«Tiden går, Gjensidige består» forkynte forsikringsselskapets reklame i sin tid. Vi sier: Tida går, Protestfestivalen består! I alle fall fortsetter den i 2023, og da for 24. gang. I en tid preget av kriser sier vi uten blygsel med Jan Erik Vold: «Det er håpløst, og vi gir oss ikke!». Vold, som nå er langt oppi 80-åra, har vært en trofast festivaldeltaker flere ganger. Hans utsagn kunne knapt passet bedre som hovedtema enn just i år.

Når Protestfestivalen sparkes i gang med prolog på Bygland 31. august og følger opp med «Demensløpet» i Kristiansand to dager etter, er dette opptakt til en uke da mer enn hundre meningsytrere fra hele Norden kommer til byen. Det er sterkt når mange mennesker søker sammen for å snakke om viktige ting!

Jeg har alltid sett paralleller mellom livet på jorda og livet på Titanic. Tenk deg livet som passasjer på skipet. Du befant deg om bord, og du visste at det ville synke og bli borte i havet. I løpet av kort tid ville du ikke bare bli borte, men også glemt. Uansett om du trodde på evig liv eller ikke; du steg om bord på et tidspunkt, den gang du ble født. Og på Titanic fantes rike og fattige, gamle og unge side om side. De rike som levde på førsteklasse og de fattige som var stuet sammen på tredjeklasse, kunne ikke unngå å se hverandre innimellom. De skulle alle til det forjettede land. Kanskje så de for seg en ny sjanse, en mulighet de ikke hadde tidligere. Det var flere emigranter fra Sverige, Danmark, Norge og Finland (231) om bord, som ville søke lykken i Amerika. De fleste av disse reiste på tredjeklasse. I dag derimot kan vi trygt si at alle vi som bor i Norden, befinner oss på førsteklasse. Men noen av dem har faktisk dårlig råd; på førsteklasse faller de fort utenfor. Utenforskapet vil infiltrere nesten alt i livet, fordi forskjellene er så tydelige, og fallet er så stort.

Da beskjeden kom om at skipet ville synke, valgte de som var om bord forskjellige måter å møte døden på. Orkesteret spilte for å hindre panikk. Hva annet kunne de gjøre? Forretningsmannen og mangemillionæren Benjamin Guggenheim møtte døden på sitt vis. Da han innså at hans liv ikke kunne reddes, uten at det gikk på bekostning av andre, tok han på sin fineste dress og satte seg ned for å vente på døden. En svensk familie kastet seg i havet for å slippe å gå ned med skipet. Noen låste seg inne på kabinen. Andre gjester danset mens orkesteret spilte. Salmen «Nærmere deg min Gud» – omtalt som Titanics dødshymne – skal ha vært det siste som ble spilt før skipet sank. Passasjer George Kemish fortalte at da bandet til slutt ikke kunne spille mer, var den siste personen han så, den berømte forfatteren W. T. Stead, som satt rolig og leste på røykerommet på førsteklasse. Kanskje var han den siste som gikk ned med skipet.

Jeg kunne ha fortsatt å fortelle historien om dem som var om bord på Titanic, og om hvordan de løste «problemet» med at skipet ville gå ned. Men det jeg skriver, skal faktisk dreie seg om Protestfestivalen. Esben Esther Pirelli Benestad sa en gang at Protestfestivalen er en katastrofe-forebyggende festival. Sett i det lyset har den aldri vært mer nødvendig enn nå; etter en pandemi som lukket landet og verden ned i to år, mens Putins krig mot Ukraina pågår og kan ende i en tredje verdenskrig; mens dyrtid med inflasjon og rentehopp har skapt økonomisk krise for mange av oss; mens intoleranse og kanselleringskultur er på framvekst og får konsekvenser for hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Demokratiet opplever krisetilstand, og vi spør om hvorfor vi er så sinte.

Ett av årets hovedarrangement finner sted på lørdagskvelden. Det begynner med dette spørsmålet: «Hvordan klarer vi å håndtere uvisshet over lengre tid?». Her møter vi skribent og filolog Sofie Braut, forsker Mikael Kurkiala og redaktør og forfatter Sofia Torvalds. De to sistnevnte er fra det svensktalende Finland. Mikael er bosatt i Sverige.

I sin bok «Jag längtar mig genom Guds tystnad» skriver Sofia Torvalds: «Martin Lönnebo (som jo døde nylig) skriver at bekymringsløshet er «den hellige likegyldighetens plass». Det liker jeg. Jeg tror at det er vanskelig å være bekymringsløs når man er så lettbekymret som jeg. «Bekymringsløshet» er en tilstand som er meg fullstendig fremmed,» skriver Sofia. Vi skal bekymre oss og ikke havne på «den hellige likegyldighetens plass». Men vi skal fram for alt se etter håp der håpet finnes. Per Arne Dahl, biskop emeritus, og bekjent av Martin Lönnebo, skal snakke om å ikke gi opp i krevende tider.

