Forfatter Svein Inge Olsen

Reisen til Ingenmannsland

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

blake(William Blake: Gud skaper jorda) Når den store dagen er over, altså julaften, er det på tide å tenke litt over hva vi holder på med her nede på kloden. Ikke alle av oss tror, ja faktisk er det nå de færreste av oss som tror på et liv etter døden. Det hele er så merkelig at jeg klarer ikke befri meg fra hvordan folk tilbringer hverdagene sine, kanskje særlig i en høytid som julen.

Disse dagene er nemlig rene dynamitten i tankegods, for de av oss som tenker mye. Julen er for å markere Jesus fødsel, og dermed utgangspunktet for det som er frelsen for den kristne delen av befolkningen. Med andre ord, vi blir påminnet om at vi kan gjenoppstå til evig liv, hvis vi tror på julens utgangspunkt. Jeg sier utgangspunkt fordi julen er begynnelsen, påsken slutten og begynnelsen. I påsken skal Skaperen (som Gud blir kalt i filmen Noah) ha ofret sin sønn til å dø på et kors for at alle som tror skal ha evig liv. I andre enden venter fortapelsen, som også er omdiskutert. Venter helvete eller bare stillhet? Uansett er det forunderlig at vi ikke gidder å bruke energi på sånne tanker når livet knapt er mer enn en litt rask joggetur i litt ulendt terreng. Uten noe som helst helsefaglig bakgrunn forstår til og med jeg at vi alle egentlig er døde, men har fått et lite pusterom for å rote rundt litt på jorden.

2.juledag er det ti år siden tsunamien. Vi husker alle TV-bildene av døde kropper.

Etter julen kommer nyttårsaften bare noen dager etter. Rundt nyttårsaften gjør vi opp status for året som har vært, og kanskje legger vi inn noen nyttårsforsetter for året som kommer. Men egentlig er nyttårsaften en tankevekkende tid. Du vet at du er blitt et år eldre, at et nytt tall venter, men at du ikke vet det døyt om året som kommer. Du kan være død og gravlagt før året er omme. Du vet faktisk ingenting. Fakta er at du dør litt hver dag, selv om du kjenner deg sprek og oppegående. Litt etter litt blir kroppen mer skrøpelig, litt etter litt er du på vei tilbake til dit du kom fra, eller det vi på godt norsk kan kalle ingenmannsland. Der du var før fødselen, før du fikk kropp. Men ingenmannslandet er verre etterpå, fordi du vet hva som skjer med kroppen.

Du kommer i det som kalles reparasjonsalderen og overgangen til flere sykehusopphold, bruk av stokk for å bevege deg går unektelig så fort og lydløst at du knapt merker det før alt er over. Jeg går selvsagt og tenker på dette. Når man er passert 50 vet man litt om historien, om tidligere generasjoner og om hvor gamle dine forgjengere ble. Når man graver i gamle kirkebøker finner man kanskje en dåp, og vet sånn cirka hvor man skal begynne å lete etter begravelsen.

I julen merker du alt dobbelt så fort. Jula er en film, blant de dagene i livet du tar med deg. Først feiret du julen med besteforeldre og foreldre. Det var en fin jul på bygda, med sola høyt over en blå iskald himmel. Deretter forsvant bestefar, og så bestemor. Før det var hesten blitt slaktet, mett av dager. Den neste julen ble med bare deg og foreldrene dine, og søsken. Når faren din forsvant ble det et tomrom, og tradisjonen tro tok du med deg familien på julaften for å tenne lys på gravene. Noen år senere forsvant også mor og du sto igjen som eldstemann i flokken. Alt skjer så gradvis og normalt at du enser ikke det unormale med at du faktisk håndterer dette greit. Du vet at din tur kommer. Knapt noen beskriver bedre enn Ramblin Jack Elliott i den gamle bluesvisa «Death Don’t Have No Mercy». Reverend Gary Davis skrev den i 1960, men den er evig aktuell. Døden tar aldri ferie. Han kommer til huset ditt og han blir aldri lenge. Han drar videre til neste og han kommer alltid tilbake.

