Her er jeg på Ropstadknuten. På toppen av lista mi. På toppen av Agder, med utsikt over tjue kommuner.

«Det er mi egen skrift æ ser
Der står ditt navn
Adressen din og begge telefonan
Skrevet litt utydelig med penn
Kor rart å se igjen
Det er mi egen skrift æ ser
Gjort i hast og nesten uten tanke
Den gang du va
Nu e du ikkje mer»

Slik synger Kari Bremnes. Det er i dine spor jeg går, pappa.

Denne våren har vært annerledes enn andre vårer. Det hele begynte 12. mars, da Norge og verden bit for bit ble nedstengt som følge av korona-viruset. Skolene stengte, kulturarrangementer ble forbudt, treningssentre og frisørsalonger ble forbudt å ha åpne, og jeg måtte som så mange andre finne på noe annet å gjøre.

Det er også den første våren som foreldreløs etter at moren vår gikk bort før jul.

Søndag 22. mars gikk jeg med min finlandssvenske kone tur til «Gråmannen», en liten topp 207 meter over havet, rett ved Kjærrane utenfor byen. Min far snakket flere ganger om «Gråmannen» i sin tid, og jeg har i den senere tid vært der flere ganger.

Noen dager etter fant jeg min fars gamle turkart som fortsatt lå i den lille kartveska han bar rundt på da han gikk turer og drev turorientering på 70- og 80-tallet. Han forsøkte å få oss med, men når vi kom i tenåra lå ikke turer i skog og mark øverst på prioriteringslista. Jeg vet ikke hvor gammel den kartveska er, men turene i skogen og opp på høydene rundt byen var han i gang med like etter at han kom til byen fra Finnmark mot slutten av 50-tallet.

I dagboken skriver han om hvor alene han er her nede, men ikke ensom, for samtidig beskriver han hvor takknemlig han er for å ha «Jesus som frelser», som han skriver. Han er alene, men likevel ikke alene.

Slik skrev min far i dagboken.

Dagbokskriveriene er fulle av takknemlighet, men viser også hvor stor betydning naturen har, helt siden oppveksten blant de enorme fuglefjellene i Loppa med midnattssol og bølgene som slo inn fra det ville, ustyrlige Lopphavet.

Jeg fant fram tre av kartene, over Kristiansand, Iveland og Høvåg, hvor det ene fra byen var utgitt i 1971. Disse turene må derfor ha blitt gått fra perioden tidlig 70-tall og frem til litt ut på 80-tallet. Han sirklet inn toppene han besøkte, nummerte dem i rekkefølge ettersom han besteg dem, men uten dato. Selv skulle jeg gjerne visst når han var der og hva han tenkte på da han var der, men det fikk bli opp til fantasien min som ble med meg på mine turer.

Med kartene foran meg bestemte jeg meg for å bruke koronapausen til å trø i min fars fotspor. Det var bare et problem. Min redsel for ormer hadde alltid satt en stopper for turer i skog og mark på denne tiden av året, så hva skulle jeg gjøre? Cowboyen i meg fant fram mine nye cowboystøvler, kjøpt på et øde sted i Alabama i september 2018.

Dermed var jeg i gang i med å tråkke rundt i min fars fotspor. Jeg bestemte meg raskt for å holde på med dette frem til det som ville vært hans 92-årsdag 16. mai 2020.

Og for en opplevelse det ble. Snart oppdaget jeg at til tross for å ha bodd i denne byen store deler av livet ante jeg ingenting om naturopplevelsene rundt Kristiansand. Jeg husker jo ikke så mye av turene han tok oss med på, selv om noen av dem er på bilder, blant annet fra kanonmuseet i Voie, og fra et sted i skogen der han varmet Spagetti A La Capri til oss, en type boksemat jeg alltid vil ha et nostalgisk forhold til.

Lille meg med min far i «stallen» i Kristian IVs gate 25

Min far Gunnar Olsen var født 16. mai 1928 i Loppa i Finnmark. Oppveksten var hard i denne værharde kystkommunen ved Lopphavet. Fiske var omtrent eneste måte å overleve på. Da moren «Sina» døde i barselseng med tvillinger da han var 4 år, ble han og 4 søsken i mer eller mindre grad overlatt til fremmede. Faren måtte ut å fiske for å forsørge familien. Flere av barna ble satt bort, men min far som eldste gutt ble værende da faren Ingvard giftet seg med den tjuefem år yngre husholdersken Anna og etter hvert fikk 11 barn til.

