Nordmenn har 400 syntetiske kjemikalier i blodet. Ingen vet hva det gjør med oss. Er vi forsøksrotter? Dagens Næringslivs helgeutgave D2 har dykket ned i giften. Tidligere sjef i den svenske kjemikalieindustrien Ethel Forsberg mener vi er forsøksrotter.

For 60 år siden hadde nordmenn seks-syv miljøskadelige stoffer i blodet. I dag har vi mellom 200-400, ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU). Vi blir eksponert for miljøgifter særlig gjennom mat, men også via klær, leker, møbler, elektronikk, luft- og vannstrømmer, blant annet. Ethel Forsberg sier til D2 at vi er marinert i kjemikalier.

Så lurer folk på hvorfor så mange får kreft i dag.

Skal vi da tro på seksjonsleder i Mattilsynet Are Sletta, som i samme avis hevder at «så lenge grenseverdiene overholdes er maten trygg å spise». Ja vel, men hvis alt vi spiser har grenseverdier opp mot det ulovlige, får vi jo i oss uhorvelige mengder med gift.

Det vanligste plantemiddelet i norsk jordbruk og i verden som sådan heter Roundup, produseres av kjemikonsernet Monsanto, som det nylig var demonstrasjon mot i Kristiansand. I Roundup finnes giftstoffet glyfosat, et stoff som fører til fosterskader. Likevel er forbruket tredoblet siden 1992. Det blir verre. I Niels Christian Geelmuydens bok «Sannheten på bordet» kan vi lese at «hovedårsaken til den kraftige økningen er å finne i det som heter genmodifiserte planter (GMO). Dette er planter som ved genmanipulering selv produserer gift, tåler å bli sprøytet med gift eller kombinerer disse egenskapene».

Nå begynner snart jordbærsesongen. Vi elsker å kose oss med disse søte røde, gjerne sammen med fløte eller omgjort til rørt syltetøy. Inntil for noen år siden dro jeg til Evje og kjøpte økologiske jordbær fra den eneste jeg visste om som drev med sånt. Men han stengte snart butikken. Det lønner seg ikke. Neste gang du koser deg med jordbær, noe jeg gjør omtrent hver dag, siden jeg er vokst opp med jordbærsyltetøy på brødskiva, tenk hva de er sprøytet med. Den gang, på Bygland på 70-tallet, var vi ute i åkeren og plukket, antakelig visste de mindre om effektiv sprøyting den gang. Dessuten hadde vi bedre tid.

Jeg kunne tatt for meg mer av boka til Geelmuyden, men den vil du ikke lese. Da får du et sultproblem. Uten mat og drikke, duger som kjent helten ikke.

Dagens Næringsliv har tidligere tatt for seg kyllingen. Det var skremmende lesning. Enda verre er oppdrettslaksen. Det som er ille med oppdrettslaksen er at oppdrettsnæringen synes å ha full kontroll over alle tilsyn og institutter som den skulle kontrolleres av (Jfr. Geelmuydens bok). «Dette nettverket klarer å stoppe enhver kritisk debatt», sier Naturvernforbundets fiskeri-ekspert Gunnar Album. Problemet med oppdrettslaks er miljøgifter.

Bruken av E-stoffer er en egen historie. Pluss på alle advarslene mot sukker, og du forflytter deg raskt over til lettbrus med kunstig søtning. Det er mange hakk verre. Ta f.eks. Aspartam, som er sukkererstatningen som finnes i all lettbrus. Aspartam er nok det mest undersøkte tilsetningsstoffet til dags dato. Når det inntas, spaltes det i tarmen til metylakohol (metanol, tresprit) og de to aminosyrene asparaginsyre og fenylalanin. Det har vært hevdet at aspartam kan gi svulst på hjernen. Jeg for min del tuslet tilbake til sukker. Det har i alle fall alltid vært der. Vi kjenner det og vet hva det kommer fra.

«Hvis slakteriet hadde glassvegger, hadde alle vært vegetarianere,» skal Paul McCartney ha sagt. Vi vet at mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft. Dyrene står stort sett på båser og lever av kraftfor, ikke gress i den frie naturen.

I tillegg til alt dette skal du grave godt i matvarene for å finne noen uten palmeolje, selv om motstanden begynner å bli sterk i disse dager. To kjekstyper markedsfører seg nå uten palmeolje. Den ene av dem er Mariekjeks. Hamburgerne fra McDonalds kan ligge noen måneder uten at du ser det på dem. Når du kjøper deg en havner den i magen din.

Kort oppsummert; Glem maten på butikken. Begynn å dyrk sjøl. Jeg innrømmer glatt at jeg er bekymret. Kanskje mer enn gjennomsnittet, som hypokonder og lite kreativ på kjøkkenet, men likevel, ikke uten grunn. Jeg har små barn som skal vokse opp på dette. Maten som produseres styres neppe av kvalitet, men av profitt, som i stor grad betyr kvantitet. Derfor vil du ikke se inn i en kyllingproduksjon.

