Kan man sippe over en amerikansk artists bortgang?Ja, selvsagt kan man det. Men jeg var ikke forberedt på at det skulle gjøre like vondt som da Johnny Cash, eller Erik Bye gikk av på siste stasjon.  

Onsdag døde sanger og låtskriver Billy Joe Shaver, 81 år gammel. Kris Kristofferson har veldig rett når han hevdet at Billy Joe burde vært mye mer kjent, og sammenlignet han med Hemingway. Han er blitt kalt låtskrivernes låtskriver, en slags amerikansk utgave av Stein Ove Berg. De to hadde troa felles, men også et nådeløst hardt liv og en ærlighet og ydmykhet i forhold til livet man opplever hos folk man møter bare en sjelden gang. Da jeg i 2008 fikk Shaver og bandet til Protestfestivalen var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Det ble et av de mest underlige og fantastiske besøk i løpet av festivalens tjueårige historie. Jeg hentet selv Billy Joe og følget hans på jernbanestasjonen etter det som må ha vært en formidabel reise gjennom Norge. Følget kom fra Bergen og togreisen skyldtes uvitenhet om at det gikk fly.  «Sirkus Shaver», som jeg i etterkant har kalt «fantefølget» fortonet seg en merkelig historie, som jeg skulle ofret mye for å oppleve igjen.

Hvor vanskelig han var å sette i bås var publikum på denne konserten et godt eksempel på. Black Metal fans og Harley Davidson-motorsyklister kom bort etter konserten med tårer i øynene. Det gjorde også det edruelige kristenfolket, mens countryfrelste var uvanlig oppgira.

Alle var de på samme sted for å høre en mann som kanskje var den mest lovende av alle, men som drakk og festet bort mulighetene til å lykkes. Samtidig hadde han uflaks, og var forfulgt av uhell. Historien om Billy Joe er så trist at det er nesten ikke til å holde ut. Så sent som rett før han besøkte Kristiansand for tolv år siden ble han arrestert for å ha skutt en person på en bar i Texas. Fyren overlevde, i rettsalen satt kompisene Willie Nelson og Robert Duvall og klappet over frikjenningen. Med årene har han måtte leve med tapet av 3 fingre, brukket nakke, firedoblet-bypass hjerteoperasjon, en stålplate i nakken og 136 stifter i hodet. Men hele tiden skrevet hjerteskjærende sanger om livet sitt.

Jeg møtte Billy Joe første gang i Norge i 2002. Gretten etter en lang flytur og nylig hjerteoperert lyste han opp og ble verdens hyggeligste fyr når han forsto jeg kom fra ei kristen avis. «Alle trodde det var jeg som skulle forlate verden først,» fortalte han den gang, men da hadde han allerede mistet alle rundt seg. Hans eneste barn, sønnen Eddy, tok overdose 31. desember 2000 mens hans store kjærlighet Brenda som han giftet seg med flere ganger da var død av kreft. I tillegg tok skattemyndighetene fra han alt han eide.

I 1966 kom han til Nashville, men det skulle gå flere år før Bobby Bare gav han en slags lønn og lov til å sove på kontoret hans. Det var Kris Kristofferson som fikk meg til å ikke gi opp, forklarte han meg i 2002. Alle hadde respekt for Kris, som var råtøff bokser og akademiker. Han lånte penger og produserte første plata mi «Old Five And Dimers Like Me» i 1973. – Men det var Jesus som reddet livet mitt den natten på klippen, fortalte han.  Historien om Billy Joes møte med kristendommen står som en påle i amerikansk musikkhistorie. Jeg bodde i Nashville, tok dop, røykte sigaretter og jaktet på kvinner. Jeg var nesten død. Hadde mistet taket på skrivingen, kona forlot meg og jeg fortjente ikke å leve. Men jeg våknet en natt av at Jesus satt på sengekanten. Det var midt på natta, og jeg kledde på meg og kjørte opp til et sted kalt Narrows of the Harper, sønnen min mente det var en spesiell atmosfære der oppe. Det er en stor klippe der, så jeg løp mot den. Ved klippen var det et slags alter, og jeg sto ved et veiskille. Det var enten å hoppe i døden, eller gå ned på kne og gi seg over til Jesus. Jeg hadde min prat med Gud der oppe. Da jeg kom ned fra klippen begynte jeg å skrive på «I’m Just An Old Chunk Of Coal». Senere skrev han også «If I Give My Soul» som det Halden-baserte bandet Onkel Tuka har spilt inn på norsk.

Billy Joe Shaver har skrevet sanger som er fremført av Elvis Presley, Bob Dylan, Johnny Cash og Jerry Lee Lewis for å nevne noen få. Kris Kristofferson skrev sangen «The Fighter» om Billy Joe. Waylon Jennings gjorde et helt album med sangene hans. «Honky Tonk Heroes» (1973) er regnet for å være et av countryhistoriens viktigste album. Albumet satte også standard for «outlaw»-begrepet i Nashville, der Shaver var en av pionerene. Han avsluttet ofte konsertene sine med en rockeversjon av «You Can’t Beat Jesus Christ», en sang han også har spilt inn som duett med Johnny Cash.

Jeg døde den natta på klippen, og den nye Billy Joe ble født til liv, fortalte han meg i 2002 og innrømmet at han så frem til å møte familien igjen i himmelen. Men han var også usikker på om han kom dit, fordi farens «onde blod rant gjennom årene».

På gospel- og duettalbumet «Everybody’s Brother» (2007) har han med låtvalg som «Get Thee Behind Me Satan» og «If You Don’t Love Jesus, Go To Hell». Sistnevnte en sang plateselskapet mente kunne være for kontroversiell, men som Billy Joe insisterte på å ha med.

Billy Joe hadde møtt mye motgang, ofte er det de med mest bører som hjelper andre. Slik var det med Billy Joe Shaver.

«If at first you don’t succed, try and try again» er en sang som passer som soundtracket til livet hans. Den sangen har jeg stadig måtte vende tilbake til. Når man forstår hva den handler om og setter det sammen med låtskriveren gir det håp om at det ofte kommer nye muligheter, alt handler om å holde ut. Selv forklarte han at han trodde Gud ville han skulle leve, for at han skulle fortelle sin historie.

Nå har han steget av på siste stasjon, men vil garantert fortsette å synge sangen han skrev for kompisene i supergruppa The Highwayman;

I’m gonna live forever
I’m gonna cross that river
I’m gonna catch tomorrow now