Krigen kom til Finnmark da han var tenåring, og i 1944 ble bygda brent av tyskerne og måtte bygges opp på nytt etter krigen. Rundt 1953 fikk han tuberkulose på fiske og ble ført til sykehus og etter hvert en omfattende operasjon for å overleve. På tuberkulosehjemmet i Salten gikk han gjennom rekonvalesens, svekket og med klar beskjed om å komme seg nedover til varmere strøk. Jeg antar han mistet en lunge, selv om han aldri fortalte oss hvorfor han hadde et hull i skulderen der det skulle vært et ribbein.

Her sør havnet han i Mandal og Kristiansand hvor han etter hvert traff min mor og giftet seg i Kristiansand domkirke, 30. Juni 1962. Bryllupet ble feiret på Grødals spiseri. Han lengtet aldri hjem igjen til nord etter at han kom til Sørlandet, og reiste bare et par ganger. Blant annet på bryllupsreise.

Den sterke troa på Gud bar han med seg fra barndommen, spesielt fra sin mor. Da han fikk tilbake tuberkulosen og alt håp var ute, sendte han bud etter en såkalt «bønneduk» fra den amerikanske evangelisten William Branham. Han sendte boka om Branham av Alfred Marøy til sin far og skrev som hilsen til sin far at han ble mirakuløst helbredet gjennom Branham. Bestefaren min Ingvard døde i 1974, 85 år gammel, samme året min mor valgte å skille seg fra min far.

Skogsturene, annen hver helg med to barn, kristne møter og bibellesning ble det som bar han gjennom de tunge stundene. Jobben på «Mekken» fikk ukedagene til å gå. I den tida skulle man ikke skille seg som kristen, derfor gikk det ekstra hardt inn på ham.

Pappa i båten. Han elsket havet og sjøen og skaffet seg raskt en liten båt. Men å svømme lærte han først da han var passert 50 år.

Vi barn var imidlertid heldige. Vi kunne ikke ha fått en snillere og mer omtenksom far enn han vi hadde. Han var stille og sjenert, men hjelpsom og glad i å prate med folk. Jeg klarer ikke å lese Bibelen slik han gjorde, til det er jeg for rastløs, men turene i skogen og på toppene kan jeg, ikke minst for å finne min egen ro i turbulente tider og med et rastløst og til tider plaget sinn. Toppturene ble min rekonvalesens i en urolig og uvirkelig tid der korona-viruset lammet hele verden.

Jeg trødde rundt byen med cowboystøvler, som oftest alene, med poesi og med varm kakao og har med det oppdaget helt nye sider av byen jeg ble født i palmesøndag 7. april 1963.

Dette er min liste over de ti toppturene som var mest verdt turen.

1. Ropstadknuten i Vennesla.
Kjør inn til Tjomsås, men vær klar over at om du kjører til Ropstad og ikke til Tjomsås og følger stien tilbake ender du med å gå et stykke på asfalt for å komme tilbake til bilen. På toppen er man 488 m over havet. Det hevdes at man kan se utover 20 kommuner fra utsiktstårnet. På veien fra Tjomsås passerer man en nedlagt gård hvor det er fint å ta seg en stopp.

2. Unndalsheia over Kulia.
Fantastisk sted og utsikt, men for å komme dit parkerer man på Kulia, like ved Aurebekk. Det er parkeringsplass like ved inngjerdinga til sauebeite og man følger bare tømmerveien oppover til man er på en kjerrevei og sti til man er på toppen. Her kan man kose seg lenge.

3. Veten i Voie
Antakelig den vakreste utsikten av alle turene. Rett ved havgapet, og omgitt av bunkers og ruiner fra 2. verdenskrig. Man går ut fra turløypa i Voie og følger skiltene ut mot Veten.

Utsikt fra Veten i Voie

4. Ravneheia og innover til Bærvannet.
Ideelt sted for å slå seg til ro en stund, spesielt ved Bærvannet. Vi burde tatt med grill og pølser, men det hjelper godt med kakao og noe godt å bite i, når man sitter ved vannet. Når det er tillatt er det fint med bål på en av knausene.

5. Skråstadvarden over Oddersjå og Den Omvendte Båt. Fra Jegersberg.
Kanskje mest kjente turområde i byen. Dette var en av de lengste turene jeg tok og tok noen timer. Men opp til Skråstadvarden kan man gå fra mange kanter, blant annet fra Sødal. Jeg gikk fra Jegersberg og måtte dermed også tilbake dit. Mange flotte steder å slå seg ned, med formidabel utsikt flere steder.

