Når man finner gull

IMG_9539I år skulle det bli så koselig i Triztan-teltet. Oppkalt etter stuntpoeten Triztan Vindtorn (1942-2009), som var viktig del av Protestfestivalen fra vi startet opp sommeren 2000. Nini Stoltenberg skulle sammen med min sønns kjæreste Silvia være kafeverter og infokontor for festivalen midt i hjertet av Kristiansand 12.-19. september i år. Men så dør Nini, og etterlater et tomrom som også kommer til å prege festivalen. I fjor var hun her i ti dager, og fikk publikum til å tørke tårer da hun snakket om både avhengighet til rus og kjærligheten til sin avdøde kjæreste KarlJohn på arrangementet «Du ser det ikkje på meg».

De hadde passet så godt sammen, Nini og Triztan-teltet, for ingen av dem har vært A4. Og takk og pris for det. Det var vel derfor hun passet så godt sammen med Karljohn. De var seg selv og ingen andre. De sto utenfor A4-samfunnet. Teltet er oppkalt etter Triztan Vindtorn. Han var også seg selv og ingen andre. Derfor heter boka om han ført i pennen av Ida Marie Brown «Jeg løper fra meg selv». «Det er så normalt å være meg at jeg nesten har glemt hvordan det er å ikke være meg», sa han. Han gikk sine egne veier, og hadde lagt opp sin egen krig mot det han kalte lønnsomhetssamfunnet, med poesi som våpen. Kan det bli mer vakkert. Og Nini som sa at man måtte kunne skrive dikt for å bli akseptert som rusmisbruker. Rus er noe dritt. La det ikke være noen tvil om det. Men menneskene som kommer frem fra møter med døden, eller møter med det vanskelige, blir ofte klare og rene.

Triztan skrev dikt, lange surrealistiske dikt, men holdt seg unna den farlige rusen. Han levde sitt liv slik han ønsket det. Ingen skulle fortelle han hvordan han skulle leve. Han hadde sitt prosjekt og levde på kanten det meste av livet. Nini kom seg unna misbruket, men hun brukte erfaringen til å advare andre og være rådgiver for hvordan samfunnet skulle forholde seg til narkotika.

Nok om rus. Det er menneskene som fascinerer meg. Avvikerne fra A4-samfunnet. Det er de Protestfestivalen er kjent for å gi mikrofoner til. De som er utenfor. De som har noe å fortelle, fordi de ikke snakker slik alle andre snakker.

Men det er sammenblandingen som gjør det spennende. Pluss og minus. Rødt og blått. Bar og bedehus.  A4-mennesket og avvikeren.

Gunstein Draugedalen, salmesangeren, inspirerte til «Du ser det ikkje på meg», et av de best besøkte arrangementene i fjor. Arrangementet ble en av festivalens mest interessante innslag noensinne. Jon Schau som hadde vært dau. Gunstein som hadde sunget salmer, men lot sine mørke sider slippe frem. Vidar Bø som hadde blitt kåret til årets forbilde og var staut politimann. Han åpnet seg.

Igjennom årenes løp har det vært mange av dem. Og ingen har lært meg så mye om livet som nettopp disse menneskene. De som ikke er A4.

Jeg husker Lars Andreas Larssen sa til Jahn Teigen en gang vi hadde dem med på et møte med Kulturdepartementet. «Mannen er filosof». Artisten hadde deltatt på en politisk debatt på Protestfestivalen, med Larssen som tilhører.

Hvis jeg skal gå helt til bunnen av hvordan jeg samler sammen deltakere år etter år, i år for femtende gang, så er det som å grave etter gull. Hver gang det dukker opp noen, kjent eller ukjent, som viser frem en annen side av seg selv eller uttalt noe vågalt, er det som å ha funnet noe verdifullt. Kanskje skyldes det min svakhet for cowboyen, at jeg stadig må grave etter gull. Men det er sammenblandingen som gjør det til noe spesielt, som når man skal lage dynamitt, eller for den saks skyld den hemmelige oppskriften på Coca Cola.

