Denne uka starter Protestfestivalen. Nervene er på høykant. Det er nå det gjelder. Ja, jeg har sagt det nylig, og jeg har sagt det tidligere i år, men jeg vet det står mye på spill. Har ikke tenkt å fable mer rundt akkurat det. Nei, jeg tar heller for meg det som skjer. Og så har jeg lyst å nevne litt om fenomenet rundt den omdiskuterte festivalen vi har holdt på med siden sommeren 2000.

Vi startet opp i en tid da samfunnet gradvis var i ferd med å endre seg. Det gikk fort, og utviklingen endret seg til det negative, sett med våre øyne. Toleranse var blitt et ord man brukte som mobbing, enda så vakkert det er. Samtidig opplevde vi en overfladiskhet, skapt frem i et land som stadig ble rikere. I dag regnes Norge som verdens rikeste land. Men det betyr ikke at vi har det bedre av den grunn. Motsetningene dirrer i døråpningen. Vi kan se det tydelig på noe så hverdagslig som mosjon. Det er «overklassen» og den stadig rikere «middelklassen» som er aktive. Det kan se ut som stadig flere løper, sykler og er i toppform. Hva gjør det med alle som ikke får det til? De ser på streberne overalt og får dårlig samvittighet, og reaksjonen blir kanskje oppgitthet, avmakt. Sannheten er at de som er aktive er mer aktive enn noen gang. De som ikke er det, er mindre. Vi får stadig flere fattige barn. Depresjoner og selvmord er blitt et økende fenomen og problem. Stadig flere havner utenfor. Utbrenthet er blitt en folkesykdom. Motvekten kommer i form av at folk skaper seg arbeidsplasser med Yoga og Mindfulness. Vi leser at stadig flere får alvorlige sykdommer som kreft, til tross for at vi i utgangspunktet skal ha det bedre enn noensinne. Vi har dårlig tid og må stole på at kommersielle matvarekjeder gir oss maten vi trenger.

Men nok om elendighet. Protestfestivalen ønsker å være en motvekt.

Få det opp og få det frem. Lev livet som du føler er rett, ikke som alle andre føler. Våg å tal urett imot. Ikke vær redd for å «tale Roma imot». Det er lov å være annerledes. Det er sunt å være annerledes i et samfunn med stadig mer likhet, og vi er i ferd med å få et mer ensrettet samfunn. Det skriver blant andre Magne Lerø i sin spalte i Vårt Land, der han med det som begrunnelse forstår at Protestfestivalen har vanskelige kår.

Protestfestivalen skal provosere, irritere og være ustrukturert. Vi nekter å følge normene, og vi har heller ikke ressurser til å være så inni hampen ryddig i alt vi foretar oss. Hans-Christian Vadseth, tidligere redaktør og nå i omdiskuterte First House, sa en gang at grunnen til at han og mange andre stiller gratis opp som debattledere er at vi er litt «rotete». I et samfunn der alt skal være så ryddig trenger vi litt rot.

Derfor bør du besøke oss i uka som kommer. Vi håper du tar turen. Og om du ikke har muligheten; kjøp et ukepass, så støtter du oss i kampen for å få fortsette, med landets mest spesielle festival, som i fjor i VG Helg havnet på topp over festivaler «du ikke må gå glipp av».

Protestfestivalen trengs, mer enn noen gang.

Til alle dere som stopper meg på gata og spør hva vi protesterer mot. Vi protesterer ikke. Det å protestere er å komme med svar.

Vi lager spørsmålene.