Pål Repstad har forsket på religiøse trender, og funnet ut at Gud er blitt snillere. Det har han helt rett i, men det betyr ikke at Gud er blitt «snillere». Repstad nevner bl.a. at «forkynnelse om helvete og fortapelse er praktisk talt borte over hele linja i kristen sammenheng». Han sier videre i intervju med Fædrelandsvennen at der det før ble sagt at vi mennesker var syndige og trengte frelse er Gud i dag «først og fremst en Gud preget av kjærlighet».

I fortsettelsen kommer han med en interessant teori om hvorfor det er blitt slik. «I vår tid er det blitt en markedsinnretning av samfunnet der markedstenkning preger mye av vår hverdag. Kanskje er vi også blitt forbrukere på det religiøse markedet der vi kjøper de religiøse tilbud som vi synes er underholdende og behagelige».

Den engelske presten John Stott (1921-2011) hadde sin forklaring på hvordan samfunnet og kristendommen har endret seg de senere årene. Først handler det om nonkonformisme som er avvik fra en gjengs retning, det vil si at vi f.eks. legger fra oss den mer strenge barnelæren.

Stott beskriver hvordan kristne «ikke skulle være som alle andre» og siterer fra 1. Peters brev; dere skal være hellige, for jeg er hellig». I stedet for dette prinsippet, har vi gått motsatt vei og tilpasset oss de sosiale normer og det rådende verdslige og sekulære flertallet.

Stott nevner deretter materialisme, slik Pål Repstad gjør. Knapt noe er mer advart mot i Bibelen, enn materialisme. Kjærlighet til penger er roten til alt ondt. Materielle ting kan slukke det åndelige livet, for kristendommen advarer mot å samle skatter på jorden og advarer mot gjerrighet.

Presten Trond Bakkevig og forfatter og journalist Tomm Kristiansen har i mange år stått på antimaterialismens side – innenfor kirken. I boken de skrev sammen, «Da Gud skiftet mening» kom de til en konklusjon at kirken ikke har tilpasset seg, men erfart at hvis den ikke lærer av andre, skygger læringsuviljen for evangeliet. Forfatterne mener kirken skal endres, for å holde fast i det uforanderlige. Men hvem er i så fall de «andre» de mener vi skal lære av?

John Stotts tredje forklaring er moralrelativisme. Det moralske kompasset vi har dratt med oss siden barndommen har vi mistet når det ikke lenger finnes noen absolutt verden igjen. Stott mener relativismen startet i kulturen og fortsatte inn i kirken. I relativismen er alt relativt, her hevder man at en dommer (i dette tilfelle Gud) alltid er sann eller usann i forhold til noe. Man har altså ikke lenger noen absolutter.

Den siste forklaringen er narsissisme. Velstand og vellykkethet, kombinert med egenkjærlighet driver oss til å bli uslåelige besserwissere. Det har vi fått opplæring på igjennom nyliberalismen og positivitetslitteraturen, fra selvutvikling til overdose med skryt for å nå frem i verden. Det er langt igjen fra Namsos til Royal Albert Hall, sang Åge Aleksandersen på 80-tallet. Det er enda lengre er fra Erik Byes TV-program med gjestene i fokus, til dagens kjendiser og programleder selv i sentrum.

Da Protestfestivalen i år omformet Jens Bjørneboes 10 bud til en ung mann som vil fram i verden, til 10 bud av i dag lød et av dem: Du skal alltid tenke positivt, også om du rammes av alvorlig sykdom og risikerer å dø. Et annet lød: Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri vise svakhet.

Protestfestivalen ble startet omtrent da samfunnet i vår tid for alvor var i ferd med å endre seg, blant annet preget av pengejag og individualisme. Men også av en form for intolerant toleranse, der vi gradvis har radbrekket gamle verdier og opplært moral. I stedet fikk vi ikke lenger lov å mene eller tro på det vi var vokst opp med, om det ikke var i overenstemmelse med flertallet.

I danske Leif Andersens «ateistiske andagtsbog» forklarer forfatteren hvordan toleranse ikke lenger betyr å anerkjenne medmenneskers rett til å ta feil, for ingen tar feil! Alt er på en eller annen måte like godt eller like gyldig. «Når denne sympatiske relativisme blir absolutt, så slutter den å gi mening», forklarer Andersen.

Men det verste er, ifølge Andersen, at da toleransen ble til absolutt relativisme, innførte den ødeleggende overlegenhet over sannhetsbegrepet.

Hvis mennesker blir likegyldig til sannheten, tror jeg ikke det går lang tid før man er likeglad med kjærligheten. «Fake news» trenger ikke bare å handle om Donald Trump eller falske nyheter, det kan like gjerne handle om at vi produserer vår egen sannhet, velberget som vi er, og lar Gud og det vi en gang trodde på, gå i glemmeboka.

Er Gud blitt snillere? Eller er det vi som har produsert en snillere utgave? På et julebord forleden forklarte en av de som tilhører overklassen hvorfor de i hans klasse ikke bryr seg om tema vi tar opp på Protestfestivalen. De har gedigne villaer, hytte på Hovden, flere biler, friske barn og mer enn de trenger, så hvorfor skulle de gå ut av den komfortsonen?

I dag befinner vi oss langt innenfor komfortsonen. Åge kom til slutt fram til Royal Albert hall. Helvetet ble lagt på is, synd gikk ut av ordforrådet. På samme tid ble vi frigjort fra motstand mot rikdom, og har laget oss egne regler for fortsatt å kunne leve på solsiden.

Men jeg vil anta Gud – om han finnes – fortsatt er den samme, enten vi vil godta det eller ikke