En pappahistorie

pappaPappaer har ofte blitt sett på som annenrangs foreldre. Jeg mener det, og det har vært sånn i hundrevis av år. For mer enn hundre år siden hadde vi stemmerett, i motsetning til kvinnene som fikk den muligheten fra 1913. Pappaer – menn – har stått for det andre, det som handlet om å skaffe føde og bestemme, mens mødrene passet hus og barn. Pappaer drev med andre ting, som å fiske, gå på jakt, drikke øl med gutta eller jobbe.

Men så er det også sånn at det stadig står frem kjente mennesker og forteller om forholdet til sin pappa, på godt og vondt. Ofte er det vondt, og det har forfulgt dem store deler av livet.

Mange kjente mennesker reiser rundt og forteller om pappaen sin. Mian Lodalen, svensk feminist, besøkte nettopp Protestfestivalen og fortalte om sin pappa. I en norsk dramaserie heter serien «Sommeren med pappa», som om det var en begivenhet å få feriere med pappaen sin. Geirr Lystrup laget et helt album om sommeren med Juni, datteren hans. Jack Vreeswijk reiste rundt sammen med Stefan Sundström for å fortelle om forholdet til sin kjente pappa Cornelis. Åsa Linderborg skrev boka «Meg Eier Ingen», om forholdet til sin far. Boka ble også en bestselgende film i nabolandet Sverige. Mest kontroversielt er Jens Breivik, som i sin bok om sønnen Anders, langt på vei har forklart at alt hadde kanskje blitt annerledes om han hadde fått tilkjent omsorgen da foreldrene skilte lag da massemorderen var barn.

Feministene som alltid snakket om at mor var viktigst kan umulig ha fått med seg hele bildet. Mange barn har savnet pappaen sin i livet sitt, og det kan ha hatt mange årsaker. Det finnes de som ikke bryr seg, de som er slemme, de som var døde, de som var verdens beste pappaer og de som ikke fikk lov til å være ordentlig pappa fordi en rettssak bestemte det sånn.

Min pappa var i kategorien verdens beste pappa. Derfor savner jeg han hele tiden, ja hver eneste dag, og ekstra mye på dagen i dag, torsdag 25. september.

Fra jeg var 11 år var min pappa helgepappa, og jeg tror han syntes det var vondt. Jeg syntes i alle fall det var vondt at han ikke lenger var del av hverdagen vår fra 1974.

Året må ha vært tøft. Han mistet også faren sin det året.

Han fikk seg sin egen leilighet i «skilsmisseblokka» på Lund, men fire år senere fikk han en litt mer trivelig leilighet i lavblokk i Vågsbygd. Han måtte skaffe seg lappen og bil, for det var min mor som hadde lappen i vår familie.

25.september har vært en vond dag siden tusenårsskiftet. Den datoen er i kategori med andre vonde datoer som samler seg opp i løpet av livet.

Man husker dagen man mistet pappaen sin. Det var blitt kjøligere i lufta. Litt vind, sol og skyer som kom og gikk over himmelen. Av og til lett regn. Temperaturen var omtrent som i dag. Dagen begynte i Kristiansand, via Kvinesdal og tilbake til Kristiansand. Stillheten var til å ta og føle på, og telefonene som jeg regnet med ville komme, de kom aldri. Vi spiste pasta og så «Blue Velvet», mens det gnagde inni meg om at noe hadde skjedd. Jeg visste egentlig hva som hadde skjedd, men jeg ville ikke vite.

Hvis jeg skrur tilbake tida til årene på 70-tallet man brukte på skole og lek, er det turene og stundene med pappa jeg husker best av alt. Vi løp orientering i Baneheia, dro med båten på camping til Danmark, tok buss på telttur til Drangedal, slo opp telt i Sarons Dal, fisket utenfor Falconbridge, og kastet selvfølgelig fisken vi fikk ut igjen, for den var jo ikke spisende. Han hadde en trebåt som han ofte var ute og fisket i, og vi var mye med, særlig på søndagene, når det var stille på sjøen. Flagget vaiet i vinden. Nå henger det i kjelleren og vaier ikke mer. Båtmotoren – Yamaha 5 hk – står også i kjelleren, fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med den. Han elsket jo sjøen, noe som var naturlig for en som kom fra et lite sted ved Lopphavet. Han elsket å gå på ski, og vi måtte være med, først motvillig og senere med liv og lyst. Han gikk først og vi etter, og så ventet han på oss. Vi var ofte i skogen på søndagene, med primus, eller lagde oss et bål, grillet pølser og han hadde kaffe. Han spikket gjerne båter av bark, som vi lekte med og sendte ut på det store vannet, og vi laget barhytter.

Senere fikk han seg ei lita hytte på Mosby uten strøm og vann. Hytta ble hans fristed. Han benyttet enhver mulighet til å pusle på hytta, både alene og når vi var med.

Noen år senere var vi voksne og hadde mer enn nok med våre egne liv. Men så besøkte vi pappa, og fikk råd om det meste vi lurte på. Han gikk i sitt lønnkammer, tok det opp med Han i himmelen som han trodde så sterkt på, og så ordnet det meste seg. Det var pappaen min som ble med da jeg skulle leie min første hybel og kjøpe min første bil. Det var pappaen min som ordnet opp da jeg flyttet fra byen og ikke fikk solgt leiligheten i den verste jappetida. Han steppet opp på de kjedelige møtene med banken. Det var pappaen min som var den tryggheten vi trengte da vi vokste opp. Det var pappaen min jeg bekymret meg for når han ble eldre. Han bodde alene, og jeg husker jeg satt og ventet på telefonen hver dag. Hvis den ikke kom, så måtte jeg ringe, for å få bukt med uroen i meg. «Hallo», sa han i fasttelefonen. Jeg var så lettet, som en som går bekymret til legen og får en hyggelig beskjed tilbake.

Alle syntes pappaen min var så snill, og heldigvis var han vår pappa. Min bror og mins pappa. Heldigvis ble han sentral i livet vårt, også senere. I dag har pappaene fått mer plass. Selv i de oppløste hjem. Det var på tide. Og så vil jeg skynde meg å si at det dessverre ikke gjelder alle. Alt for mange kjemper en håpløs kamp for å få lov til å være pappa, og ikke minst, for at barna skal få lov til å ha en pappa.

Alt jeg ville med dette vesle blogginnlegget var bare å fortelle at denne dagen er en litt vanskelig dag. Det er en dag for refleksjon og ettertanke. Det blir en dag der de små barna mine som aldri fikk treffe verdens snilleste bestefar, skal være med for å tenne et lys for pappaen min.

Det blir også en dag for å reflektere over min egen rolle som pappa. Hvilke verdier jeg ønsker å tilføre dem, og hva jeg har tilført dem. Jeg vil gi dem de samme verdiene jeg fikk av min pappa. Det bestemte jeg meg for den dagen de ble født. Jeg vil også bruke dagen til å fortelle dem om pappaen min, fordi han var verdens beste pappa.

Noen dager føles livet meningsløst. Dette er en sånn dag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s