Forfatter, kurs- og foredragsholder, matspaltist i Aftenposten Margit Vea skriver i Vårt Land om hva vi putter i barna våre. «Gi oss i dag vårt daglige brød, men fri oss fra hvetegluten, konserveringsmidler, aromastoffer, industrisalt og alt som dårlig er. Brød har med rette fått et dårlig rykte,» skriver hun. Hun hakker også løs på laksen, kyllingen og kjøttet, hvor profitt har fått bestemmelsesrett fremfor kvalitet. Hun snakker til kristenfolket spesielt i Vårt Land, men budskapet gjelder til alle.

Maten er viktigst. Det er drivstoffet vi går på. Men så kan vi plusse på at vi lever i teknologiens tidsalder. Eller vi kan kalle en spade for en spade og kalle det stråling. Nå skal Kristiansand bli trådløst. Det høres vakkert ut. Men vi aner ikke konsekvensene. Når faren min la flasker med vann under senga for å styre vekk vannårer, var det fordi det gjorde ryggen bedre. Men 90-tallet var rene søndagsskolen i forhold til i dag. Nå er det nesten helt slutt på kabler. Når sønnen min på 20 er hjemme tar han inn en høyttaler på badet og spiller musikk. Ingen ledninger, bare lyd. Muligens er jeg for gammel til å forstå hvor lyden kommer fra, men jeg forstår at «det ligger noe i lufta». Jeg forstår også til en viss grad hvordan kroppen fungerer.

Jeg lever foreløpig i steinalderen sånn sett, men 9-åringen presser voldsomt på grunn av nettbrettet. Hvor lenge står man imot, mon tro. Kanskje til man må ha et nettbrett sjøl. Gradvis tar vi imot det, i tur og orden, giftig mat, giftig luft og så kler vi oss med giftig tøy, ikke slik bestemor strikket i gamle dager. Men så kan vi spørre oss sjøl. Er det noen vits å stritte imot? Vi vasser jo i det. Vi bor jo på jorda. Det skal litt til å rømme vekk.

Dette handler om penger, om effektivitet og om travelhet. Men mest om penger.

Vi er snart selvlysende i mørket. Sola går ned. Vi lever til vi dør, og vi dør fortere. Men jeg tviler på det er noen trøst. Det er heller ikke særlig trøst at Vitenskapskomiteen for Mattrygghet har kommet frem til at økologisk mat ikke skiller seg fordelaktig ut.

Skal vi snu dette må vi høre på Erik Dammann.

Vi må begynne helt på nytt.

Tittelen henspeiler på hovedtemaet til Protestfestivalen i 2008. Spørsmålet er høyst relevant. Han som kaller seg Etikeren i Morgenbladet, kommer med et slags svar denne uken. Han innrømmer at «alt for ofte er toleranse et skjermbrett for ren og uforfalsket latskap». Han sier videre at «det er rett og slett for brysomt å arrestere alt det vi oppfatter som urimeligheter i en samtale eller på et møte. Derfor lar vi folk bable i vei for å spare på kreftene. Toleranse som etisk verdi har en noe annen innretning. Den gir rom for meningsforskjeller og avvikende handlingsmønstre, fordi den forstår at folk ikke er like. Toleransen har oppdaget at fornuften kan bli tyrannisk der hvor den bare godtar bestemte løsninger som gyldige for alle».

Så kan vi la Morgenbladet ligge. Toleranse var nemlig hovedgrunnen til at Protestfestivalen ble stiftet. Samfunnet var på vei i en retning, og det var til et samfunn der en mening styrte de andre meningene. Meningen tilhørte flertallet, eller i alle fall ville vi tro det, fordi det var de som bestemte som skravlet i vei. De andre ble mer og mer tiet i hjel. Vi hadde registrert det lenge, at vi var på vei mot et snevrere samfunn. Det sprakk for oss da biskopen vår, nå biskop emeritus Olav Skjevesland ble «mobbet» i media for å være intolerant. Jeg gidder ikke lage debatt om hva saken gjaldt, det er mindre viktig, men han hadde ikke forandret mening. Flertallet hadde endret mening på hva han skulle få lov til å mene.

Biskopen var også blant de som i skriftlig form fortalte oss etter det harde førsteåret, at det vi hadde satt i gang var viktig. Når så den samme beskjeden kom fra totalt andre sida, fra kaospoeten Triztan Vindtorn var det ikke tvil om hva vi skulle bedrive tida med. Vi hadde invitert biskopen til å skrive om toleranse i det første programheftet, gjeldende fra 21-23 juli 2000.

«Toleranse er et av de store honnørord. Toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygge på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andre oppfatninger. – Vel og bra alt sammen! Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet; Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer i ren dovenskap. Pukking på egen toleranse kan i realiteten være en feig, moralsk unnamanøver. Hvor man skulle stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen», sa Olav Skjevesland den gang.

Protestfestivalen har fått smakt på intoleransen, og smaken ble bitter. Det var ikke uten grunn at dette ble hovedtema i 2008.

