Mandag var det 60 år siden Martin Luther King holdt sin berømte tale «I have a dream» utenfor monumentet Lincoln Memorial i Washington D. C., foran 200 000 mennesker. Datoen var 28. august 1963. Flere borgerrettsorganisasjoner sto sammen om markeringen, og flere sto på talerstolen. Men Dr. Kings tale denne dagen har gått inn i historiebøkene som en av historiens største taler. Den er kåret til tidenes tale mange steder.

Denne uka åpner Protestfestivalen for 24. gang med prolog på Bygland, etterfulgt av Demensløp på lørdag og hele neste uke debattfestival i Kristiansand. Det var legen Esben Esther Pirelli Benestad som sa at Protestfestivalen er en «katastrofe-forebyggende festival». Jeg vil her forsøke å forklare hvorfor, og samtidig si noe om hvorfor Martin Luther King Jr. helt ifra starten i år 2000 har vært vår aller fremste inspirator.

Talen han holdt for seksti år siden var en demonstrasjon for frihet i nasjonens historie. Det var rasediskriminering, og han var opptatt av fattigdommen som preget de svarte på grunn av segregeringen. De fikk ikke like rettigheter, men de dårligst betalte jobbene. Han snakket om at tiden var inne «for at rettferdighet blir virkelighet for alle Guds barn». Og det hastet. Dr. King snakket i bilder, men det var lett å forstå hva han mente. Han advarte mot bitterhet og hat. Og så sa han det som inspirerte så mange av oss: «Vi kan ikke gå alene. Og mens vi går, må vi alltid forplikte oss til å marsjere framover. Vi kan ikke snu». Han ba folket om å ikke «vandre i motløshetens dal». Han snakket om drømmen, om forsoning, om fred og rettferdighet. Og mot slutten av talen sa han: «Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en nasjon der de ikke bedømmes ut fra hudfargen, men ut fra sin karakter og personlighet». Først når alt dette hadde skjedd kunne han avrunde med ordene «Endelig fri! Endelig fri! Takk, allmektige Gud, vi er endelig fri!».

Protestfestivalen er «katastrofe-forebyggende», men burde hatt en mye høyere posisjon i byen, slik den har innenfor kulturelle- akademiske – og mediemiljøer i hovedstaden.

I en krisetid som denne hvor identitetspolitikken trumfer «karakter og personlighet» er det som om King hadde forutsett det som ville komme.  I en krisetid som denne hvor en brutal hersker i et stort naboland vil innta et annet naboland, er det all grunn til bekymring og å mane til fred og rettferdighet. Når det gjelder Vladimir Putin beskriver Vårt Lands kommentator Emil Andre Erstad hvor alvorlig situasjonen er: «Det mest provoserande er kanskje at all drepinga har ein brutal logikk: Den kontrollerer, passiviserer og nøytraliserer. Som maktmetode har den vist seg å fungere for Putin.»

Under årets Protestfestival står også risikoen for 3. verdenskrig på agendaen, med de fremste ekspertene i landet i panelet. Men alvoret i denne tids krise kan like gjerne begynne her i Kristiansand hvor hat, utskjellinger og «en kald krig» har splittet bibelbeltet slik at det mer ligner en åndskamp. Pastor Martin Luther King visste godt hva åndskamp og verdikamp var, og han lot hele sitt engasjement preges av Guds ord.

Blant de som deltar på årets festival er den danske journalisten og tidligere utenrikskorrespondenten Christian Bennike (f. 1986) som i sin ferske bok «Engang troede vi på fremtiden» tegner et dystert bilde av nåtiden. Han bekrefter det jeg har hevdet Protestfestivalen ble grunnlagt på, et skifte rundt den tiden. «På kort tid omkring årtusenskiftet, da optimismens gylne tid toppet, utkom en rekke Hollywood-filmer, som alle handlet om det samme, at det er noe galt med virkeligheten». Han skriver om radikalisering og en ny villskap, «som om vi var i gang med den siste kvelden med gjengen.» Det var da han ringte Francis Fukuyama, som skrev om «Historiens avslutning», og Fukuyama sier på telefonen at «det er begynt å bryte sammen». Krigen i Ukraina er en av mange kriser, etterfulgt av inflasjon, økonomiske kriser og naturkatastrofer. Bennike lengter tilbake til fortiden, for framtiden er så dyster. Tidsånden skriver ikke lenger om muligheter, men om problemer. Men han håper krisen kan innby til håp.

