‘Cause when it don’t come easy, there’s no natural flow
Don’t make it hard on your heart, you might be better off alone
If it don’t come easy, you better let it go, yeah»