Bare noen måneder tidligere hadde vi utfordret kristenfolket til å fortelle hva de mente om den nye ekteskapsloven. Vi ønsket debatt. Noen hevdet vi ytret en mening. Det gjorde vi ikke. Om vi hadde stilt oss på kristenfolkets side, hva hadde skjedd da tro? Hadde noen reagert om vi hadde stilt oss på Dagbladets side? Neppe. Men det hadde vært forbausende stille fra kristenfolket. Vi forsto at noe var galt. Vi lever jo tross alt i bibelbeltet. På bare noen uker ble vi forvandlet fra gamle raddiser til homofobe kristenkonservative. Intoleransen slo til for fullt og selv om vi aldri har ønsket å dyrke noen politisk eller religiøs mening nyttet det lite hva vi forsøkte å si om den saken. Mobben kom frem, kulturfolket klistret svarte ord om oss på avisens forside. Jeg satt i debatt med arbeiderpartipolitiker som ville ta fra oss sårt tiltrengt statsstøtte. Hjemme hos oss satt det noen og gråt. Tilsvaret til intoleransen var at vi inviterte rekordmange homofile året etter.

Vår personlige historie er bare en liten smakebit på Sørlandets tohodete troll. Ja, for det var på Sørlandet alt raste. I hovedstaden der saken kom frem, var det overraskende få reaksjoner. Jeg antar de er vant til mange meninger, flere kulturer og har lært seg å leve sammen med dem alle på godt og vondt. Jeg ser ikke bort fra at den samme tankegangen også er til stede når diskusjonen om Sørlandets levekår herjer. Sørlandet ligger etter resten av landet på grunn av religion og deltidsarbeid, hevder forskerne, og flertallet. Neppe, mener jeg. Det skyldes nok heller andre ting. Men fordommene regjerer. Ordene er skarpe også i dette spørsmålet.

Vi har sett det utenfor Sørlandet også, da som deltakere på festivalen. Kjente meningsytrere har protestert høylytt mot andre deltakere på festivalen, og nektet å stille opp fordi visse navn sto på plakaten. Det er helt greit, men de gjorde det i toleransens navn. Det er ikke greit.

Samtidig må jeg legge til at det hører til sjeldenhetene. De som har vært deltakere gjennom femten år er tolerante, engasjerte og empatiske meningsytrere.

Den slovenske filosofen, kulturteoretikeren og psykoanalytikeren Slavoj Zizek mener toleranse og humanisme er farlige krefter fordi de glatter over konfliktene i samfunnet. «Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll – men ikke gjøre noe med at slikt finnes», sier han. Er det så at toleransen er en del av humanismen som glatter over for og gjør menneskene mer spiselige enn de egentlig er? Zizek mener det, men det gjelder bare hvis toleranse aksepterer alt. Mitt inntrykk i dag er at toleransen er forbeholdt flertallets mening. Flertallet aksepterer ikke alt. Flertallet aksepterer ikke rasisme og fordommer, men de aksepterer en del andre ting, som gjør dem til liberale i mange sammenhenger. Den aksepten gjør dem også til overdommer i flere sammenhenger. Toleranseflertallet lager egne leveregler over hva som er toleranse og hva som ikke er det. Toleranseflertallet gjør seg til dommer over folks meninger, slik at mannen i gata til slutt ikke tør mene noe. Der Zizek har et poeng er når han trekker fram eksemplet Silvio Berlusconi som prototypen på det vi kan kalle «postmoderne sjef». Han fremstilles som om han var på lag med folket, som om han var en kompis. I realiteten er forholdet helt forskjøvet, han har all makt, sier Zizek. Han forklarer at dette falske «vennskapsforholdet» gjør det vanskelig å kritisere fordi dominansen rett og slett blir for truende. Helt siden slutten av forrige århundre har den misforståtte toleransen hatt en dominerende kraft i norsk samfunnsliv. Derfor har den vunnet slag på slag de senere årene. Problemet oppstår altså når folk som ikke mener det samme til slutt slutter å mene noe offentlig, nettopp fordi toleranse er blitt så dominerende. Toleranse blir intoleranse og et farlig ord som kan forårsake likegyldighet og det som enda verre er – avmakt. Derfor er jeg enig med den slovenske filosofen om at toleranse er farlig, men uenig om årsaken.

Mitt spørsmål som Etikeren i Morgenbladet gir et noe uklart svar på, er hvem som skal ha opsjon på mening? Toleranse er et positivt ord i utgangspunktet. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr «å tåle» eller «å holde ut».   Vi trenger ikke være enig, men det handler om å tolerere, tåle og holde ut at andre mennesker gjør noe eller mener noe vi ikke er enig i, det er en god egenskap.

Her i landet er toleranse blitt et livstruende ord fordi det brukes alt for lettsindig og ureflektert av hvem som helst hvor som helst og når som helst. Det kan, når det er fordømmende nok, føre til et fargeløst og apatisk samfunn, som truer hvermann inn i tilstander de ikke kan leve med. Man kan forestille seg toleransen som en gjeter og vi mennesker som saueflokker styrt inn i innhegninger. Der må vi leve og der må vi dø, i en falsk frihet og i toleransens navn. De som stritter imot må følge med.