6. Åmlinuten på Dalane.
Vi startet fra Dalane, en stikkvei på industriområdet like ved kommunens tekniske etat. Man følger veien og stien oppover til topps. Godt skiltet. Dette er en kortere tur og overkommelig for de fleste.

Til Åmlinuten går man inn fra Dalane.

7. Bukksteinen ved Farvannet. 205 m.
Jeg fikk med ungene opp hit, selv om det var noen protester. Veien opp er bratt, man går stort sett oppover fra bunnen av farvannsbakken, i starten av den gamle postveien. Men for en utsikt på toppen, ut mot industriområde på Mjåvann riktignok, men verdt turen.

8. Gråmannen.
Kanskje den turen jeg mest forbinder med faren min. Han snakket om Gråmannen og var der nok ofte på søndager etter andakten på Kjærrane. Vi gikk opp derfra og kom ned et stykke unna på den gamle postveien. Formidabel utsikt, lett å bli glad i dette stedet.

Utsikt fra Gråmannen

9. Oksla i Vennesla.
Kjørte til Bringsvær leirskole der jeg ikke hadde vært siden vinteren 1978, da vi var på leirskole. Fulgte stien innover og oppover til Venneslas høyeste punkt, 458 m over havet. Utsikt på alle punkter, men ikke like formidabel som på Ropstadknuten et lite stykke unna. Men man er på landet her, og freden har senket seg på toppen. Fint for diktlesing.

10. Øyliheia i Vågsbygd.
Nærområdet vårt. Hadde vært der mange ganger, men aldri gått inn fra Auglandstjønn barnehage. Spektakulært enkelte steder og formidabelt på toppen. Fra samme barnehage kan man både gå opp til Askedalsheia (som jeg også var på en annen dag), Bjørkeliheia og «Den lille prekestolen» og ikke minst Bruliheia med Busteinen, som jeg var innom en annen dag i mai. Øyliheia har best utsikt.

Vakkert på vei opp mot Øyliheia

Nærmest kom Roksheia / Ruben + Nygård. Ruben ligger bak sørlandsparken. Parkeringsplass på Barstølveien. Min far hadde satt ring rundt Nygård, som ikke var en topp, men en oase med et vann innerst på turveien etter at jeg hadde tatt turen opp til Ruben og Roksheia, 127 m over havet.

Busteinen i Vågsbygd er verdt et besøk

Andre steder som er verdt å nevne er turen til Glattetre der man går opp en dal og forbi gamle gårder med historiske steder der man så restene etter gamle vannhjul i gamle Oddernes.

Lindalsheia via Monte Rosso er også verdt et besøk og så nevner jeg Bjorstemheia i Høvåg hvor jeg lette forgjeves etter utsikt.

På vei mot Bjorstemheia i Høvåg passerte jeg dette skiltet

Jeg fant ingen vei opp til noen topp, men fulgte stien inni i skogen ganske lenge før jeg gav opp og drakk kakaoen på et brukket tre langt inn i skogen. Jeg møtte ikke et eneste menneske på denne turen, men på vei tilbake ble jeg nysgjerrig på en stikkvei opp til «Kjerkebakken», og der oppe fant jeg utsikten jeg lengtet etter.

På Bringsvær der turen til Oksla startet, måtte jeg passere sauer på beite.

Til sist nevner jeg Kjevikheia og Borgeheia, to topper i nærheten av hverandre, der man kan se flytrafikken på nært hold, når koronaen en gang er over. Det mest bortgjemte sted var Gyråsen i Torridal, der jeg trivdes godt når jeg omsider fant stien opp til toppen.

Jeg dro stort sett alene, men hadde med madammen på et par av turene og de minste barna var med på et par turer. Min eldste sønn Christoffer var med meg på Kjevikheia.

Ellers, best utsikt over kvadraturen får man fra Duekniben, hvor jeg vokste opp. Vi hadde alltid byens beste utsikt på Nyttårsaften.

Til sist pappas bønn, som jeg fant da jeg tømte barndomshjemmet i Kobberveien i fjor. Det er hans egen skrift jeg ser. Han hadde ikke bodd der siden 1974 og de fleste spor etter han var for lengst rensket fra dette huset. Men så dukker denne lappen opp, nærmest som et tegn fra oven. Det må ha vært meningen at jeg skulle finne den.

God bursdag pappa, der oppe i himmelen! Nå har jeg gått i spora dine her nede, og blitt enda bedre kjent med deg. Bønnen din står på hylla i glass og ramme.