Er det komplett umulig å drive festival på Sørlandet?

svein inge olsen protestfestivalenHovefestivalen er avgått ved døden.

Mange vil nok hevde at det ikke lenger er mulig å drive festival på «den bløde kyststribe». På rekke og rad har festivalene måtte kapitulere. Det begynte med Kirkefestspillene, fortsatte med Vannfestivalen, Quart, Odderøya Live og nå Hovefestivalen. I andre byer er festivalene helt sentrale innslag på sommeren. Det er nok å nevne festspillene i Bergen, Bukta i Tromsø, Notodden Blues Festival og Canal Street i Arendal som viktige ingredienser i sommer-Norge.

Sørlandets kulturliv ser ut til å ramle sammen bit for bit der andre festivaler klarer seg. I dag er det bare Dark Season og Protestfestivalen som holder stand av de eldre festivalene i Kristiansand, og Punkt av de litt nyere. Så hva er galt med Sørlandets kulturliv?

Det er et komplekst bilde man ser, og derfor er det ingen enkle svar. Men en kommentar sagt på Protestfestivalen for noen år siden kan kanskje løsne litt på floken. Frank Aarebrot var på besøk og uttalte at det var spesielt overraskende, men også genialt å legge Protestfestivalen til Kristiansand, der alt er så greit. Alt er nemlig ikke så greit på Sørlandet. Derfor trenger vi festivalene her nede, kanskje mer enn andre steder.

Nå er det himmelvid forskjell fra musikkfestivalene til den kontroversielle Protestfestivalen vil nok mange mene, men bildet er stort sett det samme. Vi sliter med å få sørlendingene på festival, og vi sliter med en lokalavis som ikke er til stede for landsdelen, slik vi som driver festivalene ønsker.

Midt oppi dette komplekse bilde har kommunen bygget sitt enorme slott i form av Kilden, som i dag ikke huser noen av festivalene, men stort sett store oppsetninger eller konserter fra artister på gjennomreise. Kilden er ironisk nok blitt en konkurrent til byen, og de svimlende kostnadene betales med innbyggernes skattepenger. I denne sammenhengen blir midlene festivalene mottar som rene lommepenger å regne.

fc852-logomediehusetEnkelte vil kanskje hevde at hvis ikke festivalene trekker nok folk er de ikke liv laga, men så enkelt er det ikke. Det finnes festivaler for opplevelser og det finnes for nytte. Begge deler er viktige for at vi sørlendinger skal trives her nede. Mange drar rundt i landet på festivaler, og jeg er en av dem. Samtidig er alle avhengig av omtale, eller fryktelig mye penger til annonsering. Avisene blør fordi internett kommer de i forkjøpet, uten at det koster noe. Dermed mister man drøssevis av abonnenter i tur og orden. Festivalene dør på grunn av noe av det samme. Vi når ikke frem i mylderet, og vi som mennesker er blitt mer passive på grunn av nettet. Vi trenger festivalene av forskjellige grunner, og landsdelen trenger dem for å bli en attraktiv nok landsdel.

I sommer gikk jeg ut med at Protestfestivalen kanskje var på vei til Oslo. Ordfører Fabian Stang har ønsket oss velkommen, og vi ser at med god markedsføring og god støtte er det atskillig lettere å få folk ut på festival i hovedstaden. Under årets festival kom flere lokale kulturpersonligheter bort og visket meg i øret at de forsto at jeg ville flytte festivalen. Det er håpløst her nede, var gjennomgangstonen. Midt oppi dette opplevde jeg et annet fenomen. Deltakere på festivalen, sentrale meningsytrere fra hovedstaden kom også og visket meg i øret at festivalen måtte forbli her nede fordi alt ikke skulle være samlet i Oslo. Den trengtes her, mente de.

Og jeg vil ikke flytte. Den trengs her nede. Jeg er enig med østlendingene. Det å flytte er på en måte å resignere, og er det en festival som ikke bør resignere er det en Protestfestival. Men pengene rår, også for oss.

I hele vår levetid fra 60-tallet, og frem til i dag har festivaler over hele verden vært nødvendige, gjort oss rikere på kultur og opplevelser og mer sosiale. I år er det 45 år siden Woodstock, som er blitt kalt alle festivalers mor. Fremdeles snakkes det om den. Artistene som deltok og fremdeles er oppegående lever godt på at de deltok, selv om det nærmer seg femti år siden den gikk av stabelen.