Jeg har møtt noen av de fineste mennesker gjennom Protestfestivalens femtenårige historie. To av dem var nevnte biskop Skjevesland og kaospoeten Triztan Vindtorn.

Svaret på spørsmålet blir da:

Behersker du andres meninger eller det du mener er intoleranse,
da er du tolerant.

Hvor er det blitt av engasjementet fra 70-tallet? Hvorfor er folk bare opptatt av hvor høyt rakettene går? Vi trenger en kjærlighetsrevolusjon. Dette var tre av spørsmålene vi stilte oss, vi tre som møttes i toppetasjen i lavblokka rett rundt årtusenskiftet. Det var fullt i topplokket også. Det var en uggen tid. Folk lurte på om datastyrte atombomber ville gå av, om all data ville kollapse, rett og slett fordi vi sto ved dørterskelen til et nytt tusenår. Overgangen 1999 til 2000 ble udramatisk, men ikke i lavblokka. Vi kjente hverandre ikke, men jeg hadde tatt sjansen å ringe dem. Plutselig satt vi der og fant ut alle tre at det måtte bli opprør eller protest. Jeg heiv meg over telefonen til Vigdis Hjorth som jeg kjente fra rødvin- og pappaaktivistsammenkomster. Joda, det måtte bli Protestfestivalen. Det tok ikke lang tid før ringerundene begynte.

Kai og meg fotografert av den legendariske og nå avdøde Dagbladet-fotografen Tom Martinsen

Jeg ønsket meg tilbake til engasjementet på 70-tallet, til hippietiden. Året før hadde jeg under Poesifestivalen i Søgne hatt ansvaret for feiringen av 30-årsjubileet for Woodstock.

I september arrangeres Protestfestivalen for femtende gang, noe som vel kan betegnes som en milepæl. Men den som tror at minnene fra det første året 2000 ser ut som en solskinnshistorie tar drabelig feil. Etter denne første festivalen ble vi hetset med, samt at lokalavisens leder ba oss slemt å ikke foreta noe sånt igjen. Kanskje hadde det sammenheng med den ene journalisten som sa at han overhørte på en pub at de skulle nå ta rotta på dette siden det er «de to som står bak». Det var pinlig, het det på trykk dagen etter. Deretter kom kravene som ikke ble betalt innen fristen. Midt i denne stormen, kom også flau bris fra noen av de nærmeste. Vi var noen forlatte mennesker, med helgepappastatus, selv om Kai rakk å bli gift igjen før vi dro i gang.
Jeg var passe deprimert og hypokondrisk. Ruinert var jeg, uten at det skyldes festivalkollapsen. Deretter kom bilulykken som tok livet av ei venninne og uken etter mistet jeg faren min. Som en vandrende zombie la jeg meg til på en madrass i en tom leilighet i Kvinesdal der jeg innimellom grinerundene malte vegger (ikke fanden på veggen) og skrev dystre dikt. Men så kom regnet og stillheten og nok et samlivsbrudd før det var tid for utkastelsesbegjæring og full stans i noe som helst inn på konto. Jeg glemte alt da jeg mistet faren min, også at regninger måtte betales. Før festival nummer to i august 2001 var jeg langt ute i periferien i den sangen til Kris Kristofferson der han proklamerer at «frihet er bare et annet ord for å ikke ha noe igjen å tape».

Ja, det var ingen grunn til ikke å gå videre for min del i alle fall. Ikke minst da fylkeslege Kristian Hagestad, artist Kine Hellebust, stuntpoet Triztan Vindtorn og biskop Skjevesland gav oss oppmuntrende og fandenivoldske ord (unnskyld biskop) om å stå på til tross for avis og annet rask. Særlig ordene fra biskopen og poetanarkisten fikk oss til å snu. Man må ta på alvor når to så forskjellige individ peker i samme retning.

For fem år siden satt jeg rødvinssalig i en slags klemme mellom forventning og nedstemthet. Jeg var i planleggingen av jubileumsfeiring og ny festival. På mange måter har festivalens venner vært bjelker som har hjulpet å holde huset fast. Ikke minst som inspirasjon for oss, som ikke eide noe, ikke bestemte noe og ikke var noen. Det har blitt noen venner gjennom årene.

Min nedstemthet skyldtes at mange av festivalens nøkkelpersoner gikk bort eller gikk seg bort, som Oddlaug som var den tredje av oss tre som startet opp dette året. Hun døde av kreft i 2004. Vi mistet også to andre ildsjeler da Tove og Kari gikk bort. Samme året gikk Erik Bye bort. Senere forsvant Tron Øgrim, Sven O., Jon Lilletun, Aril Edvardsen og Tove Bye. Etter sistnevntes bortgang ble det tungt for min del. Det er viktig med inspiratorer. Lars Andreas Larssen var en annen. Han fikk Alzheimer og gikk bort i år. Min kollega Kai sluttet for fem år siden. Flere er borte, selv om de lever. Jeg satt denne kvelden og sa til meg selv; «Nå må jeg få ringt Triztan i morgen. Det hjelper». Dagen etter tikket det inn SMS: Triztan er død.