Avvikerne har alltid fascinert meg, for livet er et avvik. De fleste man omgås er ikke avvikere.

Så hvorfor er da livet et avvik? På mange måter. Livet er også et avvik fra døden. Vi vet lite om hvorfor vi er ankommet kloden, bortsett fra det seksuelle mellom våre foreldre. Vi vet lite om hvor vi skal. Vi kan håpe og vi kan tro, men ingen kan bevise at vi skal et bestemt sted, eller at det er en bestemt mening med at vi dumpet ned her. Vi har fremdeles ikke funnet liv på andre planeter. Vi bygger biler og hus, og nå mobiltelefoner og datamaskiner som setter oss i kontakt med hverandre på en helt annen måte enn for bare et par tiår siden. Avviket med å ikke vite, med å ikke egentlig ha en plan, et opplegg eller en mening gjør oss til dyrene vi samler på, både de vi har som kosedyr og de vi spiser.

Eller som den amerikanske cowboyforfatteren Nick Tosches skrev: «Vi blir født, vokser opp, gifter oss, roter litt rundt, og så dør vi».

Men i motsetning til dyrene kan vi tenke og er fullstendig klar over at vi finnes, hva som skjer rundt oss og hva som skjer med kroppene våre når vi forsvinner fra bevisstheten.

Vi er her bare en kort periode, og vi regnes som fornuftige. En gåte i seg selv.

A4-samfunnet tillater lite dveling med for mye av dette. I den plettfrie verden er det regler for hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal tygge maten, hva vi kan si offentlig, hvordan vi skal forholde oss til regninger, byråkrati og følge modellen de første nerdene bestemte vi skulle være en del av. Hvis du f.eks. havner på et sted som NAV nytter det lite å si du er annerledes. Der er reglene tilpasset A4-samfunnet. Hvis du er heldig eller uheldig – alt ettersom – får du uføretrygd, med de ulempene det medfører. Du regnes nemlig som litt utenfor, hvis du blir en del av uføresamfunnet.

Derfor er jeg så glad i de andre, selv om mange av dem har levd hardt og brutalt. Jeg skal la være å nevne for mange navn som har begeistret meg i løpet av disse årene, de burde spørres før jeg dro dem ut av A4-samfunnet. De nevnte sto frem i fjor.

På filmdagen i år, den 14. september, viser vi filmer om flere slike fascinerende mennesker. Filmer om og med Triztan Vindtorn, Øystein Wingaard Wolf, Unni Askeland, Bredo Greve og de som vanket på Club 7. Filmdagen er fra i år til minne om skuespiller Lars Andreas Larssen.

Et menneske til drister jeg meg likevel å nevne. Billedkunstner og bohem Laurie Grundt var festivalkunstner i 2005. Han satte preg på festivalen. Han var frem til han var over 90 år bosatt i fristanden Christiania. Han flyttet hjem til Bergen for et par år siden for å dø, men han lever ennå.

Kris Kristofferson som i år innlemmes som den femte inspiratoren i selskap med Erik Bye, Jens Bjørneboe, Axel Jensen og Henrik Wergeland har en sang på sin siste plate med tittelen «You Don’t Tell Me What To Do».

Der ligger kimen til alt. Dette har nok de fleste «avvikerne» til felles. Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Da jeg hadde noen øl med Karljohn og Nini i Oslo for noen år siden handlet det om alt fra legalisering av cannabis til neste års Protestfestival. Men de glødet, mer enn jeg har sett i øynene på de fleste andre jeg har møtt.

Hvis man får være seg selv blir man et helt menneske. Det er antakelig der man finner gull. Vi har mistet gull med Ninis bortgang, men hun har støpt gull i hjertet til mennesker hun møtte.

Det er da man ikke har levd forgjeves.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s