«You can run on for a long time, run on for a long time.
But sooner or later God’ll cut you down»
Linjen er hentet fra refrenget i en gammel blueslåt. Tom Jones, Moby, Nina Hagen, Elvis Presley, Odetta og ikke minst Johnny Cash har spilt den inn. Sikkert flere. Teksten boret seg inn i kroppen min, vel og merke i versjonen til mannen i svart. Jeg synes den enkle linjen inneholder hele livet, og ikke minst inn i vår tid. Teksten ble skrevet under 2. verdenskrig. I utgangspunktet handler den om at uansett hvor mye du forsøker, så slipper du ikke unna dommen. Det var kanskje ment som en gospel, men den kan synges like gripende av ateister. Hva er det vi driver med i dette vesle landet langt mot nord i verden? Jo, vi løper. Vi haster. Vi holder på med vårt. Aldri har vi vel levd i ei så usolidarisk tid som nå her i verdens rikeste land. Alle skal dra på jobb, barna skal sendes på oppbevaring, maten skal være halvferdig kjøpt og normal mosjon har vi fått treningssentre til å lage ferdig for oss, til og med for noen med personlig trener. Vi løper. Vi forter oss. Vi har det travelt – til vi en dag ligger der død og begravet. Vi tror vi kan stikke av, eller så er det sånn at alt vi gjør er egentlig bare en flukt fra døden. Det siste kan man forstå. Vi er jo fullstendig hjelpeløse. Vi er født inn her fordi foreldrene våre ønsket det, og må dra igjen mot vår vilje. Vi har ikke noe som helst vi skulle sagt sjøl. Så tenker man da at da bør vi i det minste få bestemme over tiden vi er på jorden, men nei da. Vi er bundet til samfunnsutviklingen, til levestandarden, til barn, partner, jobb, plikter og fakturaer som dyttes ned i postkassa vår hver eneste måned. Alt må ordnes. Alt må betales. Så hvordan holder vi ut?
Det er en gåte. Men en forklaring er det banale svaret om at vi har ikke noe valg. Vi kan jo ikke stikke av. Vi er bundet her på hender og føtter, med de plikter som hører med når man har fått et personnummer. Hva skjer om du ikke gidder? Forfatteren Claus Beck-Nielsen forlot en dag sitt hjem, sin kone og sine barn og gikk ut på gaten som Claus Nielsen, en mann uten personnummer. Boka hans heter «Claus Beck-Nielsen (1963-2001) En biografi». Han forsøkte å få noen svar. Et menneske kommer til verden med den skjebnen vi har. Hvem er han? Plutselig en dag er han borte. Claus gikk ut på gata uten eiendeler, og med «hukommelsessvikt». Han var en fremmed, og tilhørte ikke verden lenger. Det var en happening, men jeg mener å huske at også kona var borte når han kom tilbake. Ja, for han kom tilbake som Das Beckwerk. Han lever i beste velgående i Københavns gater, men prosjektet hans viste at en mann uten personnummer er en tragedie.
Vi har egentlig en grusom skjebne, fordi vi kan tenke. Dyr og mennesker kan ikke sammenlignes. Vi kjenner vår skjebne, og vet hvor det bærer hen. Men vi vet ingenting om hva som skjer etterpå. Vi kan løpe så mye vi vil, flykte så mye vi orker, men en dag klippes vi ned, brått og brutalt eller sakte og pinende. Jeg synes teksten på sangen og særlig med Johnny Cash sin «Moses-røst» røsker opp all flukt, all dritt vi styrer med og plasserer oss i tenkeboksen med tanker som; Hvem er vi? Hva gjør vi her? Hvor skal vi? Ofte kan det føre til en ransakelse av vårt indre, som igjen kan gi oss et mer meningsfylt liv mens vi fortsatt er på jorden. Tida kan oppfattes som den går fortere og fortere jo eldre vi blir, fordi vi gjør mer og mer det samme hele tiden. Vi merker ikke tida som går, bortsett fra at den går alt for fort. Jeg gidder ikke dagens trendy selvrealiseringskurs og optimistiske livsholdning. Når den brutale realismen sniker seg inn, er vi helt inn til beinet. Da er det alt det nære som er vesentlig, og tid til å tenke over de store spørsmålene.
«God’s Gonna Cut You down» rommer hele livet – helt inntil beinet.