Jeg var i Triztan Vindtorns gravferd. Poetene var samlet. Vennene i Drammen, og alle de andre som var venner. Mange var vi. Stein Mehren leste dikt fra siste benk. Stuntpoetene Torgeir Rebolledo Pedersen og Erling Kittelsen sto ved kista og leste dikt, før de tok hverandre i hendene. Det var et fengslende øyeblikk. Alle måtte skrive en siste hilsen på kistelokket. Og ut bar de den store dikter, til hans egen stemme som leser.
Triztans siste bok ble en hyllest til det homo ludens – det lekende mennesket – og han var det selv, i likhet med Arne Næss, som også gikk bort det året.

Når vi i september sparker i gang for femtende gang skal vi ha han med oss. Det har vært sånn hvert år etterpå. Stein Mehren sa det: Kjell Erik Larsen er død, men Triztan Vindtorn lever videre.
Nå sitter jeg her som skilt og med småbarn og med mange nye mennesker rundt meg. Sammen skal vi nok klare det, for disse har pløyd markene. Ikke minst Triztan, som fikk oss til å ikke gi opp da vi egentlig hadde gitt opp.

Ida Marie Brown kommer med den nye biografien om kaospoeten, «Jeg løper fra meg selv – et portrett av Triztan Vindtorn». Felicia Feldt som har hatt mer kaos enn de fleste kommer for å snakke om hvordan det var å vokse opp med moren Anna Wahlgren, som skrev den kjente barneboka, en mye brukt bok i barneoppdragelse. Morens bilde av en bohemsk og lykkelig familie avsløres nå i Feldts bok.

Men tilbake til starten:

Lørdag 25. mai 2000: I lokalavisen står det en liten artikkel om en ny festival i byen. ”Protestfestival i Kristiansand” skulle arrangeres 21.-23. juli på flere utesteder i sentrum. Bildet som fulgte artikkelen, var av undertegnede og Kai Erland. Vi sto foran statuen av Henrik Wergeland. Det var en vindfull og noe kjølig vårdag i parken. Opprørerne Jens Bjørneboe og Wergeland var hentet fram fra byens mørkeste kjeller som inspiratorer til den ferske festivalen.

Konservativ politiker fra KrF Anita Apelthun Sæle skulle møte samlivsekspert Åsa Rytter Evensen for å snakke om abort på Paddys Pub. Anitas mann Finn Jarle Sæle skulle sammen med psykiater Berthold Grunfeld forsøke å krangle seg ut av en diskusjon om hvorvidt homofile skulle få adoptere barn eller ikke. Presten Torbjørn Lied og forfatteren Jon Michelet skulle forsøke å finne ut av dommedag, med musikalsk felespill av Halvdan Furholt, som representant for djevelens musikk. På Kick Cafe skulle Stein Ørnhøi spørre om vi ikke like gjerne kunne legge ned de politiske partiene og begynne på nytt. Samtidig skulle vi by på musikalsk rødvinsprogram der Bjørneboes «Fugleelskerne» skulle fremføres. Falne Engler med Kris Kristofferson på norsk skulle være der, det samme skulle visesangeren Finn Kalvik og selvsagt poeten Vindtorn. Helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen skulle tilby sine tjenester på Kick Cafe, der også dikterskalden Georg Johannesen skulle få fritt spillerom til å krangle med hvem han ville.

Festivalens støttespillere var daværende redaktør i Klassekampen Jon Michelet, forfatter Vigdis Hjorth og Fremtiden i Våre Henders utrettelige talsperson Steinar Lem. Forum for Systemdebatt og Verdikommisjonen skulle være samarbeidspartnere. I tillegg kunne vi meddele journalisten at Jan Aage Torp, Stein Ørnhøi, Vidar Kleppe, Anne Lise Ryel, Cathrine Sandnes, Heidi Sørensen, Erling Fossen og Kjell Landmark ville være blant deltakerne. Artisten Ole Paus, teatersjef Ola B. Johannessen, låtskriver og artist Billy Joe Shaver og poeten Vindtorn ble også nevnt. De deltok nesten alle, men det skulle gå åtte år før Shaver sto på plakaten, i festivalen som Ole Paus etterpå omtalte som «dette er det rareste jeg noen gang har vært med på».

I sannhet skulle vi oppleve at all PR kan være god PR.

