Den største utfordringen

logoLørdag er det løp i byen. Med den klingende tittelen Sommerløp skal sørlendinger utfordres til å løpe langt foran en hel by som publikum, for den nette sum av 500,- kr i påmeldingsavgift. Lokkemiddelet er den særdeles fine t-skjorten med påskriften «Sommerløpet 2014». I går så jeg en som hadde tjuvstartet ned Åsane med samme t-skjorte.

Nå skal ikke jeg skryte på meg å ikke skryte selv, siden jeg er veldig stolt av min t-skjorte fra Besseggen. Bortsett fra det består min samling av t-skjorter stort sett av motiv fra konserter jeg har vært på og steder jeg har vært. Ja, og så alle protest-t-skjortene selvfølgelig.

Og så skal jeg heller ikke sluntre unna at jeg faktisk løper litt selv, så fikk jeg sagt det også. Det er ganske nytt for min del, og man kan vel si at jeg er stolt av å ha fått det til. Men en viss forsiktighet har jeg i det jeg forteller, for jeg vil ikke bli en av de som blir funnet på en løpetur.

Helsemyndighetene sier at man skal mosjonere 30 minutter hver dag. Det holder. Mer enn det har liten betydning. Mindre enn det har stor betydning. I mange år kalte jeg meg bare «the walking jogger» fordi jeg gikk, men jeg gikk fort. Løping var farlig. Fremdeles registrerer jeg i blant noen som datt mens de løp, og aldri løp mer. Jeg har alltid vært livredd for å løpe. Min gamle kompis sier alltid at løping er farlig. Man kan dø av det. Men så dør man også uten å løpe.

Hva har skjedd siden jeg som nå har passert 50 plutselig har blitt vågal? Jeg vet ikke, men hvis man har gjort noe mye og lenge, tør man som regel litt mer etter hvert. Når man er uautorisert medlem av EEFF (Eldre Engstelige Fedres Forening) blir man litt mer opptatt av egen helse. Jeg har små barn og vil veldig gjerne de skal ha pappaen sin lengst mulig. Når man så er hypokonder i tillegg er i grunnen det forklaring nok.

Men så er det den viktigste grunnen til at jeg skriver dette. Jeg vil snakke om å utfordre seg selv. Det er viktig for hver og en av oss. Vi har nemlig bare dette livet til rådighet. Når du ser meg løpe ser du egentlig et mirakel. Det har nemlig vært helt utenkelig at jeg skulle begynne å løpe.

Hvordan har jeg utfordret meg selv? Og hvorfor? Jeg skal gi noen eksempler.

Ta løpingen først. Jeg burde egentlig holdt meg langt unna siden jeg alltid har fått nerver av å legge på meg, og særlig for å bli tynnere. Jeg har sett de som er blitt tynnere og tenker da på en eller annen underliggende dødelig sykdom. Derfor har jeg ikke hatt badevekt i hus siden 80-tallet. Det var også på den tiden jeg sist tok en blodprøve. Der går grensen. Der utfordrer jeg meg ikke. For bare noen få år siden leste jeg Dagbladet og VGs skremmeoppslag, og særlig den lille «boksen» der det ofte sto symptomer på en eller annen omtalt sykdom.  Jeg følte jeg måtte lese det, men ble skikkelig dårlig av det. Ikke bedre.

Jeg har hatt det mye bedre siden jeg sluttet med den slags. Når jeg for to år siden plutselig fikk høre av noen bekjente at jeg var blitt så tynn skjønte jeg egentlig ingenting. Jeg har alltid vært spinkel, men nå ble jeg livredd i tillegg. Jeg spurte mine nærmeste. Nei, da, du er den den samme. Har alltid gått opp og ned i vekt. Men jeg ville ikke krympe. Det siste man gjør da er å begynne å jogge, som jo er et effektivt slankemiddel. Jeg har mine metoder og motvirke angst på, og en av dem er å lage mottrekk mot tankene. F.eks. har jeg også sett på andre som var i samme situasjon som meg at skilsmisse er det mest effektive slankemiddel som finnes enten man vil eller ikke. Da kan man like gjerne begynne å løpe også. Man kan nemlig være spinkel på utsida, men feit på innsida. Det er da man ligger dårlig an.

Men nok om det. Først og fremst løp jeg ikke av redsel for å segne om, slik Kniksen gjorde på fotballbanen. Jeg har noen regler.

  1. Du skal utfordre deg selv for å få bedre livskvalitet.
  2. Du skal drite i å utfordre dine fobier fordi andre sier det.
  3. Du skal selv tenke over hva som er verdt å utfordre.