Svenske Ulrika Harmsen skriver i sin bok «Mamma, kommer du att glömma oss nu?»om da hun som 44-åring fikk Alzheimers-diagnose. Hun hadde tre døtre å ta seg av og en jobb som ventet. Livet kan av og til ta aldeles uventede vendinger.Flere og flere, også yngre, får demens. Imens har helseministeren bedt oss om å ta ansvar for egen alderdom. Hvordan gjør man det?

Vi skal også ta opp tema knyttet til den yngre generasjon. Det er tegn til et nytt gryende samfunnsengasjement hos de unge. I år er festivalen stolt over å kunne si at vi aldri før har hatt så mange unge meningsytrere på programmet.

Selv fylte jeg nylig 60 år og har med det kanskje meldt overgang til «de gamle»? Når jeg tidligere fylte år og var bekymret, fikk jeg alltid høre at alder er bare et tall. Det er det ingen som har sagt etter at jeg fylte 60.

Jeg har tenkt mye på Titanic og hva jeg ville gjort om jeg var om bord med min grenseløse frykt og angst og min hypokondri. Jeg vet at jeg ikke ville presset meg inn i en av livbåtene. Jeg ville ikke kunnet leve i etterkant med det på samvittigheten. Antakelig ville jeg oppsøkt baren og hentet fram ei flaske brennevin. Vi lever alle på Titanic. Da er det viktig at vi bryr oss om hverandre. Det er også kjernen i begrunnelsen for fortsatt å arrangere Protestfestivalen.

God festival!

Svein Inge Olsen
festivalleder

I september 2009 hørte jeg for alvor noen snakket om at Norge er på vei mot et totalitært samfunn. Det var mange som fnyste av det, men i dag må man stille spørsmålet, er vi ikke der nå?

Vi er inne i det som er omtalt som «Pride-måneden» hvor man skal rette søkelyset mot uretten som er gjort mot homofile gjennom mange år. Det er positivt at vi tar et oppgjør med harselering, mobbing og nedverdigende holdning mot andre medmennesker, men på et tidspunkt bør vi gå videre, og ikke minst sette grensen for hvor langt vi skal gå. Hvis vi går for langt i å «tvinge» andre til en bestemt handling, «bøye kne», eller i dette tilfelle heise et bestemt flagg fra et rådhus, eller i mer private settinger fra hoteller i en hotellkjede, er risken stor for at det i stedet gir motsatt effekt.

Thon hotels bestemte seg for forbud mot å heise pride-flagget fordi de ønsket å være nøytrale. Det fikk de ikke lov til og ble dermed tvunget til å snu fordi de etter eget utsagn har «undervurdert signaleffekten og kraften av å ikke heise pride-flagget».

Thon hotels skriver i en uttalelse at mangfold, inkludering og toleranse er sentrale verdier i hele Olav Thon Gruppens forretningsstrategi, slik det jo er for alle som vil overleve med en virksomhet i Norge i dag. Ingen er vel uenig i at mangfold, inkludering og toleranse er verdier det er viktig å ta vare på, men gjør vi ikke det best ved å også inkludere retten til å ta egne standpunkt? Kan «tvang» egentlig defineres som toleranse?

Du vil kanskje ikke hevde at hotellkjeden ble tvunget til å snu, men med de konsekvenser det vil få kan man umulig kalle det noe annet.

Det er flere aspekt ved dette som uroer, og da ikke minst at pride-flagget og dens skaper Foreningen Fri er omdiskutert og kontroversiell, men at man likevel, selv om man velger er å være nøytral eller ikke deler de samme verdiene, likevel må gi sin støtte ved å heise flagget. For er du ikke med oss, er du imot oss som det sies. Noen tror det er bare kristne som er imot, men motstanden har økt kraftig den siste tiden, fra sekulære og ikke minst fra mange homofile selv.

Det som likevel er mest alvorlig er når en så stor og mektig helseorganisasjon som Nasjonalforeningen for folkehelsen, og dens leder Mina Gerhardsen, gikk ut i en så kvass tone med tydelige signaler om at de helst hadde valgt en annen hotellkjede til landsmøtet sitt, fordi hotellkjeden valgte å være nøytral. Det å si at «vil du ikke, så skal du», grenser til totalitarisme.

Jeg blir opprørt av dette, og oppriktig redd for samfunnet mine barn skal vokse opp i, og ikke minst hvordan de skal håndtere og manøvrere sine liv, sine verdier og sine egne meninger i et slikt samfunn. Vi vet tross alt at det har ikke alltid vært sånn, men det vet ikke de. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det.