Om ikke dette er nok kan man følge spillet rundt Donald Trump som kan havne i fengsel, men som leder kampen om å bli USAs neste president. Sist han regjerte ble demokratiet satt i krisetilstand. Den kommende krisen i eldreomsorgen der vi på 60 + har fått beskjed om å klare oss selv, høres nesten ut som en mild sommerbris i alt dette. Men alt dette snakker vi om på Protestfestivalen. Vi trenger ikke en gang forlate byen for å finne eskalerende fattigdom og betalingsproblemer for helt vanlige folk i jobb. Martin Luther Kings tale kunne bare blitt finpusset på så gikk den rett inn i denne tid. Men vi sørlendinger ikler oss ikke gule vester, til det er vi for snille. Men det er her vi bør lære av Martin Luther King Jr.: «Urettferdighet hvor som helst er en trussel mot all rettferdighet».

«Vi lever i de verste tider», sa Kris Kristofferson på Protestfestivalen i 2008, men det stemmer ikke. Det er nå vi lever i de verste tider. Det er derfor denne festivalen er så viktig.

Kings ord må hentes fram: Ikke motløshet, bitterhet og hat, men forsoning, fred og rettferdighet. Det gir næring til håp.

Den lokalt produserte spillefilmen Perleporten, som skal være basert på «faktiske hendelser» i bibelbeltet, er blitt omdiskutert både her sør og på nasjonalt nivå allerede før den når kinosalen i begynnelsen av september. Når selskapet bak filmen også kaller seg Beelzebub Pictures, må man forvente reaksjoner. Omtrent samtidig er det premiere på filmen K-town, Bakteppet for den skal være koblingen mellom næringsliv, kristne miljøer og det politiske miljøet i byen, som regissør Kristian Landmark finner dypt problematisk og omtaler som «Selve beltespenna i det sørlandske bibelbeltet». Mitt spørsmål er om det ikke kan være like problematisk at byens kraftfulle kulturmiljø nesten uten unntak tilhører et annet miljø enn det som tradisjonelt har preget Kristiansand og landsdelen. Kanskje går regnestykket da til slutt opp i opp? Kan det være slik at denne byen – selve hjertet i bibelbeltet – lider av et hjerteproblem?

Det koker i stiftsstaden, slik det har gjort over flere år. Hvorfor har Kristiansand, av alle byer, fått et så giftig og spenningsfylt klima at det kan minne om Ville Vesten? Den situasjonen at begge de to filmene har premiere samtidig som årets Protestfestival går av stabelen, gjør det nærliggende å minnes om at «Beltespenna i bibelbeltet» er et uttrykk tidligere redaktør i Fædrelandsvennen Finn Holmer Hoven brukte, da det stormet som verst rundt Protestfestivalen i forbindelse med at dens to ledere oppfordret kristenkonservative til å komme på banen i en aktuell politisk sak. I kritikken mot festivalen, som feilaktig fikk skylda for at busslaster med kristenkonservative dro inn til Oslo for å protestere, anførte redaktøren at det pågikk et «kulturelt skifte på Sørlandet»: «Beltet er så stramt at det er i ferd med å kvele den siste rest av kristen-fundamentalisme». Ifølge avisen Norge i Dag kunne Protestfestivalen «miste statsstøtten dersom de lot konservative komme til orde».

Jeg tror at noe av forklaringen på det langvarige konfliktnivået i en ellers fredelig by som Kristiansand nettopp ligger i gnisningene mellom det sekulære kulturmiljøet og de såkalt «kristenkonservative» kretser. Ifølge Wikipedia er «kristenkonservative» en betegnelse på «kristne grupper eller individer som inntar et klassisk og tradisjonelt syn på kristne dogmer». Dette miljøet er i økende grad blitt plassert på reservebenken, for ikke å si trengt helt inn i garderoben. Den prosessen mener jeg startet rundt millenniumskiftet. Protestfestivalen etablerte seg i år 2000. Bakgrunnen var at initiativtakerne opplevde at det fine ordet «toleranse» ble tuklet med, at språkbruken mot medmennesker endret seg, og at en ny og hardere tid var i emning.

