Ny forskning viser at kutt i sykelønn og uføretrygd skaper større økonomiske ulikheter. Selvfølgelig skaper det større ulikheter. Jeg tviler på at noen er overrasket over det.

«Disse funnene stemmer godt med inntrykket vi har,» sier Trine Lise Sundnes i Handel og Kontor til Klassekampen. Hun har engasjert seg fordi mange av hennes medlemmer avslutter arbeidslivet som uføre.

Hva er det som gjør at en ny høyrestyrt regjering vurderer disse tiltakene? Og hvorfor sier ikke NAV ifra? Har de ikke fattet noe som helst? Høyrevelgere er kjent for å tilhøre overklassen eller den rike middelklassen. I alle ting er det ofte slik at man må ha «vært der sjøl» for å begripe realitetene. Robert Eriksson vil kanskje hevde at han aldri har tilhørt noen rik middelklasse, som sønn av en sjåfør, men hvorfor tenker alle likt når de havner i regjering?

Et annet merkelig moment er NAV som tror folk er klar for nytt arbeid når de har mistet jobben. Heldig er de som kan spasere fra en jobb til en annen, men det gjelder jo de færreste. NAVs system er slik at man ikke kan melde seg for veiledning og hjelp, før man er registrert arbeidsledig. Men da er det allerede for sent for de fleste. Ingen vil nemlig snakke om utgifter og inntekter. Det er irrelevant i de fleste statlige instanser. Man ser det også f.eks. på et familiekontor knyttet til barnefordeling. Økonomi er tabu. Men dessverre, akk så avgjørende for at alt henger i hop. Akk så avgjørende for at du er i stand til å fungere i et arbeidsliv.

Enten man opplever kutt i sykelønn eller plutselig arbeidsledighet har begge disse «tilstandene» en ny dimensjon som heter tap av inntekter. Men utgiftene er lik for de fleste.

Når arbeidsminister Robert Eriksson på en lettlivet måte innbiller seg at dette vil sette folk i rask aktivitet, har han ikke forstått noen verdens ting. Må du bruke 90% av tida til å klekke ut hvordan du skal få mat i ungene eller betalt alle regningene har man lite tid og krefter igjen til aktivitet.

Etter mitt syn er dette strutsepolitikk.

Situasjonen for uføre er noe annerledes. De skal jo ikke ut i jobb igjen. Men like fullt, hvis man vil ha en bedre helse hos folk løser man ikke den floken ved å ta fra de pengene de trenger for å få betalt nødvendige regninger.

Arbeidsledige mottar ca. 60% av normal inntekt. Er man aleneboende er det dramatisk for de fleste. Har man partner må man i stor grad leve på partneren. Ingen av alternativene er akseptable. Kutter man i uføretrygd i tillegg, som en nyordning, blir det som å skru skrustikka hardere og hardere, mot de som fra før er svakere stilt, eller opplever en krise i livet slik det er å plutselig miste jobben.

I dette samfunnet kalt verdens rikeste land er det den siste tiden blitt avdekket større og større forskjeller mellom folk. 100.000 barn lever under EUs fattigdomsgrense. Arbeidsministerens mål ser ut til å være å skape ytterligere større forskjeller, ikke få flere ut i arbeid.

Det er forunderlig med politiske partier, uavhengig av hvor forskjellige de er i utgangspunktet. I det øyeblikket de havner i regjering tenker de likt.

Et tips til arbeidsministeren er å bruke NAV som forebygging. Da får man kanskje fanget opp fremtidige uføre eller ledige, før det er for sent. Kutt i inntekten er å begynne i feil ende.