Berre kjærleik og død

alex«Var eg ein Gud, ville eg skapa kjærleik og død, berre kjærleik og død», heter det i de siste linjene fra et dikt av Tor Jonsson. Nettopp disse to orda sitter jeg igjen med etter å ha overvært to begravelser på to dager. To begravelser er akkurat to for mye for de fleste, og i alle fall for meg som har et panisk forhold til det mange hevder er en naturlig del av livet.

Så er det sånn at av og til har man ikke noe valg. Man må bare, på samme måte som den som skal dø ikke kan sette regien på hva man skal.

Den første begravelsen var til Nini, født samme året som meg. Det gir rom for refleksjon i seg selv. Nini omgikk statsledere og stortingsfolk, rikfolk og fredsmeklere, med verden som arena, i følge med sin far og sin bror, hvor ferden enn måtte føre dem. Vi fikk høre hvordan hun var den som ofte fikk samtalen på gli, og den som myknet opp stemningen der det var vanskelig. Det var hun som ble med president Ortega i flyet. Statsministeren dro hjem. Vi fikk høre om raushet og rom for alle, om ho som lyktes på alle felt og var programleder på fjernsynet. Og når Bruce Springsteen skulle velge en opp på scenen for en dans, ble det selvfølgelig henne. Men så kom nedturen med rus og tungsinn, med kamp for hver en dag. Familien som gjorde alt de kunne.

Jeg fikk bli kjent med henne mot slutten av kampen. Hun hadde møtt sin store kjærlighet, og til sammen kjempet de for livet – og kjærligheten. Hun var glad og de sto sammen i tykt og tynt, som to fattige sjeler på en flåte ute på verdens hav, gjennom storm og stille. Antakelig mest storm. Der møtte jeg dem, med sitt engasjement mot rushelvete, for alle de som var midt i kampen og for etterlatte til de som hadde tapt. For Nini var det ingen skille mellom fattig og rik, og grenser mellom statsledere og den skrøpeligste heroinist fantes heller ikke. De var visket ut, fordi det var slik hun var og slik jeg kjente henne.

I fjor hadde vi så vidt åpnet Protestfestivalen da Thorvald ringte. Nini ville ned til oss. Hun kom og da hun dro igjen ti dager senere merket jeg så stor forskjell at jeg måtte si hun så godt ut. Hun lyste opp. Hun hadde mistet sin KarlJohn, og var nedbrutt av sorg, og alene på havet. Hun var midt i nok en ny kamp. Og hun fortalte om kjærligheten som var mellom dem på et fullsatt arrangement, der tårene rant og stemmer brast. I år skulle hun ned igjen i september. Hun skulle vært vertinne i Triztan- teltet. Jeg kan se for meg alle hun hadde varmet med sin tilstedeværelse. Så gikk det ikke slik. Nå er begravelsen over, og jeg tenker på det som alltid skjer, at man blir borte også i sinn. At det er bare de nærmeste som aldri vil glemme. At livet vil gå videre. Det er jo alltid sånn.

Alex levde i teaterverden, med kulisser og omgitt av kunstnere og klappsalver fra publikum ifra Kristiansand i sør til Kautokeino i nord. Han var en bustete bamse, i hele sin væremåte. Han var teatersjefen som var en av oss. Heller ikke der var det forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Jeg ville ha han til å lage teater om Setesdalskjempa. Han sa aldri nei. Han kunne nok ikke si ja. Kjutta var nok mer hans ånd, som det ihuga bysbarn han var. Vi som er vokst opp i Kristiansand husker Tangakavalerene. Alex var sjefen. Knut Nærum og Rune Andersen tok sine første skritt i showbiz. Begge talte de i begravelsen, om hvor mye han betød for dem. Bjørn Sundquist satt på første benk, med sorg i blikket.

Alex levde og brant for scenen og var egentlig for stor for Kilden, det nye flotte kulturhuset i Kristiansand.

Jeg kan ikke medgi at jeg kjente han veldig godt. Foreldrene bodde i blokka rett under faren min. Jeg så han aldri der, men så befant jeg meg plutselig midt i kulturlivet i byen. Der var Alex høvdingen. Ikke den pompøse som man kanskje hadde forventet i en slik rolle, men den rause og tilstedeværende. Han var ordkunstner. Han var den jeg alltid hørte om, som alltid var til stede der det hendte noe, som alle ville snakke med, som alltid hadde rygg til å si ifra og som aldri pisset folk oppetter ryggen. Det var komplett umulig å mislike Alex.

For noen år siden stormet det rundt Protestfestivalen på grunn av et brev vi hadde sendt avisen. Vi ønsket bare å få til en debatt. Plutselig begynte mange å se en annen retning. Jeg så ord på trykk som jeg ikke var forberedt på. Det ble tøft for familien. Det ble unntakstilstand i heimen og i festivalen. Trusler kom, og der og da følte jeg at ingen i byen tålte trynet mitt. Bortsett fra Alex. Han var den samme, fullstendig rensket for rusk og rask, helt fri for det jeg så på som fordommer, og en slags fri kraft i den han var som person. Jeg fikk aldri fortalt hva det betydde. Det angrer jeg på.

Jeg forstår godt at Rune Andersen kalte han «Maestro.

Hverken Nini eller Alex var A4. Du fant ikke fire kanter på dem som gjorde dem til kopier av andre. Og takk for det, for det gjorde dem rause overfor alle klasser og samfunnslag. Begge var lette å bli glad i, uavhengig av hvor godt man kjente dem.

Så er det jo sånn det ofte er, at de som øser mest av seg selv må selv forlate oss. Det er en gammel frase som sier at de beste går først. Eller man kan finne trøst i Kolbein Falkeids dikt: «Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype».

Jeg nekter å bli ferdig med de som dør fra oss. Men livet er sånn at alle viskes ut. Om hundre år er vi alle glemt. Det irriterer meg. I morgen er butikkene oppe, det skummer øl ut av kranene på Telfords, musikk utover høyttalere og folk går på jobb. Jeg fikk oppleve kontrastene selv, da jeg kom rett fra den siste begravelsen for å hente jentungen på skolen og tvinge tankene mot middag og logistikk for resten av dagen. Men det er nok sånn de vil det skal være også, de som forlater oss. Livet må gå videre. Ufortrødent videre.

Men kanskje kan vi ta med oss noe av de som ble borte. Kanskje kan selv vi, perifere i forhold til de nærmeste, bære deres liv med oss i vår neste dager.

Etter å ha hørt talene fra deres nærmeste slår disse to ordene mot meg som tunge kirkeklokker. Kjærleik og død. Berre kjærleik og død.

I en av talene ble det fortalt om da Alex skulle hjem for å jobbe med nye prosjekter. Han skulle regissere Rune Andersens første show. Han kom med to bæreposer, og måtte ha bosted. Men så trengte han ikke bosted likevel, for han hadde funnet den store kjærligheten. Hun som elsket han trengte egentlig ikke si noe. Vi forsto det.

Kjærligheten var livet. Kjærlighet er livet. Disse to var kjærlighet, gav kjærlighet og fikk kjærlighet. Diktet til Tor Jonsson har noen linjer innledningsvis også: «Var eg ein Gud, ville eg skapa ei stillare verd. Der skulle alle elske».

To begravelser, og jeg har lært masse om å leve, om raushet og kjærlighet.

Berre kjærleik og raushet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s