Koronagåing

Faktisk tenkte jeg ikke på korona da vi gikk til «Gråmannen» i begynnelsen av april. Men min far likte å dra opp dit, og så var det jo plutselig blitt masse ledig tid. Pussig nok har skogsturer blitt et begrep i år, på samme måte som hengekøyer i skogen er blitt en trend. Gå tur i skogen er et særnorsk fenomen mi finlandssvenske kone syntes var en raritet da hun flyttet hit, men nå har hun vært med på noen turer, selv om jeg går mest alene.

Min koronagåing begynte for alvor etter at jeg kom over min fars gamle kart over Kristiansand. Han var finnmarking som endte opp på Sørlandet på slutten av 50-tallet etter å så vidt ha overlevd tuberkulose-pandemien. Umiddelbart begynte han å peile seg inn på toppene rundt byen. På kartet fra 1971 hadde han sirklet inn alle toppene han hadde vært på og nummerert dem i rekkefølge etter hvert som han besteg dem.

Dermed var jeg i gang, og hver gang kom jeg til å spørre meg selv det samme spørsmålet jeg aldri får svar på; om når han var der og hva han tenkte på. Men jeg hadde først et problem jeg måtte løse. Min frykt for ormer hadde holdt meg på den «brede vei» i mange år, så hvordan skulle jeg få dette til alene? Jeg var så redd for huggorm at jeg ofte så for meg slangen (Djevelen?) bite meg i leggen og gi meg et så kraftig allergisk sjokk jeg aldri ville våknet igjen.

I september 1999 kjøpte jeg cowboyboots i Dodge City, der kompisen min og jeg dro for å finne levninger etter «Krutrøyk», TV-serien alle så på tidlig på 70-tallet. Men skoa hadde endt sine dager i en regntung åker utenfor Halden den redselsfulle dagen 22. juli 2011, og har siden den gang ligget på Lit de Parade hos en av byens skomakere. Siden jeg er overbevist om at cowboyboots har sjel er jeg sikker på at de revnet i sorg over alle som døde den tragiske dagen.

I september 2018 var jeg igjen i USA og kom hjem med et par nye sko, kjøpt på et øde sted i Alabama. Derfor, i ekte westernstil fra de støvete prærier fra lenge før korona, begynte jeg vandringen min rundt byen med det slitte kartet, med poesi i sekken og kakao på termosen. Jeg har møtt mange hyggelige mennesker på vandringen. Noen av dem tok bilder av skoa. På kveldene så vi Netflix eller gamle westernfilmer med James Stewart eller Randolph Scott.

Etter «Gråmannen» spiste jeg meg mil etter mil rundt byen til Ravneheia med Bærvannet til Askedalsheia, Lindalsheia, Hesteheia i Songdalen, videre til Unndalsheia, Solheia, Øyliheia, Kulia, nedre Gill, Ropstadknuten, Ruben (Roksheia) og Nygård bak Sørlandsparken, til Bukksteinen, Skråstadvarden og Den Omvendte Båt, og så videre til Borgeheia og Kjevikheia, til Veten i Voie, til Glattetre og så til Bruliheia og Busteinen og kommer til å fortsette fram til 16. mai, dagen før nasjonaldagen, som ville vært min fars 92-årsdag.

Noe av det jeg oppdaget på denne koronagåingen rundt byen, var hvor besatte vanemennesker vi mennesker er. F.eks. bor jeg i Åsane i Vågsbygd hvor turløypene ligger som røde løpere utenfor døra, men likevel går vi alltid den samme runden som om vi ikke visste at det fantes flere. Alltid har vi det samme pålegget på brødskiva, vi ser de samme programmene på de samme kanalene, selv om utvalget er enormt, og vi lager de samme middagene til samme tid hver dag, går de samme søndagsturene, løper i de samme løypene, handler på de samme butikkene, leser de samme avisene, ja vi gjør de samme tingene om og om igjen dag etter dag til vi ikke lenger kan trekkes opp om morgenen. For noen år siden fant jeg ut det var derfor livet gikk så fort når vi ble eldre. Jeg hadde alltid trodd tida gikk fortest som barn når så mye skjer, men det er når vi trør i vante spor livet flyr.

Hans Børli skrev i et av sine dikt at «jeg vet at du sitter fast i din verden. Vil du løfte ditt eget liv opp i en høgere sfære, da må du samtidig løfte alt omkring deg.»
Hele livet vårt, i den grad det har en avgrenset form, er ikke annet enn en mengde vaner,» skrev legen og psykologen William James i 1892.

Koronagåingen har blitt en renselse for min del, for ikke bare har jeg fått utvidet horisonten og fått brutt noen vaner, men jeg har glemt at mange dør av korona eller blir veldig syke. Jeg har glemt at jeg ville kjedet meg i hjel om jeg bare skulle sitte å vente på få jobbe igjen med det jeg brenner for, eller sittet her i angst for få dette flaggermus-viruset. Fuglekvitter og bekkesus er vakkert. Jeg har funnet mer sjelefred i naturen fordi jeg har hatt mer tid til å ta vare på øyeblikkene enn det jeg hadde på turene før karantenen. Men det jeg har satt aller mest pris på er at jeg har blitt enda bedre kjent med faren min selv om han ikke finnes mer. Og om ikke det er nok har jeg blitt mindre redd for slanger. Og så kan jeg si like bråkjekk som Henrik Ibsen: «her oppe på vidden er frihet og Gud,
der nede famler de andre.»

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Samme dag jeg avslutter dette prosjektet arrangerer vi nettdebatten «Er Gud ond?» der vi tar utgangspunkt i et dikt av Erik Bye.«Er Gud ond!» sa den gamle kvinnen. «Han gir oss ikke regn». For noen dager siden sa Johan Golden i Nytt på Nytt at de som tror på Gud burde være litt mer forbanna. Hvorfor lagde du covid-19-viruset og stelte i stand dette kaoset, lurte han på. Ingeborg Heldal som også var gjest parerte med at Gud gjør det i så fall for å prøve oss, slik at vi kan vise at vi er gode mennesker.

Min konklusjon er at vi kan få mer tid til refleksjon og et dypere innblikk i skaperverket, før vi alle en dag rir inn i solnedgangen, som i de gode gamle westernfilmene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s