I alt dette bryr vi oss knapt om religion. På Sørlandet har vi fått kristendommen inn med morsmelka, men vi tror ikke på den lenger. Aage Samuelsen som i 2015 markeres med 100 år siden fødsel, sa allerede i 1981 at Norge ikke var et kristent land. Hva ville han sagt i dag? Aage skilte sterkt mellom religion og kristendom, så sånn sett må jeg arrestere meg selv. Jeg mener kristendom. Det er vanskelig å ikke tro eller håpe på en større mening, når vi daglig møter døden.

Vi håndterer det som det er det mest naturlige i verden. Liselotte Steinwender forteller i Klassekampen lillejulaften om da døden kom til hennes hus. Kjæresten døde av kreft 25. november i fjor, noen minutter før klokken ett om natten. Hun forteller om hvordan det var å leve med livet og døden så kloss inn på seg over tid. Det er et av de sterkeste essay om døden jeg har lest, og jeg takler ikke å lese sånt. Hun ønsket kjæresten var religiøs, så de hadde det felles. Hun ville heller ikke snakke om døden når den bare svevde i rommet fordi livet var så viktig der og da. Det å håpe på at det ikke slutter her, er for meg fullstendig fundamentalt. Men i og med at vi ikke har noen garantier, bare håp og tro, blir livet uansett her og nå desto mer viktig.

Når vi feirer jul og nyttår repeterer vi oss selv. Det betyr mye for oss. Det vi kjenner på som godt er det vi alltid har gjort. «Same procedure as last year, Miss Sophie» «Same procedure as every year, James». Hvorfor er det sånn? Antakelig fordi livet er så uforutsigbart. Vi finner noe godt og trygt i det vi kjenner igjen. Fremtida vet vi ingenting om.

Skal livet få litt substans kan man kanskje tenke som lyrikeren Arnold Eidslott:

Så finnes det da ingen død
i verden bare ånd i de levende
og i de døde fra evighet til evighet

Hva vi bruker tida på betyr alt. Man kan dvele på noe man ikke tror på, noe som er feil eller noe som kjennes meningsløst. Jeg vil leve her og nå, føle intenst og elske, siden kjærligheten er det som først og fremst skiller oss fra de døde. Bare den døde er fri, sa den russiske poeten Vladimir Vysotiskij. Men bare den levende kan elske.

Jeg nevner nesten alltid Kris Kristofferson. Se på flokken som står hutrende i regnet ved et kryss. Venter på å få gå. Tiden snegler seg avgårde, overalt er røde lys. Uten håp. Tida går. Tynget ned av alt de samlet sammen i sitt lit og kav. Se dem nå: gamle, grå. Går pliktskyldig gjennom livet og belønnes med en grav. Uten håp. Tida går.

Jeg vil ikke vente på noe signal. Jeg vil leve her og nå. Jeg vil som filosofen Pascal, heller tro at Skaperen finnes og så ta feil, enn å tro han ikke finnes og så ta feil. Jeg klarer ikke finne logikk i The Big Bang eller andre tilfeldigheter.

Jeg vil leve det livet jeg kjenner er rett for meg, ikke det som passer deg. Men jeg vil du skal leve det livet du kjenner er rett for deg.

Jeg vil ha hverdagens rutiner, alt jeg ser på fjernsynet eller all tida jeg bruker på å tenke. Det er det som er livet, gir det innhold, mening og en naiv form for trygghet.

Men jeg vil også gjøre det andre.

Når gamle mennesker gjør opp status angrer de alltid på det de ikke gjorde. Ergo vil jeg heller ta noen sjanser enn å la dem være. Hvis julens budskap viser seg å være rett, får jeg en «second chance» og hvis det skulle være feil har jeg like fullt levd et liv som er rett for meg.

Mange mennesker jeg har snakket med tror det er slutt etter dette. De tror ikke de får møte igjen de som har reist i forveien. De finner likevel mening i hverdagene her på jorda.

Aldri i vår levetid har så mange mennesker her i landet trodd på ingenting. Det vil si, ingenting etterpå.

Reisen til ingenmannsland er ingenting for meg. Nyttår derimot, er en begynnelse.