Bibelbeltet står for fall, og da må man forvente opprør og utrivelig ordfrekvens når kristendommen havner på bordet i nær sagt hvilken som helst sammenheng. Bildet er riktignok ikke entydig. Den kristne forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal er midt i skuddlinja og skyter selv fra hofta. Han står i opposisjon til en annen forretningsmann i byen, Steinar Olsen. Mens Brandsdal støtter kristne organisasjoner, har Olsen støttet Human Etisk Forbund. Begge har de sine tilhengere på hver sin side. Brandsdal har vært kontroversiell siden han i 2007 lanserte ideen om en ruvende Jesus-statue ved inngangen til byen.

I kristen terminologi vil det kunne sies at det foregår en «åndskamp» i byen. Samtidig er det et paradoks at denne «åndskampen» har ført til så mye strid. Kristne mennesker blir stort sett regnet for å være saktmodige og stillfarne. Det er da også i fullt samsvar med leveregelen i dette bibelverset: «Legg vinn på å leve i fred med alle og strev etter helliggjørelse. Foruten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Men for den som har opplevelsen av å stå i en åndskamp, kan resultatet bli en holdning som innebærer at der finnes en fiende som må bekjempes. Da kan følgende bibelord oppleves som mer relevant: «Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje».

Den nye KrF-lederen i byen, Charlotte Beckmann Finnestad, gikk rett i baret, da hun uttalte at filmen Perleporten ikke burde vises. I et forsøk på å forklare seg sa hun til avisa Vårt Land: «Det handler litt om at vi ønsker å bygge opp Kristiansand. Vi ønsker å få fram alt det gode som skjer i Kristiansand». Hun stilte spørsmål om hvorvidt vi underholdes av «en som onanerer, av sexkjøp og utroskap». Etter mitt syn burde vi oftere diskutere relasjonen mellom verdier og ytringsfrihet. Ytringsfrihet kan misbrukes, slik toleranse kan brukes til egen vinning, og slik koranbrenningen i Stockholm bevisst er brukt for å såre og øke konfliktnivået. Respekt er jo også et fint ord, som fortjener å bli hegnet om.

Det nærmer seg tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad, men nå virker det som slaget – riktignok med tunga som våpen – står i Kristiansand, og at tema er avkristning, verdivalg og åndskamp. Perleporten og K-town er i seg selv ubetydelige fenomener i denne sammenhengen, men er blitt symboler på denne kampen og har synliggjort noen konfliktlinjer. Navnet K-town kunne tilsi en god cowboyfilm. Bare så synd ingen av dem er cowboyfilmer!

Hvordan løser man de utfordringene som blir aktualisert gjennom de konfliktene rundt de to filmene? Må man begynne med å kalle en spade for en spade, gå til kjernen, snakke ut om hva vi vil med denne byen og landsdelen, samt hvilke holdninger som bør prege dem? De kommende lokal- og fylkesvalgene vil kunne ha stor betydning for hvilke verdier som skal vinne fram de neste årene.

Ikke overraskende har intervjuet i Fædrelandsvennen med meg om husmødrene utløst durabelig «pipekonsert» og det som verre er. Mer overrasket er jeg over alle positive tilbakemeldinger på e-post, SMS og i sosiale medier. Det kom overraskende på. Kanskje er tiden moden for å tenke nytt, eller tenke «gammelt»? Mange har hengt seg opp i begrepet «husmødre». Når jeg benytter det, er grunnen at «husmor» og «husmorskole» er ord som mange fortsatt husker. En moderne «husmorskole» kan gjerne hete noe annet.

Mitt inntrykk er at mange av dem som er mot «husmødrene», er de samme som er opptatt av miljø og klima. Det undrer meg at de ikke ser miljøaspektet i det jeg tok opp. Ett av mine sterke minner er da den nå 92-årige Erik Dammann i 2010 snakket om tiden vi er inne i, hvor det å tenke vekst er overordnet. Han var pessimist og så ikke håp for menneskeheten, uten at vi la bort hele vår tenkemåte og begynte på nytt. «Men det er en utopi,» sa han. Men tidene forandrer seg. På 1970-tallet fantaserte vi om sykler som «fløy opp bakkene» med motor. I dag opplever vi at nyliberalismen, som har vært motor i vekstsamfunnet, endelig har mistet sin kraft. Men for de største partiene AP og Høyre tviholdes det på «arbeidslinja» og tanken på at «det skal lønne seg å jobbe», og de vil ha oss alle i fulle jobber. Da undres jeg: Er det mulig å få ned forbruket så lenge arbeidslinja eksisterer? Den inflasjonen vi nå opplever, gir stigende rente, som skal tvinge oss til å bremse forbruket. Men fortsatt er det lenge til den rike middelklasse-familien med to i full jobb endrer vanene.