16.–19. august 2001 ble festival nummer to arrangert. Forventningene var lik null, men vi hadde ingenting å tape. Kine Hellebust hadde alt året før lovet å komme, om hun så skulle betale sin egen reise. Hun var langt fra den eneste som deltok. Den 16. august var temaet «Overvåknings- og kontrollsamfunnet». Dagen etter handlet det om «Toleranse og likegyldighet», og den siste dagen «Pengemakt eller folkemakt?». Vi brukte Frk. Larsen, Herlig Land og Propellen som arenaer. Sistnevnte arena var en båt, som var omgjort til kafe. Her hadde vi en av de debattene jeg husker best fra alle årene festivalen har eksistert. Debatten om «Anarkisme og bohemliv – et nødvendig korrektiv til lønnsomhets-samfunnet?» anser jeg som det nærmeste vi har kommet festivalens ånd, eller hva vi vil med Protestfestivalen. Båten var spekket med folk, og i panelet satt Tove Funderud Johannessen, Triztan Vindtorn, Per Fugelli, Sossen Krohg og biskop Olav Skjevesland. Kvelden på Propellen ble avsluttet med urfremføring av diktet «Lønnsomhetens tyranni – med gullkalv på menyen», der Vindtorn hadde regien.

Galskapen fikk regjere. Rapportene snudde. Nå ble avisen mer positiv. «Et løft for kafekulturen» lød det etter festivalen i 2001. Vi bestemte oss for å gå videre. Her følger noen høydepunkt fra de påfølgende årene:

I 2002 hedret vi Erik Bye med hyllestkonsert. Selv holdt han en uforglemmelig konsert i Domkirken, som den samme Emil Otto Syvertsen roste i skyene med overskriften «Så vakker kan protesten være». Erik Bye avduket også monumentet «Vår Herres Klinkekule» ved Snadderkjosken 11. september. Ingen tilfeldig dato selvsagt. Debattemaene dette året var «Kommunikasjon eller informasjonskløft», «Materialisme eller grådighetskultur» og «Ondskapen og det gode i mennesket».

Krig og fred har vært et annet tilbakevendende tema i årenes løp. Ikke så rart, så lenge mennesker fortsetter å ta livet av hverandre. Både Erik Bye og Kris Kristofferson har vært sterkt opptatt av dette.

I 2003 var det Anita Apelthun Sæle og Nina Karin Monsen som stjal overskriftene. De forlot debatten i protest da dildoene kom på bordet. Saken havnet på VGs førsteside. Tematikken var sex og moral. Også Gry Jannicke Jarlum ble lagt merke til denne uken, der forøvrig Carl I. Hagen var den fremste politikeren, mens det danske hippiebandet The Savage Rose og den finske divaen Arja Saijonmaa var de mest kjente artistene. Vi feiret 30-årsjubileet for Ragnarock.

I 2004 ble vi gjeldfrie da superstjernen Kris Kristofferson dukket opp på bursdagen sin i juni for en utsolgt konsertsal på Fønix. Hver eneste krone gikk til Protestfestivalen. Tema for festivalen i september var «Likegyldighet dreper». Noen av de deltakerne som sørget for overskrifter, var Kathrine Sørland, Sven O. Høiby og Jahn Teigen. Lars Andreas Larssen og Thomas Hylland Eriksen satte også preg på festivalen.

2005 var det året indianeraktivisten Yolanda Martinez holdt trommesirkel i Bendiksbukta. Forfatteren Ylva Eggehorn fra Sverige var et annet populært navn. Damene til våre avdøde inspiratorer; Tove Bye, Pratibha Jensen og Tone Bjørneboe møttes for å snakke om sine berømte menn. «Den siste bohem» Laurie Grundt var festivalkunstner, mens Åge Aleksandersen som første person fikk Erik Byes Minnepris. I april arrangerte vi minnekonsert for Erik Bye. Et utsolgt Agder teater hyllet kjempen som døde 13. oktober 2004. Jeg husker dødsdatoen godt, for Norge skulle spille en viktig landskamp, men da Bye gikk bort, ble jeg bare sittende i stillhet med tårer i øynene.

«Ikke bry deg – verden er helt OK» var hovedtema i 2006; da Erling Borgen, Izzy Young, Jon Schau, Kristin Spitznogle, Steinar Lem og Unni Askeland satte preg på festivalen. Onkel Tuka og Anne Grete Preus var blant artistene.

I 2007 var hovedtemaet «Bare døde fisker følger strømmen». Dette var året for konspirasjonsteorier og religion kontra ateisme. Amerikaneren David Ray Griffin samlet folk fra hele landet for sin teori om at USA selv sto bak 11. september. Professor Richard Norman vakte debatt med sin ateisme, noe også danske Helmuth Nyborg gjorde så til de grader, da han uttalte at kristne er dummere enn ateister. Nyborg skaffet oss publikumsrekord for enkeltarrangement.

I 2008 var det kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa og amerikansk fredsaktivist Cindy Sheehan som skapte de største overskriftene. Sheehan fikk Erik Byes Minnepris. Andre navn som startet diskusjoner, var Hanne Nabintu Herland, Henrik Syse og Rune Gerhardsen. Vi glemmer heller ikke konsertene med Billy Joe Shaver og Jerusalem.