Mr. Cocker og sjela fra Woodstock

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

cockerSvetten pipler gjennom den trange skjorta, mens han veiver fritt med armene. Utenom Richie Havens var han selve symbolet på friheten og lidenskapen på Woodstock, uten tvil tidenes mest berømte festival. Det hjelper med litt hjelp fra venner. Stemmen var så rå og dynamisk at den boret seg gjennom de enorme mengdene med mennesker, som delvis satt oppå hverandre, i en gjørmehaug som regnet hadde omgjort festivalområdet til. Det begynte med en vennegjeng og spredde seg til stadig flere. Enormt mange flere. Vi snakker tross alt om den største kulturhistoriske begivenhet i etterkrigstiden. Og vi snakker om en massemønstring i «peace & love». Når selveste Joe Cocker nå er død er det på sin plass å gjenoppleve stemningen og ideologien fra den gang. I fjor gikk Havens bort og nå Cocker. Han ble 70. Det tynnes i rekkene.

Musikk kan skape fred. Stemmer kan skape følelser. Mr. Cocker klarte begge deler.

Kanskje kunne dette vemodige budskapet få oss til finne frem igjen noen av minnene fra der det startet, før vi passerer dørterskelen til et nytt år.

Joe Cocker fortsetter i englekoret, synger «Unchain My Heart», «You Are So Beautiful to Me» og selvfølgelig «With A Little Help From My Friends». Vi kan gjerne utrope han til verdens beste coverartist, selv med det for øret at Johnny Cash sine siste år, gjerne vil ha en bit av kaka. De får diskutere seg imellom der de befinner seg.

Da hundretusener invaderte Yasgurs jorder for førti år siden var det ca. 300.000 flere enn det var forsvarlig å ta imot. Arrangørene og musikerne spøkte og trodde ikke hva de så, der de skuet utover folkehavet. Noen tenkte rasjonelt og fikk panikk. Guvernør Nelson Rockefeller ble anmodet om å erklære stedet for katastrofeområde. Men så brøt altså Joe Cocker lydmuren. Statistisk sett vet man hva som skjer i en storby i løpet av et døgn. Folk blir født og folk dør. Det skjer noen hundre tilfeller av grove hærverk, overfall, ran og voldshandlinger. I USA snarere et tusentall, samt en del mord. «Men de var 400.000 hippier, og de levde sammenklumpet delvis i en sølesjø, i storm og stille gjennom tre overveldende – etter hvert nokså verdenshistoriske – døgn,» skrev Eivind Reinertsen. Hans bok «Reise uten ankomst» er blitt omtalt som «hippiebevegelsens historie». Var Woodstock et siste forsøk på leve i en gammel Atlantis-drøm i fred og kjærlighet? Woodstock viste at det var mulig for 400.000 å komme sammen for musikk og moro og ikke noe annet enn det. Det var mulig for menneskene å leve sammen i fred og forsoning og kjærlighet. Ungdommene som sto bak massemønstringen var i opprør mot de voksnes løgner. De hatet masker og ville bare leve i et åpent indre landskap, og de klarte det i tre dager. Allerede ved Isle of Wight, «Europas Woodstock» året etter og ikke minst ved Altamont, var det slutt på freden.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har sett filmen. Hørt Mr. Cockers stemme bryte lydmuren i tospann med Richie Havens, som messer hardt på gitaren mens gullringene glinser i lyset fra lyskasterne. De sto riktignok ikke samtidig på scenen, men akkurat nå hører jeg de sammen. Dette var tross alt tidenes festival. Det jeg drømmer om å få til på Protestfestivalen. Ja, det er lov å drømme fritt i en ønsket fri verden.

Opprøret den gang ble startet av studentene. Ungdommene den gang ville ikke være bilder i en ramme deres foreldre plasserte dem inn i. De ville være slik de var, og slik gjelder det vel fremdeles. De hatet dobbeltmoral og undertrykking av minoriteter. Dette er kjente problemstillinger ved inngangen til 2015. Mye er likt, men den store forskjellen finns først og fremst i hvem som levde ut hippiedrømmen eller hvem som ble engasjerte samfunnsborgere. De valgte to veier. Noen ble drømmere og hippier. Andre ble politiske på den knallrød siden.

Men hadde Woodstock vært det samme uten Mr. Cocker? Neppe!

