En dag på slutten av 1990-tallet stakk jeg innom et NAV-kontor i håp om hjelp til å beholde en gammel bil. Jeg opplevde det som urettferdig at jeg som arbeidsledig og småbarnspappa ikke hadde noen rettigheter. Alenemødre derimot fikk støtte til utdanning. Den gang var det nesten alltid kvinnen som fikk omsorgen for barna, uansett hva fedrene ønsket. Begge kjønn kunne trukket krenkekortet, om det hadde vært i bruk den gang. Jeg for min del er glad det ikke var oppfunnet. I perioden rett før årtusenskiftet skiftet tidsånden karakter. Man kunne kjenne på seg at noe ulmet i samfunnet, noe som ikke luktet særlig godt. For fraskilte fedre gikk det riktignok mot lysere tider. Og det skal kvinnebevegelsen ha: Årsaken var først og fremst feminismens fremvekst. For nesten alt annet derimot ble det som å lytte til Leonard Cohens «You want it darker. We kill the flame».

Noen mener at det skjedde noe grunnleggende allerede etter terrorangrepet på USA 11. september 2001, som den danske journalisten Anna Libak gjør i den nye boka «Skyldig til det modsatte aldrig bliver bevist. Værdikampen i det 21. århundrede».

I 2002 kom Richard Floridas banebrytende bok om den kreative klassen. I Kristiansand var Cultiva, som skulle støtte kulturlivet, så fascinert av Floridas ideer at stiftelsen ville legge hans tanker til grunn for utvikling av kulturbyen Kristiansand. Ville man være en storby, måtte man ha mangfold, og annerledes tenkende mennesker måtte strømme til byen; det være seg IT-nerder, kunstnere eller personer fra seksuelle og etniske minoriteter. Hvilken vei verdikampen gikk, beskrev Frank Rossavik i Aftenposten nylig. Mangfold er blitt et moteord. Tidsskriftet Samtidens siste utgave i fjor hadde overskriften; Det jævla mangfoldet. Vi har fått en overdose mangfold, men mistet Gud og kanskje også de andre verdiene vi en gang trodde på. Man må for all del ikke si noe som ikke er politisk korrekt.

Så vidt inne i 2022 har vi økende uro, mer mistrivsel og flere konflikter i verden.  Et stort spørsmål dirrer i lufta: Kan det bli verre enn det året vi nettopp er ferdige med?

Covid-19 er ikke over, selv om vi trodde det. Klimakrisen er ikke over. Konkurser og slitasje som følge av nedstengninger er det vanskelig å stoppe. Voksende arbeidsledighet kombinert med skyhøye priser på strøm, mat og bensin har sammen med renteøkning skapt dyster stemning, selv om sentralbanksjefen ser lyst på fremtiden. Regjeringen er tvunget til å strø om seg med milliarder for å redde stumpene.

Ute i verden er Russland faretruende nær ved å invadere Ukraina, med de følger det kan få for verdensfreden.  Den finske presidenten Sauli Niinistö satte i sin nyttårstale ord på alvoret: «Finland forbeholder seg retten til å søke om Nato-medlemskap, dersom vi selv beslutter det». Alle vet hva en Nato-søknad fra Finland kan bety for klimaet litt øst for Norge. Taiwans president kom i sin nyttårstale med advarsler til Kina. Joe Biden lover Taiwan full støtte. Og så har vi jo alltid den uforutsigbare Israel-Palestina-konflikten.

Algoritmene på sosiale medier tar oss hvor de vil, og en nyprogressiv venstrefløy har gjort livet surt for mange. Følger du ikke flokken, forfølger vi deg. Dermed har jeg ikke sagt at en «progressiv» høyrefløy er bedre. Anna Libak refererer til de nyprogressive, som i det nye tusenåret krever aktiv fordømmelse og kompensasjon for fortidens overgrep mot minoriteter. Cancel culture – det å bli utstøtt som politisk ukorrekt – er et stort problem over hele kontinentet.

Ifølge Libak startet det slik: «Det er synd på de svarte på grunn av slaveriet. Det er synd på kvinnene, som først på 1900-tallet fikk stemmerett. Det er synd på de homoseksuelle fordi deres seksualitet tidligere ble sett på som sykdom, som kunne og burde behandles. Det er synd på transseksuelle, fordi deres seksualitet til en viss grad blir det. Men det er ikke synd på de kristne, selv om de som en følge av sekulariseringen også er blitt en minoritet. Historisk har de hatt en lederposisjon og derfor gjelder de ikke.»

Enorme multinasjonale selskaper følger etter. Kulturlivet, utdanningssystemet, de internasjonale institusjoner og EU-parlamentet. Den svenske kirken tillater prestene å omskrive «I faderens, sønnen og Den Hellige Ånds navn» til «I Guds, den treeniges navn» under gudstjenesten. For det er ikke lenger slik at den allmektige Gud er en mann. Menigheten skal være fri til å forestille seg Gud som kvinne. Eller som nonbinær. 

Hvem skal sette dagsorden videre? Det er problematisk å være motstrøms i dag. Den kontroversielle danske professoren Helmuth Nyborg som besøkte Protestfestivalen i 2007 ble på sin 85-årsdag nylig spurt om hva han fryktet mest i det nye året. Svaret var: «Tidsånden. Derfor er det enda viktigere å holde fast, nå hvor de fleste moderne universiteter danner politisk korrekte miljøer. Det er en skandale og en katastrofe, man er blitt woke og får ikke lov til å erkjenne, at det er forskjell på mennesker individuelt eller med hensyn til kjønn, rase og gruppe. Nå skal vi alle være enige, og forskere, som sier noe annet, blir avskjediget. Det er vitenskapelig sett en katastrofe.» Det siste fikk Protestfestivalen erfare i året som var. UIA ønsket ikke samarbeid om en debatt om hvorvidt det bare var to kjønn. Festivalen måtte ta den debatten alene.

Identitetspolitikk handler om krenket identitet, som moralsk krenkes av samfunnets strukturer. Og disse strukturer må selvsagt endres eller nedbrytes, mener Anna Libak. Det er noe nytt på ferde, det nye er ikke at vi er opptatt av identitet, men at vi mangler en samlende identitet, og at nyprogressive bevegelser på begge sider anser seg som krenket.

Kunsthistorikeren Pontus Kyander hadde fått drømmejobben, men sa den fra seg fordi han fikk så mye pes fordi han glemte å nevne binære personer da han ønsket mer balanse mellom kjønnene i de han skulle ansette. I en kronikk i det finlandssvenske magasinet Ny Tid spør han om ikke vi som støtter opp om minoriteter, rettferdighet og menneskerettigheter i ord og handlinger også har et ansvar om å verne om den åpne samtalen? Å lytte til argument, høre på hva andre mener, og tåle om man snubler i et pronomen eller glemmer en nyanser.

Samfunnet smaker ikke godt og lukter ikke godt. Men når luktesansen er borte hos mange etter Covid-19-smitte, merker vi det kanskje ikke?