Jeg bader ikke. Svømmer ikke. Det har aldri fristet meg. På ungdomsskolen ble man tvunget til å forsøke. Jeg fikk attpåtil egen lærer på dette området. Grøntoft skulle lære meg å svømme. Men beina var solid forankret på bunnen. Jeg tror at sannsynligheten for at jeg skulle la de flyte fritt i vannet omtrent var som om jeg skulle hoppe fra tiende i 12-blokka, uten fallskjerm.

Jeg liker ikke ormer. For å si det som det er, så hater jeg ormer. Ikke nødvendigvis fordi slangen er et symbol på jævelen, men fordi de er ekle og fordi hoggormen er farlig. Jeg liker ikke det som er farlig.

Jeg liker ikke høyder. Jeg får denne fornemmelsen av at jeg suges ut mot stupet og ut i luften. Da trekker jeg meg tilbake. Lynkjapt.

Jeg tar ikke prøver. Jeg er forsiktig med å sole meg. Jeg røyker ikke. Jeg forsøker å tenke sunn mat, selv om jeg er forferdelig lite kreativ i matveien. Og så er jeg så glad i søtsaker. Jeg flyr ikke. Jeg er minst mulig ut i båt. Jeg holder meg unna veps. Jeg drar alltid ned straks jeg har dritt, uten å studere det jeg har dritt. Jeg er forsiktig med alkohol. Jeg beveger meg aldri inn på et sykehus.

Hvis jeg skulle la meg styre av alt jeg er redd ville livet blitt miserabelt. Nei, velg dine kamper med omhu. «You have to kill your own demons,» som min venn Kristofferson sa om Janis Joplin en gang han ble konfrontert med om han hadde skyld i hennes overdose.

Jeg simpelthen elsker USA. Det er drømmelandet for min del. Men hvordan kommer man seg til USA med flyskrekk? Det var et dilemma jeg måtte tenke over. Når sjansen bød seg i 1999 stilte jeg aldri spørsmålet om jeg skulle eller ikke. Jeg bare gjorde det. Selve flyturen løste jeg med vin. Siden har jeg vært to ganger til i USA og løst selve flyturen med vekselsvis vin og Vival. Begge deler funker. Jeg fikk opplevelser for livet på disse turene og angrer aldri, selv om jeg hver gang tar farvel med mine nærmeste som om jeg aldri kommer tilbake. I 2011 dro jeg alene med fly til England for å møte min gamle fotballhelt Tony Currie. Det angrer jeg heller ikke på.

Jeg hater å stå foran en forsamling. Men når jeg driver en festival må jeg. Jeg kunne selvsagt nektet plent men da får jeg jo ikke sagt det jeg bare må få sagt til forsamlingen. I dag har jeg også holdt foredrag og deltatt på offentlige arrangement der jeg har tatt ordet. Det sitter langt inne, men det går.

Men så er det noe jeg absolutt ikke gjør. Jeg svømmer ikke, og bader ikke. Der går grensen. Det vil si, jeg har ikke behov for det, og da holder jeg meg unna. Det har faktisk aldri fristet. Vann er som regel kaldt, selv når det er på det varmeste. Pyse? ja da.

Mitt poeng er at alle bør velge ut sine kamper, og la de andre være. Hvis du ikke tar opp kampen mot noen av redslene dine har du mistet noe verdifullt i livet. You have to kill your own snakes, er et amerikansk uttrykk. Jeg skulle gjerne drept slangene jeg møter på i skogen, for det er den utfordringen jeg sliter mest med i dag. Når man er glad i å ferdes i naturen, men ikke tør på grunn av hoggormer minker det livskvaliteten. Jeg jobber med saken. Høye sko er en løsning.

Jeg har flydd til USA. Jeg har gått Besseggen og Prekestolen. Jeg jogger. Jeg snakker i forsamlinger. Det er mange ting jeg gjør i dag fordi jeg må gjøre det. Motvekten mot dødsangst er livsglede, og da ønsker jeg ikke å ødelegge livsutfoldelsen med å ikke gjøre det jeg har lyst til.

Men å utfordre meg selv til å jogge Sommerløpet kommer jeg ikke til å gjøre. For meg er det ingen verdi å løpe i et offentlig løp. Jeg løper mine turer og går mine turer, så får jeg heller hilse på de jeg tilfeldigvis møter på min vei.

Den største utfordringen i livet er seg selv. Det å utfordre seg selv er det viktigste løpet. Den dagen jeg føler behovet for å løpe mens folk står i gatene og ser på, skal jeg heller vurdere å melde meg på Sommerløpet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s