Dette var året da brevet om den nye ekteskapsloven hadde skapt en måneds debatt i media. Kai og jeg stilte det politisk ukorrekte spørsmålet om hvorfor bare den ene siden slapp til i media i forbindelse med diskusjonen rundt ny lov. Plutselig ble vi kalt en maktfaktor. Lokalavisen utropte oss til det, da diskusjonen mellom de liberale og de konservative foregikk høylytt. En slik titulering var ikke vi forberedt på. Vi fikk skylda for at 5000 sørlendinger dro til Oslo for å demonstrere mot den nye loven. Datteren til Jens Bjørneboe raste, men enken forsvarte oss sammen med enken etter Erik Bye. De kjente oss.

I fjor kom Kris Kristofferson tilbake og holdt støttekonsert på Havana. Det gav oss 200.000,- i ekstra inntekter det året.

Jeg har opplevd så mange høydepunkt i disse årene, at det er vanskelig å velge. Etter en kjapp gjennomgang vil jeg trekke fram disse: Det første møtet med Erik Bye på Vardekafeen i Asker i januar 2001, der han sa ja til klinkekulemonumentet og kirkekonserten. Kjøreturen i Espen bagers Mercedes fra Oslo til Kristiansand med Lisa og Kris Kristofferson i baksetet, der sangeren og cowboyen koret med Steinar Albrigtsens versjon av Johnny Lobo, som han ville høre i bilen. Bohem-debatten på båten, som alt er nevnt. Søndagen da Ellen Horn stanset trafikken i Dronningens slik at Lars Andreas Larssen kunne blåse lur mens Erik Bye gjorde eksersis med krykkene. Debatten der vi spurte om media skulle være underholdning eller drive informasjonsformidling. Media gikk i fella da vi plasserte Jahn Teigen og Sven O. Høiby i panelet, og vi lærte hvordan vi skulle få tabloidene ut av Oslo. Festivalens første Osloprotest for fullt hus på Route 66 der Gry Jannicke Jarlum var en av aktørene. Debatten om selvmord, som samlet 500 mennesker på Kunstforeningen en sen lørdagskveld. Amerikaneren Griffin som mente 11. september var en innsidejobb. Dagen da vi kom inn på Statsbudsjettet.

Hvis det går an å snakke om én deltaker som har vært en slags gjennomgangsskikkelse disse årene, så må det være han som bar navnet Triztan Vindtorn. Ingen (kanskje med unntak av Bye) har betydd så mye for festivalen som stuntpoeten fra Drammen. Temaene som opptok han, var grådighet, overfladiskhet og maktmisbruk. Ett av de få årene han ikke var her diskuterte vi «Fri oss fra pengeideologien» på Hartmanns Brygge. Da var Erik Solheim, Erik Soler og Magne Lerø blant deltakerne. Men Vindtorn deltok både i 2000, -01, -03, -04, -06 og -07. Han skulle bli invitert til jubileet som hedersgjest i -09, men så kom altså dødsbudskapet.

Når vi nevner folk som har forlatt oss gjennom disse ti årene, risper vi inn et stort RIP til følgende personer: Axel Jensen, Tove Funderud Johannessen, Oddlaug Johansen, Tron Øgrim, Sven O. Høiby, Erik Bye, Tove Bye, Thomas Koppel, Kari Zahl, Anne Cathrine Skjevesland, Aril Edvardsen, Steinar Lem og Triztan Vindtorn, Lars Andreas Larssen, Inge Lønning, Sigmund Kvaløy Setreng. Det er mange flere.

Tidligere redaktør i Fædrelandsvennen Finn Holmer Hoven sa dette til Morgenbladet, om hvorfor avisen som slaktet festivalen i 2000i 2009 var blitt hovedsponsor: «Ja, vi var kritiske da festivalen startet, for da var den veldig uorganisert. Etter hvert synes vi den er blitt et verdifullt tilskudd til kulturlivet». Vårt Land skrev i 2007 om «Anarkistisk protestkaos», der Vigdis Hjorth og Erling Fossen uttalte seg. «Likegyldighet truer demokratiet», sa Kine Hellebust til lokalavisen før festivalen i 2000. «Hvilken hule er det disse menneskene er krøpet opp fra», spurte Lars Andreas Larssen under en av de første festivalene. «Festivalen er en fantastisk blanding av litt sånne gærninger som oss og overleger og domproster», sa en lattermild Jahn Teigen, som sammen med Vindtorn ble intervjuet av lokalavisen i 2006. «Enhver festival som inviterer til debatt og tankevirksomhet, er selvfølgelig viktig i en samfunnsstruktur som er glatt og overflatedyrkende, fastslo Vindtorn. «Protestgeneralene må passe litt på den hårfine balansegangen mellom ekte Woodstock-nostalgia-engasjement og Cirkus Merano», skrev Tom Stalsberg i Dagbladet under festivalen i 2003. Samme året havnet Protestfestivalen på museum.

Festivalen har kjempet for livet, vært død og gjenoppstått. Det har vært tenners gnissel, tårer, latter og innbyrdes kamper. Den er blitt hetset med, rost i skyene, blitt møtt med forbannelse, blitt beskyldt for å dovne hen og blitt sett på som genial. Det siste sa «den siste bohem» Laurie Grundt, bergenseren i fristaden Christiania som vendte hjem til Bergen for å dø, men lever ennå: «Tanken om en protestfestival er ikke riktig klok, den er genial,» sa den nå 90-årige kunstneren.

