Metningspunktet

helgelundNå er jeg mest opptatt av farene ved økte forskjeller, og har dermed brydd meg fint lite om milliardærene. De forstyrrer ingen, og lever sitt eget liv. Men et par hendelser de siste dagene har forundret meg. Regjeringen har gitt millioner i skattelette til de aller rikeste, på bekostning av blant annet uføre. Det er alltid på bekostning av noen, når regjeringen gjør forandringer. Det forundrer meg at ikke de aller rikeste sier ifra selv, at dette vil vi ikke skal gå på bekostning av noen.

Nylig kom nyheten om at Statoil-sjefen Helge Lund har byttet jobb. Ifølge VG får han en grunnlønn på 15.7 millioner kroner, pensjonsordning på 4.7 millioner, bonusavtale verdt 31.3 millioner, mens aksjebonus beløper seg til hele 93.9 millioner. Han får 5 millioner får å flytte til Storbritannia og 31.3 millioner i kompensasjon for opptjent Statoil-bonus. Til sammen over 180 millioner på et år, og snaut 890 millioner over en femårsperiode.

For oss vanlige dødelige høres dette ut som spillet Monopol. Men dette er virkeligheten i 2014, og det forundrer meg stadig mer.

Behovet for alle mennesker er de grunnleggende behov, som nok mat, nok til å få betalt alle regningene, et greit sted å bo og litt til overs hvis noe skjer. Hvis man skal ønske seg noe utover det handler det om hytte på fjellet, en fet bil og muligheten til å reise dit vi vil. Men så er man nådd et slags metningspunkt. Eller er det ikke sånn? Skjer det noe i menneskesinnet når gullbarrene ramler inn? Vi har sett det på utallige filmer. Mye vil ha mer og til slutt er det siste «stuntet» også fallet. Jeg jobbet en gang på en bedrift der den yngre garde som hadde overtatt stadig bygget høyere hus. Til slutt gikk det ærverdige og høyt respekterte firmaet konkurs. Når Bob Dylan, som strengt tatt ikke trenger noe mer penger på kontoen, hverken for seg eller sine tippoldebarn, hvorfor selger han seg da til handelsstanden i Langesund? Hva i himmelens navn skal Helge Lund med 180 millioner det neste året, eller 15 millioner årlig? Skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, hadde jeg takket nei til jobb som ny Statoil-sjef. Jeg påtar meg ingen englestatus av den grunn, men det ville rett og slett vært skremmende. Hva skal jeg med alle de pengene? Tenk hva jeg måtte leve opp til. Jeg hadde ikke følt jeg kunne ligget en time på sofaen en gang. Og tenk på alle kravene jeg ville følt for å bli kvitt mest mulig av pengene. Det ville vært full jobb med bare å sortere ut hvem som skal få dem. All misunnelsen jeg ville blitt utsatt for ville vært tappende. Jeg måtte sett meg over skulderen for å finne ut hvem som var mine venner. Eller som datteren til Johan H. Andresen sa i Dagens Næringsliv forleden. Hun er 19 år og etter at det kom ut at hun skulle forvalte så mye penger fikk hun rekordmange venneforespørsler på Facebook.

Mange av de som er i denne situasjonen hevder det ikke er pengene, men drivkraften i å lykkes som driver dem. Men like fullt, det går an å lykkes uten å selge seg til høystbydende. Min første tanke er at dette menneskelige behovet går helt tilbake til Skapelsen. Moses var 40 dager og 40 netter på Sinaifjellet for å motta de 10 bud, slik det står i Bibelens gammeltestamente. Da han vendte tilbake hadde folket hans laget en gullkalv de kunne tilbe. Alt av gull de hadde på seg ble støpt om til en gullkalv. Neste dag holdt de fest, og danset rundt gullkalven.

Erik Dammann som er ute med sin nye bok «Verdirevolusjon» har advart mot vekstkulturen i Norge i mer enn førti år. Han skriver at på 70-tallet syntes mange nordmenn at de hadde nok. Gjennom de siste førti årene er norsk forbruk nær tredoblet. De globale miljø- og klimaproblemene har økt katastrofalt, og øker fortsatt. Alle forsøk på å løse den innenfor vårt vekstsystem har mislykkes. Kampen for høyere lønn blir stadig mer meningsløs, mener Dammann.  Han uttaler at «bare en verdirevolusjon kan redde oss nå». Dette sa han også da han mottok Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i 2010. Han advarte sterkt mot at samfunnet gikk mot stupet, og var resignert i stemmen. «Alt er fortalt,» sa han. «Fordi det å snu vekstkulturen er en umulig tanke». Han mener de maskuline verdiene må vike plass for tradisjonelt feminine verdier, som fordeling, fellesskap og omsorg for natur og mennesker».

Det forutsetter et helt nytt økonomisk system.

Jeg tviler sterkt på at Helge Lund har lest den nye boka til Erik Dammann.

Vi vet jo innerst inne at alt har et metningspunkt, men vi mennesker ser ikke ut til å ha funnet det metningspunktet i våre korte liv.

Vi lever som lemen og går ufortrødent i flokk utfor stupet. Tenker man etter, så er det veldig primitivt. Det gjør oss dummere enn vi er.

Dystert dette, men det er egentlig utrolig lite som skal til for å snu tankegangen. Hvis folk som Helge Lund sier nei til høyere lønn når de bytter jobb, og forteller om hvorfor, vil den tankegangen kanskje spre seg nedover.

Reklamer

2 kommentarer om “Metningspunktet

  1. Det er kanskje en slags samlemani, som min sønn som har sekken full av melkekorker og som bruker mer og mer plass til dem, han får heller ikke nok. Som mamma, synes jeg det burde holde med en eske full, men nei da.

    Kanskje disse milliarderdene er litt som barn, de kan ikke få nok og det er økende tall som er greia – ikke pengenes verdi. Så blir det en slags besettelse og et poeng i seg selv? Tror de fleste av oss motiveres av det vi oppfatter som fremgang, og tall er lett å måle og forstå.

    ~ Anne-Helene ~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s