Han var født samme dato som meg, den 7. april, men født samme året som min far i 1928. Men ingen av disse delene var toneangivende for mitt «slektskap» til James Garner som døde i dag.

Han ble 86 år og ble funnet død i sitt hjem i California. Hele sitt liv var han kjederøyker, og sluttet ikke en gang da han gjennomgikk en hjerteoperasjon i 1988. Det til tross, så ble han en gammel mann i likhet med min andre store skuespillerfavoritt James Stewart, som gikk bort i 1997, som 89-åring.

Så hva var spesielt med nettopp disse to? Den noe slentrende væremåten, sjarmen som tiltrakk kvinner som hesteryggen tiltrekker fluer, rollene de hadde og først og fremst det sympatiske trekket med dem begge, som gjorde at du likte dem, enkelt og greit.

James Garner oppdaget jeg gjennom Rockford Files, som i alle fall ikke gikk på fjernsyn i min tid, selv om serien faktisk gikk på NRK i 1979, som må ha vært på en tid jeg var opptatt av andre ting enn å se på fjernsyn. Men senere, på DVD, oppdager jeg han, da jeg som slukte alt som gikk på film og fjernsyn på 70-tallet, ikke kunne komme utenom detektiv Jim Rockford som bodde i en hustrailer, til dels sammen med sin aldrende far. Han var en loner som har tiltrukket meg siden, en fyr som gikk sine egne veier, som McCloud gjorde litt tidligere på 70-tallet – og som Snusmumerikken, uten sammenligning forøvrig. Nettopp Dennis Weaver i rollen som McCloud er på sett og vis den tredje i trekløveret Stewart – Garner – Weaver. Jeg kunne tatt med Randolph Scott også, men han var litt annerledes enn de andre, litt mer «ordentlig», mer etikette i sin væremåte. Garner og Stewart var for meg befriende klønete, som noen av oss er.

Så var det sånn med disse tre at de elsket å spille westernfilmer. James Garner spilte i flere, og særlig der humoren hans fikk slippe til. Han var ironiker på lerretet og kanskje også i det ordentlige livet. Han ble den siste av dem, i levende live.

Min sammenligning og begrunnelse for å like 2 x James var jeg så visst ikke alene om. New York Times-journalisten John O’Connor likte de to og fant også noe felles med dem. Han fant sin tredjemann i Gary Cooper. Og som han skrev, i likhet med de to andre «Mr. Garner fikk som regel dama». Han elsket damer og skal ha uttalt at den eneste grunnen til at han ble filmskuespiller var at ei dame kjørte ut av et parkeringshus, like ved et regissørkontor.

Blant westernfilmene er det serien Maverick han ble mest kjent for. Serien gikk fra 1957 og utover. Han kjente seg selv igjen i Maverick, og kanskje det var derfor han bekledde rollen så godt. Filmen husker vi «ungdommer» først og fremst fra gjenskapelsen i spillefilmen «Maverick» (1994), der han spilte sammen med Mel Gibson og Jodie Foster. Mange husker han også fra westernserien «Streets Of Laredo» der han bl.a. spilte mot en annen tøff fyr som kan minne om Mr. Garner, nemlig Sam Shepard.

Jeg samler selvfølgelig på filmene hans, og i samlehylla mi er James Garner plassert like under James Stewart. Det er ingen tilfeldighet.

I fotsporene rir Sam (Shepard), Kris (Kristofferson), Sam (Elliott) og Jeff (Bridges) som vel tar seg en gravøl for James.

James Garner var samfunnsengasjert og ihuga demokrat.

I kveld ruller jeg opp Rockford, eller kanskje Maverick, før vi ruller på hjul mot svenskegrensa. Såpass har en av de mest sympatiske og dyktigste filmstjernene fortjent, når han nå er ridd inn i solnedgangen for aller siste gang.

I en kortvarig animasjonsserie kalt «God, the Devil and Bob» bar Mr. Garner stemmen til Gud. Det var nok ingen tilfeldighet.

Han var alltid en av de gode gutta. Han og et par andre.

 

(Les mer på westernmovies.com )