Lars Bjørke skrev i Morgenbladet i 1989 at «Jeg tror vi aldri klarer å overvinne noen av tidens problemer uten først å ha overvunnet Woodstock. Woodstock er en del av vårt liv, selv så lenge etterpå. For å overvinne Woodstock må vi være sterke nok til å gå langs vår egen sti, uten å skjele mot andres. Klarer vi det uten Gud? spurte han.

Mr. Cocker gikk sin egen vei og nå er han kommet frem.  Jeg blir gretten hvis ikke Sheffield Uniteds spillere markerer med svart bånd på armen 2. juledag. Cocker var ikke bare Sheffields store sønn, men en av verdens største artister.

Overvant vi Woodstock? Neppe! Døde sjela fra Woodstock med Mr. Cocker? Jeg tror det.

«You Can Leave Your Hat On».

7 timer i bil for 3 sanger – Min hyllest til bakfolka.

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

bobNeuwirth

Jeg har lyst å blogge om musikk denne førjulskvelden. Musikk er en vesentlig del av livet for mange av oss. For en del år siden kjørte jeg mange mil for å høre tre sanger. Det var en gang en festival som het Down On The Farm utenfor Halden. Sist gang jeg var der var den datoen som har brent seg fast i de fleste nordmenn i dag. 22. juli 2011 var også siste gang festivalen ble arrangert. Bootsa mine som drukna i regnjorda står fortsatt hos skomakeren. De var kjøpt i Kansas på slutten av 90-tallet, men gikk fra hverandre den grusomme dagen i juli.

Down On The Farm var en av mange festivaler som de siste årene har ridd inn i solnedgangen. Den jeg har savnet mest. Men primus motor Tom Skjeklesæther er en seig skrue. Han kan gjerne finne på å blåse liv i den igjen.

Men tilbake til det jeg begynte med. Etter en kjapp runde i skapet og samlingen med t-skjorter finner jeg den og ser at årstallet var 2008. Navnet vi skal frem til sto ikke overraskende nederst på plakaten.

Når sangeren avslutter sekvensen sin om løgneren har vi som var til stede vært vitne til noe helt spesielt. Eller som vokalisten i det norske bandet Onkel Tuka sa det, da jeg traff han litt tidligere den kvelden. «Mange vet ikke hvem som tusler rundt her på farmen, men jeg begynte å skjelve da jeg snakket med han».

Hvis man er opptatt av musikkhistorie (eller det som er igjen av den) burde mange flere slått følge med meg, men jeg dro alene den lange veien. Bob Neuwirth er nemlig ukjent for de fleste, tydeligvis også på farmen den varme sommerdagen, der gamlingen tuslet uforstyrret rundt. Skulle du komme til å nevne navnet til Bob Dylan, Kris Kristofferson eller for den saks skyld sjela til Janis Joplin ville de sannsynligvis humre, grine eller begynne på en strofe de kan utenat. Bob og Bob hang sammen i tykt og tynt, i tørt og fuktig lag. Janis og Bob var bestevenner og det skal ha vært Bob som introduserte henne for «Me and Bobby McGee». Det kan jo nevnes sånn helt forsiktig at det var han som skrev «Mercedes Benz». Bob og Kris har skrevet sanger sammen og nesten vært livsledsagere, men det er ikke alt de husker. Fylla har alltid skylda.

Fakta er at Bob Dylan hermet etter faktene til den andre Bob, så opp til han som en guddom og den andre Bob endte naturlig opp som Dylans turnemanager. La deg ikke lure av at du ikke har hørt navnet hans før. Betydelige navn i musikkhistorien karakteriserer han som den hippeste mannen de kjenner. Og noen av de som har klart å følge Neuwirths spennende liv vil kunne fortelle ting som får musikkelskere til å sperre øynene opp i dyp nysgjerrighet og respekt, ofte med tårer i øynene. En slik mann som kjente alle de store gutta sa det slik: «Hvordan kan Bobby Neuwirth være blant de største du kjenner? Kjenner du ikke Dylan? Kjenner du ikke Beatles? Kjente du ikke Ginsberg, Jack Kerouac og Neal Cassidy? De lurer på hvem i svarteste skauen Bobby Neuwirth er. Svaret han gir er at Bobby er en av 60-åras best bevarte hemmeligheter. Magasinet Esquire beskriver han som stjernenes superstjerne. Det er en bra betegnelse. Han er en av musikkhistoriens største, sett fra innsida.