La meg ta et eksempel som kan gi en indikasjon på hvor feil dette blir. Nylig la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om uretten som er gjort mot kvener, skogfinner og samer. Jeg nevner kvenene spesielt, siden jeg er kven og dermed kan kjenne på den uretten oss som minoritet har vært utsatt for. Skal vi virkelig tvinge alle kommuner, hotell, bedrifter og you name it til å heise kvenflagget 16. mars av den grunn? Og finnes det egentlig en saklig grunn til å ikke la flagget vaie en måned, siden «pride får lov til det»? Hvem av oss har rett til å si at den ene minoriteten har rett til mer enn den andre? Skal man først sette den opp mot hverandre kan man hevde at nå har alle norske minoriteter fått offisiell unnskyldning fra myndighetene, unntatt kvener og skogfinner.

Tatere og Romani fikk unnskyldning fra daværende statsminister Bondevik i 2005. Når det gjelder samene, ba både daværende statsminister Jagland og Kong Harald om unnskyldning overfor samene i 1997. Homofile, som minoritet, men som ikke står på listen over «nasjonale minoriteter» fikk offisiell unnskyldning fra stortinget i 2018.

Så kan man hevde; hvorfor skal pride få flagge en hel måned, mens andre minoriteter får bare en dag? Og hvorfor er det frivillig å heise flagget for de andre minoritetene, mens det føles som en plikt å heise pride-flagget? Er ikke det kvalifisert for urettferdighet i et land som hevder å være et fritt demokrati?

Norge i 2023 er det farligste samfunnet vi har hatt så lenge jeg kan erindre. Det er sterke krefter i sving, og ikke minst sterke følelser. Rettferdighet bør alltid være det flagget som heises høyest i et samfunn.

Og om jeg var homofil i disse dager ville jeg fått en flau smak i munnen over det som utspiller seg denne måneden. Når mennesker blir pådyttet noe, eller må leve under en påvirkning de ikke kan stå inne for fører det bare til enda sterkere polarisering, og mer hat. Urettferdighet har i alle år gitt grobunn for kriger. Det å tvinge noen i kne kan aldri bli kjærlighet, men fører i stedet det nye Norge mot et totalitært samfunn. I stedet skulle vi vel heller vise toleranse overfor de vi er uenige med, ikke sant?

Jeg forstår ikke det som skjer, og i dette tilfelle er jeg uenig med nasjonalskalden Bjørnstjerne Bjørnson når han sa at «fred er ei det beste, men at man noget vil».

Ganske nylig hørte vi om vekkelse på en skole i Asbury i USA, som varte noen dager før skolen måtte ta grep igjen for å fortsette. Samtidig gikk filmen «Jesus Revolution» for fulle hus på kinoer i USA. Da jeg begynte på å skrive på dette hadde jeg ikke vært på noen av møtene under vekkelsen som nå pågår på Vigeland i Lindesnes. Da jeg skulle skrive ferdig hadde jeg vært der to dager og tenkte at jeg bare måtte droppe det hele, for det som fant sted i Lindesneshallen i helgen var så spesielt at det å skrive en kronikk om fenomenet føltes feil. Men samtidig, dette har hendt før og det er verdt å fortelle fordi det lever videre.

Professor i kirkehistorie, Helje Sødal, skrev om vekkelser i denne avis for noen dager siden. Her slo hun fast at «Jesusvekkelsen omkring 1970 slo ned blant ungdom og er den hittil siste landsdekkende vekkelsen». Den neste var altså det som nå skjer på Vigeland. Og Sødal er langt fra den eneste som har glemt eller unnlatt å nevne den karismatiske vekkelse på 1980-tallet, som den siste store vekkelsen vi har hatt her i landet. Med all respekt; det er professoren og ikke jeg som har definisjonen på vekkelse, men det er likevel riktig å nevne fenomenet vi befant oss i tidlig på 1980-tallet, og som vi i alle fall jeg i alle år har definert som den siste store vekkelsen på Sørlandet og norsk jord. Den karismatiske vekkelse på 1980-tallet startet i USA slik Jesusvekkelsen på 1970-tallet gjorde, men fløt snart over dammen til Europa og ikke minst til det som nå er det sekulære Norden og til oss her i «bibelbeltet» på Sørlandet. Episenteret for vekkelsen på 1980-tallet var utvilsomt Livets Ord i Uppsala der Ulf Ekman startet frimenighet og megakirke i 1983. Trosbevegelsen var nøkkelen i denne vekkelsen, med en lære om at Gud sørger for sine, og at du kan tro deg til helse og suksess på de fleste av livets områder. Den amerikanske evangelisten Kenneth Hagin (1917-2003) har blitt sett på som grunnlegger av trosbevegelsen og ble også viktig i den karismatiske vekkelse, slik Lonnie Frisbee ble det da Jesusvekkelsen dukket opp på 1970-tallet. Denne måte å tro på, at Gud sørger for suksess og helse, passet som hånd i hanske inn i jappetida på 1980-tallet, før alt raste i børskrakk, bankkrise og andre katastrofer. Vekkelsen og Herlighetsteologien sto seg heller ikke, for med årene innser man at livet ikke er en dans på roser, men byr på både skuffelser og nederlag. Men den karismatiske vekkelse – eller bevegelse – sto godt, og det er forbausende å tenke på hvor mange av de som ble med i denne vekkelsen som fortsatt snakker om Jesus som frelser.