«Protestfestivalen har aldri blitt omtalt så mye i media som i år. Hver dag i mer enn en uke fylte vi opp i gjennomsnitt 2 sider i lokalavisen Fædrelandsvennen, samt at vi fikk store presseoppslag i Dagbladet, VG, Vårt Land, Klassekampen og i andre aviser. Både årets festival og kronikken hvor vi etterlyste de kristnes engasjement var med på å sørge for dette. Vi understreker samtidig at vi er en politisk og religiøs uavhengig festival, som har som formål å stille de rette spørsmålene, for å skape samfunnsengasjement mot apati og likegyldighet. Vi mener dette er uhyre viktig i den tiden vi lever i. Det er ikke blitt mindre viktig på grunn av den pågående finanskrisen. Protestfestivalen er Nordens eneste festival i sitt slag»

Dette sa jeg i 2009 da vi fylte 10 år. I år har vi allerede hatt mer presseoppslag fire måneder før festivalen enn noen gang tidligere. Mye kjipt ja, men presseoppslag. Og det til tross for at vi ikke forventer at en avis som de siste årene har boikottet festivalen kommer til å boikotte mindre i år. Hvis de da ikke har tenkt å sende sin slemmeste journalist rundt på arenaene.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa sa da hun åpnet festivalen i 2008:

«Eg har fylgt Christianssand Protestfestival over tid. Eg har hatt høve til, på nært hald, å oppleva korleis de ved ulike tema og arrangement gir den «menige» mann og kvinne høve til å protestera, koma med innvendingar. Men ikkje berre det. Mange av oss som deltek i ulike debattar her, vert utfordra til å tenkja ekstra etter, både før og etter. De har ei eiga evne både til å setja saman overskrifter og panel slik at det også hos oss sjølv bryt fram ein protest til det vi eigentleg forfektar av meiningar».

Eller som vår venn Per Fugelli sa i fjor: «Vi bryr oss for lite. Likegyldighet. Ignorance is the enemy. Og da kommer Protestfestivalen som et praktfullt unntak. Er det noe som preger Protestfestivalen er det tonnasjen av håp. Vi protesterer for å forbedre, sette et skarpt lys på urett, feil og mangler, med det målet å skape et bedre samfunn. Jeg opplever tonnevis av samfunnshåp på Protestfestivalen»

Protestfestivalen er blitt en av de største og mest sentrale festivalene på Sørlandet, mer sunn og spenstig enn noensinne, basert på dugnadsprinsippet og nesten uten skandaleoppslag.

Bomben er at vi befinner oss på Sørlandet, av alle steder. Sørlandet. Bibelbeltet. Der alt er så greit

Men vi er en Protestfestival, ikke sant. Da må folk tåle litt. I 2014 kommer Unni Askeland, Frode Thuen, Marte Gerhardsen, Per Olaf Lundteigen, Felicia Feldt og mange flere.

Vi vil gjerne ha nye venner. Flere nye venner. Mer publikum. Mer galskap. I William Blakes ånd, selv om han ikke er med blant de fem inspiratorene som preger stabsskjortene; Wergeland, Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye, Kristofferson. Vi slenger på Vindtorn, som vi har oppkalt teltet etter og Lars Andreas som har fått filmdagen oppkalt etter seg.

Når vi bare får kranglet litt innbyrdes før jeg til slutt skjærer igjennom med at vi skal ikke kutte noe som helst i programmet, så blir dette så bra som det kan få blitt. Vi mangler jo alltid penger. Det er sånn det er med Protestfestivalen. Spørsmålet er, publikumssvikt eller underskudd? Kanskje kunne vi unngått begge deler med flere økonomiske støttespillere.

Men en dag er det sikkert noen som finner ut at vi er noe helt spesielt i verden. At vi trengs.

Vi vet vi er unike i Norden. Vi vet at vi er det i Europa. Vi vet at vi er det inne i hodene på folk som har besøkt oss.

I dag er det bare meg igjen av oss tre, men fylkeslegen Kristian er fortsatt med som mentor. Kai er fortsatt en av mine beste venner. Linda, Anton og Cynthia har holdt ut nesten like lenge i staben.

Det har stormet rundt oss. Alt er alltid usikkert. Vi lever alltid på kanten av stupet, med minimal annonsering og gjestene som stiller uten honorar, men som synes det er en ære å bli invitert. Vi holder ut og min drøm er at en dag skal vi kunne markedsføre oss sånn at flere tusener valfarter til Protestfestivalen i Kristiansand en uke i september. Det var det Jahn Teigen hadde som visjon for oss en gang. Da kan vi invitere hvem vi vil, selv om reisen er lang.

Kanskje er årets tema historien om os: «Kaos er utgangspunkt for tilblivelse».

Årets Protestfestival arrangeres 12.-19. september i hjertet av Christianssand.