Det vi forlater

Kjempehanda2For femten år siden brukte jeg masse tid på å kjøre rundt på bygdene for å fotografere nedlagte gårder. Sjela satt fremdeles i veggene, og det var det som fascinerte melankolikeren i meg. Det som sank ned i meg var generasjonene som hadde bodd her og bygget stein for stein, delvis for kommende generasjoner. De sleit for å ha det greit, for seg og sine og først og fremst for sine barn, for de som sleit hadde ikke tid til å nyte sitt verk. De måtte jobbe videre, fra morgen til kveld. Barna ble født, vokste opp og jobbet videre på gården, til de gamle ble senket ned i sine graver.

Det vi forlater vil alltid være med oss, selv om vi flytter fra det, eller at noen dør. Enten vi forlater mennesker som har stått oss nær, værslitte tømmervegger eller en glissen landsbygd, vil det vi drar fra fortsette å prege oss. Vi kan aldri helt forlate vår egen fortid.

For det var det som skjedde. Barna dro og kom aldri tilbake.

Omtrent samtidig som jeg kjørte rundt på bygdene og fotograferte samlet jeg på dikt, som botanikere samler på planter, som geologer samler på steiner. Jeg bladde overalt, fra arkivene i nederste etasje på biblioteket i storbyen, til de støvete reolene i de små folketomme bibliotekene på landsbygda. Jeg fant skatter – og ofte måtte jeg selv sprette opp sidene for første gang, og der og da i den tida jeg befant meg i, ble dette en mening med tilværelsen. Diktantologien «Låvesvalens Svanesang» ble til på denne måten. I diktene oppdaget jeg at alle hadde hatt en gammel gård, eller noe grisgrendt som deres forfedre hadde forlatt en gang. Kanskje var det dem selv, som dro. Min egen historie på morssiden begynte på gårder eid av mine forfedre. Historien på farssiden var langt mer komplisert og i dyp fattigdom. Min finske oldefar dro fra sulten i Finland til fattige Norge.

«Ett etter ett ble lysene slukket langs veien,» begynte et av diktene i diktantologien. Et annet ble avsluttet med; «og langt borte den eldgamle mannen som går og går …».

Magne Myhra konstaterte at «her levde visst alle som sysken før. Og no ligg dei saman som kjære bør». Stein Mehren fra tjukkeste Oslo skrev noen av de vakreste dikt om de gamle gårdene. Ja, så hadde han sin historie også fra bygda. Vi kommer alle fra en gammel gård, om vi bare går langt nok tilbake i tid. Med tanke på røttenes betydning for vår egen identitet er det viktig å ta vare på dette.

Det er ikke uten grunn at Oddbjørn Bruaset har suksess med TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Sannheten var ofte ikke at de flyttet bort, men at de døde ut. De unge dro ut for å studere, og så kom de aldri tilbake. De gamle ble ofte sittende til de ble båret ut. Det er sannheten om bygda, som blør og dør i fritt fall over hele dette langstrakte landet. Sakte men sikkert, nesten umerkelig, som kommunen jeg tilbrakte hver sommer i, gjennom store deler av 70-tallet. I dag er det sørgelig å dra tilbake. Det er så tomt. Husene er tause, noen forfaller, som min egen bestefargård. Men for de som bor der er det som å eldes. Det skjer så sakte at man knapt merker det, før naboen dør og ingen flytter inn igjen i huset. Noen få mindre innbyggere hvert år, men alltid minus. Med årene blir det mange. For et par år siden var folketallet nede i 1200 innbyggere. Det nærmer seg ned mot under tusen innbyggere i en langstrakt og vakker kommune, som var full av liv for bare tre tiår siden.

Røtter og identitet er så viktig. Derfor følger vi spenningen i Sporløs og Tore på Sporet, der det letes etter slekt og røtter, over hele verden. Alltid med sterke følelser involvert, både for seer og de involverte.

Senterpartiet vil holde liv i bygdene. Partiets frykt er at vi blir et spøkelsesland, som våre naboer i øst. I Sverige er mange bygder forlatt, og nordmenn kan få seg små «stuga» til feriemål for noen få kroner. Det må ikke skje i vårt land. Derfor bruker Norge millioner av kroner for å holde liv i bygdene. Men vi klarer ikke å stoppe innflyttingen til byene. Den skjer jevnt og trutt og ubønnhørlig. Senterpartiets drøm fungerer i beste fall for å holde liv i noe litt til, som å sprøyte inn næring i en døende kropp. Senterpartiets drøm forstår mange av oss, og jeg har selv vært medlem av partiet av den grunn.

Jeg har en drøm om å få liv i bestefars bygd ved å bygge den opp innenfra. På den måten håper jeg at det ikke bare vil handle om å holde den kunstig i live. Alle bygder, ja i alle fall nesten alle bygder, har en identitet de kan bygge videre på.

Notodden lagde bluesbyen på en døende industriby. I en rød Chevrolet gjennom elleve stater i USA passerte vi små landsbyer som alle holdt liv i seg selv med en historie derfra.

Min drøm er å fullføre oldefars drøm. Bygdedyret må jages bort. Penger må på bordet, og galskapen må få fritt spillerom. Får vi det til kan den mest fraflyttingsherjede kommunen i Agder bli en vital og spennende kommune om noen år. Det er min drøm. Det er femten år siden vi forsøkte sist, men nå er kanskje tida moden.

De vi forlater kan aldri helt forlate oss.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s