Vi skriver 21. september. Sola varmer, barn leker og freden i begynnende gulnede høstfarger har senket seg over Sørlandet.

Alt sammen som den perfekte rammen rundt Kris Kristoffersons «Sunday Mornin Comin Down». Kortbukse og t-skjorte så sent på året er ikke helt etter boka, men deilig er det likevel. Kulissene er ingen lyssky fraskilt natterangler uten barna, som i sangen. I dypet av mitt sinn er det tid for selvransakelse og ransakelse. Jeg spør meg selv hvorfor jeg holder ut i en fordømt tapende kamp mot avmaktens tappende grunnstein. «En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener», skrev hedersmannen Kjell Landmark i sin tid. Sidsel Mørck skrev om avmakten. «Men avmakten er ikke med / på den store forretningsreisen. / Den har ingen hemmelig konto / for kaldkloke investeringer. / Avmakten / Er et trett lite hat / – for kraftløst / til å forråde noen».

Nå er det allerede to dager siden vi avsluttet årets Protestfestival. I ransakelsen har jeg erfart at en tre år gammel boikott fungerer som den er ment, i et rom av fordommer og kulde fra kulturredaktøren i lokalavisa.  Man skulle ikke tro det faktisk kunne sende en aldrende festival ned i sin grav, myrdet av taushet. Men det kan det. Likegyldighet dreper. Ignoranse er fienden. Men jeg spør meg også; hvem gir en kulturredaktør så mye makt? Og hva får en avisredaktør til å «ikke blande seg inn i hennes anliggender»? Jeg sier som en av de gamle redaktørene sa; er han ikke redaktør? At samfunnsredaksjonen dukket opp på festivalens siste dag rydder ikke opp i spørsmålene. Samtidig er det en viss fare for at avisa må ta et oppgjør med seg selv for å overleve harde tider.

I mine femten år med en festival mot likegyldighet har jeg aldri møtt så mye aggresjon mot lokalavisa noensinne. Protestfestivalen er tydeligvis ikke den eneste som har blitt kokt suppe på i disse årene. For meg handler det langt fra bare om en levevei og et kall, men om nødvendighet i en likegyldig tid. Gi meg hatet, så vet vi hvor du er. Gi meg det kalde blikket, så vet jeg hvem du er. Aldri har jeg opplevd mer avmakt i samfunnet, og da mener jeg i alle samfunnslag og på alle områder. Er vi blitt så mette av overflod og selvsentrering at vi velter oss som Julius Cæsar, med kransen over skulderen, liggende i matorgier, med klaser av frukt og sure oppstøt, mens gullkalven glinser mot oss midt i stua.

Alle de alvorlige spørsmålene vi stiller oss. Hvorfor så store forskjeller? Hva med han som sitter der? Hva tror du på egentlig? Det er blitt sagt at å krige for freden er som å knulle for dyden, men kanskje er det faktisk bedre? Man gjør noe, vil noe, engasjerer seg i noe, mer enn meg og mitt og vårt. Ikke misforstå. Pest eller kolera handler det om. I en apatisk tid dør alle en stille død, uten at noen bryr seg. Denne ukens store deleartikkel på Facebook var om alle som endte opp alene i sin egen begravelse, uten noen nære venner, og med familiebånd brutt i stykker av gammelt hat eller fordømt likegyldighet.

I selvransakelsens tid funderer jeg på helt andre ting, som at livet jogger lett av sted, selv om stegene blir tyngre og tyngre. Vi kan ikke snu sola eller skru tilbake den tikkende klokka. Jeg merket det senest i går kveld da skoleklassen med barndomsvenner samlet seg på Bakgården trettifem år etter. Vi møtes sjelden, men likevel er det som om det er de som kjenner meg best av alle, fordi vi var sammen i tilblivelsen.  Jeg vil ikke det skal ta slutt, eller at vi skal gå hver til vårt, men etter noen timer gjør vi nettopp det. Vi setter oss i hver vår drosje på vei hjem til hver våre liv, som vi lagde sammen. Aldrende satt vi der og gjorde iherdige forsøk på å skru tida tilbake. Enda mer aldrende lærere husket ikke så mye lenger, men vi var som vi var, en gjeng nære venner, som har fått leve og se hva livet har å by på. Selv om vi altså sjelden har sett hverandre siden.

I selvransakelsens tid fordi man så hva man hadde gjort galt, og hva man gjør riktig. Jeg vet at tida er en gammel sliter og en støvete avisartikkel bortgjemt i bibliotekets innerste arkiver. Tida er også dagen i dag, og finnes bare her og nå, alltid og enerådende, til vi går ut av den. I selvransakelsens tid er det hverdagene som betyr noe, i skogkanten på vei innover, med glødende blikk mot guttungen i fotballkamp mot Randesund gutter 9 år, med tårer i øynene når jentungen har tegnet noe vakkert på et blått ark hun har funnet i kopimaskinen, eller i havkanten på vei utover. Barna er livets mening, og henne man holder i hånda på gode og vonde dager.

Bekken som renner denne høstmorgenen, er selve forløsningen, som lager en slags konklusjon.

Det er håpløst, men vi gir oss aldri.