Dammanns varsko-rop mot utviklingen ble ikke hørt. Resultat: Gjennom de siste femti år er forbruket vårt tredoblet. I dag kommer den ene krisen etter den andre. I boka «Verdirevolusjon» skrev Dammann at på 70-tallet syntes mange nordmenn de hadde nok. Det er også slik jeg husker det tiåret. I mellomtiden har de globale miljø- og klimaproblemene økt katastrofalt. Dammann mente kampen for stadig høyere lønn var blitt meningsløs. Lønnsoppgjøret i vår gikk stille for seg. Midt i en inflasjon fikk alle det de krevde uten streik. Forbruket kunne fortsette å øke, og inflasjonen fortsetter. Mens jeg skrev dette, fikk vi ny dobbel renteheving. Dammann mente at maskuline verdier måtte vike plass for tradisjonelt mer feminine verdier som fordeling, fellesskap og omsorg for natur og mennesker. Men det forutsetter et nytt økonomisk system. Det er dette vi blir tvunget til å tenke over. På 70-tallet hadde vi små forskjeller, mens nå er utenforskap og matkøer en del av hverdagen. Hva har så det med «husmødrene» å gjøre? Forbruk kan bare bremses, om vi bremser inntektene. Mennesker er slik at har vi penger, bruker vi dem. For første gang siden 80-tallet hører jeg at namsmannen drar hjem til folk og henter biler eller bytter lås på boligen.

Jeg hatet arbeidslinja da den kom, og hater den om mulig enda mer i dag. Den handler om utenforskap og setter et skille mellom de sterke og de svake, mellom de friske og de syke. Arbeidslinja har skapt hamsterhjulet vi befinner oss i, den har utryddet «husmødrene» og «husmorskolene». «Husmødrene» sto for verdier som nå er forfalt. Mange av oss vokste opp med en forelder som var hjemmeværende. Hvis vi ikke snur og bremser inntekter og veksttenkning, er vi på full fart mot flere kriser.

En renessanse for «husmødrene» – (og «husfedre») – kan gi mange gevinster. Noen må ta seg av tøyvask, oppvask og husvask. Noen må ha tid og kompetanse til å lage kortreist sunn mat som IKKE er ultraprosessert. Forskning viser at den maten vi spiser, fører til mer kreft. «Husmødrene» kan gi ny trygghet og stabilitet i familien og bremse kravene til alt vi må ha for å kunne være fullverdig del av samfunnet.

Mange av dem som raser over ordet «husmor», ser for seg at kvinnen blir avhengig av mannen og ikke kan skille seg av økonomiske grunner. Min egen mor skilte seg i 1974 og var hjemmeværende det meste av min oppvekst. Hun maktet å manøvrere rekkehus med lån, løpende utgifter og to barn. Da jeg ble skilt i 2010, måtte jeg ha hjelp av sosialen for å klare meg. Jeg var fortapt, selv med jobb. Vår avhengighet av to inntekter har gjort det vanskeligere å skille seg, om det skulle være nødvendig.

Hamsterhjulet og tidsklemma kan drepe oss sakte, selv om vi lever lenger. Flere blir uføre, flere har psykiske problemer, selvmordsraten er høy. Vi har ikke tid til å fundere på livet, hvorfor vi er her, hvordan vi bør forme tilværelsen. Mange holder ut i en jobb de misliker for å få nok pensjon, men dør eller blir skrøpelig før den dagen kommer. Vi trenger mer tid til å tenke, til å ta oss av våre nærmeste, til å nedtone det vi kaller arbeid. Jeg har fått spørsmål om hvordan vi kan møte det økende presset på eldreomsorgen, om mange forlater arbeidslivet. Det kan vi løse med å kvitte oss med mange av de «tullejobbene» som David Graeber beskriver i boka «Bullshitjobs».

Til sist: På en flyplass traff jeg for noen år siden en dame som satt på en benk med tilsynelatende god tid. Hun forklarte at hun måtte vente på sjela si, før hun kunne dra videre. Det kunne kanskje de fleste av oss trengt i dag?