Bobby kjente alle som betydde noe, og alle som betydde noe var Bob Neuwirth-fans. Det finnes bare en person til som Bobby, og det er cowboy-legenden Ramblin Jack Elliott, en mann Jan Vincents Johannessen kaller kompis. Du kan spørre Jan om Jack, og han kan holde på en stund med historier. Spør du Kris Kristofferson kan han antakelig fortelle en uke i strekk. Både Jack og Bobby var betydelige for folk som Dylan og Kristofferson.

Bob Neuwirth er Elliotts høyre hånd. Dylans skygge. Se på «Don’t Look Back», filmen som tok for seg Dylans turne i England i 1965 og som er utgitt på DVD. Skjult bak svarte solbriller ser man de to, Bob og Bob som et speilbilde av hverandre. Du ville ikke klart å skille dem fra hverandre. Bob var Bobs medstjerne før og etter teppefall. Det sies sågar at de som kjenner dem begge ikke kan se om Dylan kopierte Neuwirths stil eller motsatt. Neuwirth var selvsagt til stede på den berømte Rolling Thunder-turneen mange år senere. Joan Baez beskrev den uskyldige fylliken som en samaritan som ikke stikker hodet frem sjøl, men sørger for at andre får suksess. Bob var i likhet med Ramblin’ Jack sterkt delaktig i Kerouacs «On the Road» som en figur som lå bak selve historien. Neuwirth er antakelig den personen Kerouac snakker om her:

«The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow Roman candles exploding like spiders across the stars and in the middle you see the blue centerlight pop and everybody goes ‘awww!»

Janis Joplin og Kris Kristofferson var knyttet til Neuwirth gjennom sprit, sanger og den endeløse landeveien. Bobby var Joplins svirebror og betydde mye for The Doors. Jim Morrison var en av kompisene. Det var selvfølgelig Bob som satt og trøstet en sørgende Eric Clapton, da han nettopp hadde mistet sønnen sin. Patti Smith har skrevet dikt om ham. Respekten er enorm. Hun har fortalt at han bygget opp selvtilliten hennes steg for steg og lærte henne å drikke tequila.

Og så har vi den berømte historien jeg har med i min bok «Kris Kristofferson – Dikter Drømmer Lærer Løgner» om trioen Neuwirth, Joplin og Kristofferson som drakk tom hver eneste bar i Marin County, og at det var alltid en masse mennesker rundt dem. Disse tre alkoholikerne ble kjent som The Great Tequila Boogie.

Mine tre sanger med Bob Neuwirth fant sted inne i skogen like ved svenskegrensa, rundt et leirbål, sammen med kanskje hundre medsammensvorne. Datoen var 16. august, ingen hvilken som helst dato i musikkhistorien. Elvis Presley døde på denne datoen i 1977. Billy Joe Shaver ble født på den datoen samme året som Neuwirth. Til og med Madonna er født 16. august.

Fra den mystiske skogen utenfor Halden dro nok Bob Neuwirth hjem til New York for å male bilder, for det er som billedkunstner han har livnært seg de senere årene.

Mine sju timer i bil for tre sanger og en kort prat, de kan ingen ta fra meg. De står stemplet, så lenge det er pust i meg.

Sist Jack Elliott skulle ha konsert i Norge var jeg selvfølgelig på pletten for å sikre meg billett. Typisk nok fant han på å få hjerteinfarkt like før, så konserten ble avlyst.

I dag er Jack 83, Bob er 75, og så kan vi jo i samme slengen nevne at han andre Bob er 73, Kris 77, Billy Joe 75 og Guy Clark, som aldri var langt unna, 73.

Jahn Teigen kunne gjerne stukket innom.

Alle kan de synge med i det nærmeste Bob laget en julesang, en merkelig sang om jula i Las Vegas:

The Devil’s had my body, now may the Good Lord take my soul
So do not try to find me, for I will not be found

Ps. På Tidal finner du fem plater med han. Det er alt.