Her i landet vil jeg påstå at det beste forbildet som festivalby er Notodden. Jeg har bodd i byen i bluesfestivalens spede barndom, og fulgt utviklingen gjennom årene. Det står respekt av hvordan et samlet politikerkorps, uavhengig av politikk, står sammen om bluesbyen. Det samme gjør lokalavisen Telen. Bluesbyen Notodden har reddet en nedlagt industriby, selv om festivalen i blant går med underskudd. Notodden har klart det mesterstykke og slå ring rundt kulturlivet, med blues i sentrum, og på den måten bygget en ny identitet. Hva Notodden har fått til i dag er rett og slett imponerende.

I Kristiansand slåss politikere ofte mot hverandre. Lokalavisen Fædrelandsvennen har unngått å skrive om Protestfestivalen og mange andre festivaler. Noe som igjen fører til publikumstap. Hvert år er en kamp for å overleve. Alt er uforutsigbart fra år til år, avhengig av hvem som styrer. Midt oppi dette skal vi motivere frivillige og skrape sammen penger til mer markedsføring, noe som er nødvendig siden dekningen fra lokalavisen mer eller mindre er forsvunnet. Det er veldig lett å bli trøtt og resignere.

Protestfestivalen er blitt kalt Norges viktigste festival. Dark Season gir oss helt nødvendige opplevelser i en mørketid der vi sørlendinger vanligvis er i ferd med å trekke i hus for vinteren. Mange med meg opplevde årets høydepunkt under konsertene med Bob Dylan på Odderøya Live og Patti Smith på Canal Street.

Spørsmålet som henger i luften er; hva gjør vi med det faktum at festivalene på Sørlandet må gi tapt? Skal vi bare resignere, eller konstatere «jaavel», som vi sier til alt, enten det er «goddag», «Morn», «takk for sist» eller «ligg unna». Eller skal vi mobilisere og tenke at dette må vi gjøre noe med. Vi har det ikke «greit» her nede, uansett hva vi liker å tro om det. Derfor trenger vi festivalene, både til nytte og for opplevelser. Byen trenger dem.

Kanskje er tida inne nå som lokalavisen Fædrelandsvennen blør. Ingen er tjent med at hverken lokalavis eller festivalene dør, uansett om det er «vår greie» eller ikke.

Fædrelandsvennen som enerådende avis (avisa eier også Kristiansand avis og omliggende aviser som Lindesnes avis) har en stor fordel i sin kamp for å overleve. Internett vil aldri kunne fortelle folk lokalt hva som skjer, når det skjer og hvor det skjer. Til det er internett for uoversiktlig. Men når man leser om hva som skjer kan man finne mer om det på internett. Lokalavisen er dermed en viktig formidler. Avisen trenger festivalene og festivalene trenger avisen.

Mitt forslag er at vi møtes i respekt for hverandre, jobber mot samme mål og klarer vi å få til det er jeg sikker på at vi blir omfavnet av både politikere og næringslivet.

Det ville vært flaut for landsdelen om det viser seg å være umulig å drive festival på Sørlandet. Det må da være ille nok at vi regnes som «treige».

Reklamer

4 kommentarer om “Er det komplett umulig å drive festival på Sørlandet?

    1. Vi får ikke gjort noe med de som ikke er interessert, men mener det er mange der ute som aldri kommer seg ut. Det merker jeg på alle som sier de skulle vært der, men aldri kom seg av gårde. Selv etter femten år. Nå snakker jeg for vår del. Hvis lokalavisen, festivalene som er igjen og kommunen drar i flokk tror jeg vi kan klare det.

      1. Det er et merkelig fenomen, er det sørlandstypisk? Det å ikke klare å lette fra stolen. Er disse menneskene redde for å bli kritisk til egne valg, egne liv? Ser de samfunnskritikken som en kritikk av dem selv? Spennende spørsmål. Har de noen svar når du spør?

        Kanskje du skulle selge pakker med hotell/annen overnatting og festivalpass rettet mot folk f.eks i Oslo og Stavanger?

  1. Er vel farlig å legge skylda på sørlendingene, men det er jo allmenn kjent at vi er trege, at vi liker oss hjemme og at vi kanskje ikke er like samfunnsengasjerte, som f.eks. de som bor i Oslo. Men det må jo også påregnes at mange flere lever i familier på Sørlandet, og da er terskelen høyere for å bevege seg ut av huset. Alle de aleneboende i Oslo er nok mer på farten. Jeg tror ikke det har noe med samfunnskritikken, men kanskje engasjementet for hver enkelt av oss. Vi er nok mindre engasjert, i alle fall når det kommer til handling. Det er en fabelaktig vise av Jan Engervik som heter «Nagenbading» og forsåvidt også «krangel», som setter oss i et litt humoristisk lys. Det vanlige svaret er at «jeg kom meg ikke av gårde» eller «fikk ikke tid». Hotellovernatting fra Oslo er en tanke, men folk er på jobb i september, så da måtte vi flyttet tyngden til en langhelg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s