Det er førti år siden i år. I983 var et nøkkelår, både fordi Ulf Ekman grunnla Livets ord i Uppsala dette året og fordi det som skjedde lokalt på Sørlandet det året fikk så store ettervirkninger. Evangelisten fra Kvinesdal, Aril Edvardsen, startet opp Sarons dal i 1965, men kom til å bli toneangivende i den karismatiske vekkelse nesten to tiår senere. Flere pinsemenigheter var skeptisk, men da også Filadelfia Vennesla tok avstand fra Sarons dal valgte tre menn, deriblant byggmester Frank Magnussen (1938-2022) i Vennesla å ta saken i egne hender. Disse tre startet opp med husmøter som snart ble så overfylte at de skaffet seg et eget møtelokale i et bolighus på Vigeland i Vennesla og kalte det for Nytt Liv Senter. Dette var lenge før lønn kom til å stå sentralt i menighetene, for de var alle i annen jobb, men med en brann i hjertene. I 1984 var tilstrømningen så stor, at det var tid for å hente inn en evangelist utenfra og valget falt på Viggo Abrahamsen som hadde stått i langvarig vekkelse på Karmøy.

Fra da vil jeg kalle det som fant sted for en vekkelse. Møtene i Vennesla og etter hvert i forskjellige samfunnshus rundt Kristiansand samlet horder med mennesker, med de unge i front, etterfulgt av eldre generasjoner. Det var ikke plass til 1500 mennesker i bolighuset, men vekkelsen var omfattende. Hundrevis av ungdommer ble frelst, mens mange eldre ble fornyet. Selv bøyde jeg kne på bakerste benk på FN-dagen 24. oktober 1984 etter å ha blitt lokket med av venner på Tinnheia og flere fra Kobberveien som da ble omtalt som «mini-Texas». Mange av de nyfrelste kom fra ikke-religiøse hjem. Det var ikke et blaff, for overraskende mange regner seg fortsatt som troende. Flere av dem gikk bibelskole i Uppsala eller på OKS i Oslo. Tinnheia var nok den bydelen som ble kraftigst rystet av vekkelsen. Dette var barn av arbeiderklassen. Noen hadde flyttet opp fra «Fritza» – gata i byen med et særs dårlig rykte. Dette var ikke «bedehusland».

Årene 1983 til 1986-87 var nok de årene vekkelsen var mest toneangivende. Miljøet kan beskrives som tett med bønn, lovsang og tilbedelse og det gav en atmosfære av trygghet for mange, der ingenting var umulig fordi ingenting var umulig for Gud. I 1985 startet Åge Åleskjær Oslo Kristne Senter, som fikk stor betydning for denne vekkelsen i Norge. Nyttårskonferansene på Livets Ord i Uppsala samlet 5000 ungdommer.

I 1989 var det hele over. Viggo Abrahamsen hadde dratt videre, mange av ungdommene hadde giftet seg med hverandre, og det dype fellesskapet var i full oppløsning. Det var heller ikke lett vei for en karismatisk gruppe å samle seg i en menighet med struktur.

Men det jeg sitter igjen med etter disse årene som formet så mange av oss er hvor sterkt det har preget mange som i dag er i 50- og 60-årene. Jeg vil påstå mange som kunne havnet på skråplanet ble reddet disse årene. Når nå store mengder med folk i alle aldre strømmer til Vigeland i Lindesnes er det som gjenklang fra det vi opplevde førti år tidligere på Vigeland i Vennesla, bare noen mil unna. Det disse vekkelsene har hatt felles er det enkle og oppriktige hvor menneskene er i bakgrunnen og det er helt ribbet for konformitet og økonomisk tenkning. Hovedtaler Arthur Robertsen gikk rett på sak at det begynte som en nød for at mennesker skulle gå fortapt. Ei linje fra Ylva Eggehorns millenniumssalme har dukket opp i tankene mine flere ganger mens vi var der: «Vi bygde katedraler høyt mot himlen, mens du gikk hele tiden lenger ned».