Arbeidslinja, arbeidslinja, arbeidslinja er det som gjentar seg i skallen når man tenker på garva AP-folk som Yngve Haagensen, Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt. Alt handler om å få folk i arbeid. Det er løsningen på alt og ikke minst økende ulikhet.

Jeg leser mange aviser daglig. I disse tider er det økonomen Thomas Piketty som opptar de fleste. Både bøndenes avis Nationen, sosialistavisa Klassekampen, kapitalistavisa Dagens Næringsliv og kristenfolkets Vårt Land bruker mye spalteplass på økonomen Piketty. Vårt Land skriver treffende i dag at «det går et spøkelse gjennom Norge. Spøkelset heter Kapitalen i det 21. århundre, og er en 700 sider lang bok av den franske økonomen Thomas Piketty.

Da jeg tidligere skrev om Piketty i denne spalten handlet det om fenomenet. Denne gang drar jeg han inn i debatten han startet, om større ulikhet. Alle er nemlig enig i at økende ulikhet er usunt. Til og med Dagens Næringsliv.

Mye av stridens kjerne handler om formueskatten, som Piketty advarer mot å kutte ut, stikk i strid med den nåværende regjeringens tanker. Mange har sagt seg enig med Piketty. Vi får større ulikhet med skattelette og fjerning av formueskatten for de rikeste. De bruker nemlig ikke det de får inn ekstra til å skaffe de svakeste jobb. De bruker det på seg selv, hevdes det. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er både enig og uenig med sine egne. Han vil vi skal skru debatten om forskjeller i Norge over til hvordan man kan integrere dem som faller utenfor.

Det er de som havner utenfor som er problemet. Ikke de som har alt de trenger. Men i debatten om støtte ulikhet er det alt for mye fokus på de som har for mye.

Arbeidslinja handler om at alle skal i arbeid, men også den linja har alt for mye slagg i seg til at den er løsningen på problemene. Det at både mor og far har kommet i arbeid har økt levestandarden til hinsides fornuft og ført til at 60% av befolkningen kan bruke penger på det de vil, reise dit de vil og meske seg med opptil flere biler, båt og hytte. Bare spør Erik Dammann, som lenge har advart mot en vekstkultur som fører oss utfor stupet.

Den andre halvdelen, de 40% som ikke blir del av denne høye levestandarden, hvordan har de havnet utenfor? Mange innvandrerfamilier har lave inntekter, aleneforeldre har bare en inntekt. Først og fremst er det her «fattigdommen» ligger. Likevel klager både nåværende og forrige regjering på at kontantstøtten hindrer folk i å jobbe. Det er en avsporing. Det blir også sagt at flere unge mennesker må komme i jobb. Selvsagt må de det, men heller ikke her ligger problemet. Når unge mennesker kommer rett fra militæret og er innstilt på å få seg jobb for å klare seg må de innom NAV. Der får de servert arbeidsledighetsinntekt på 20.000 kr i måneden før skatt, og da blir plutselig ikke jobb hast lenger. Disse unge har nemlig ikke opptil 20.000 i faste utgifter slik foreldrene deres har.

Alt endrer seg den dagen de etablerer seg og får barn. Kravene for å overleve og ikke havne utenfor samfunnet øker betraktelig. Helt sikkert et sjokk for mange, og et sjokk for alle oss som blir skilt og plutselig står med en inntekt og utgifter for to.

Ulikhet handlet om feil strategi, der de som har lagt strategien har lagt den ut fra hvor de selv befinner seg i livet. Har man en «dobbelinntekt» eller to vanlige inntekter klarer man seg. Men har man en vanlig inntekt, eller enda verre, en trygd, er man allerede parkert under fattigdomsgrensen. Derfra er stegene lange. Man får ikke betale kontingent til sønnens fotballklubb eller man klarer ikke holde bursdag for femten 7-åringer. Man må velge hvilke regninger man skal betale og dele opp de andre. Man får ikke reist på ferie dit andre drar på ferie og når ungene kommer på skolen igjen etter ferien har de lite å fortelle om. Man må kanskje til og med bruker deler av sommerferien til å plukke tomflasker til mat. Barnetrygden som skulle vært livredning er delvis glemt av de som bestemmer. Det hjelper lite at to gamle tidligere statsministere har ropt varsko.

De kravene vi har i dag til levestandard er annerledes enn da vi vokste opp. Jeg bodde mitt første leveår i en ombygd stall. Hadde jeg bodd sånn med mine barn i dag ville de blitt tatt fra meg. Den gang var det helt normalt å bo kummerlig, og dermed allment akseptert. Nå blir du mobbeoffer.

Når statsministeren snakker om ulikhetene handler det stort sett om flere jobber, akkurat slik den forrige statsministeren satte fokus.

Thomas Piketty som leses over hele verden nå kaller Norge versting i økende ulikhet, til tross for regjeringens arbeidslinje.

Skyttergravene er mange for de som har til pålegg på maten. Trygda må ikke bli for stor, for da lønner det seg ikke å arbeide. Man ser at de unge får mye penger å rutte med, men man lukker øynene for hvor lite de har når de har fått seg familie. På samme måten nekter man å snakke om borgerlønn som kan gi kunstnere og psykiske lidelser en viss oppreisning, fremfor at de må tigge sosialhjelp. Man er livredde for at det skal lønne seg.

Og mens disse stillingskrigene pågår blir flere enda rikere og flere fattige.

Jeg kaller det strutsepolitikk, ikke arbeidslinja.